En stemme innenfra – og et språk for det usigelige
Arnhild Lauveng (f. 1972) er psykolog, forfatter og foredragsholder. Men før hun ble det, var hun pasient. I mer enn ti år levde hun med alvorlig psykose og fikk diagnosen schizofreni. Det var en tid preget av frykt, hallusinasjoner, innleggelse og tap av tillit til både seg selv og verden. Først mange år senere, etter å ha blitt frisk, vendte hun tilbake til de erfaringene som tidligere hadde bundet henne fast, og skrev boka «I morgen var jeg alltid en løve» (første gang utgitt i 2005 – og siden solgt i mer enn 50 000 eksemplarer). Den skulle vise seg å bli et av de viktigste bidragene i nyere norsk litteratur om psykisk helse. Boka er ikke bare en selvbiografi om sykdom og bedring, men også et dypt menneskelig vitnesbyrd om håp, verdighet og troen på at mennesket er mer enn sin diagnose.
Boka består av tre deler – Historier om forvirring, Historier om systemer og Historier om forandring. Gjennom korte kapitler med poetiske overskrifter og et presist, nært språk forsøker Lauveng å skildre hvordan det er å leve i en verden hvor grensene mellom virkelighet og hallusinasjon flyter sammen. Allerede i de første kapitlene blir det tydelig hvor syk hun faktisk var. Hun levde i et indre landskap styrt av stemmer og tvangstanker, der virkeligheten stadig glapp. Hun beskriver hvordan stemmen fra «Kapteinen» taler til henne, hvordan hun opplever å miste kontroll over egen kropp og bevissthet, og hvordan hun på et tidspunkt ikke lenger er i stand til å skille drøm fra virkelighet.
Et av bokas sterkeste trekk er hvordan hun finner bilder og fortellinger som gjør det ubegripelige mulig å forstå. Hun bruker eventyr, myter og metaforer, som drager, løver, sauer og svaner, til å beskrive både sykdommen og helingsprosessen. Det er som om hun låner språket fra barndommen for å forklare en virkelighet som ellers ikke lar seg formidle. I fortellingen «Grå som en sau, gyllen som en løve» viser hun til H.C. Andersens eventyr om Den stygge andungen, og trekker paralleller til hvordan mennesker med psykiske lidelser ofte føler seg: annerledes, uønsket og feil. Men, som andungen, finner hun til slutt sin plass. «Arkene mine er ikke blanke», skriver hun i bokas siste setning, «men de ødelegger ikke. Jeg brukte alle fargene i fargeskrinet.» Det er en av de vakreste og mest håpefulle avslutningene i nyere norsk litteratur.
Gjennom boka skildrer Lauveng både hvordan sykdommen fortonet seg innenfra, og hvordan hun ble møtt utenfra. Hun forteller om møter med helsepersonell som ser henne som «diagnosen schizofren», ikke som mennesket Arnhild. Hun opplever å bli fratatt tillit og selvbestemmelse, isolert på akuttavdeling, og hun beskriver hvordan systemet noen ganger forsterket følelsen av avmakt. Samtidig finnes det varme og menneskelighet i enkelte møter, som pleiere som viser omsorg, psykologer som lytter. Lauveng er raus også mot dem som sviktet: hun forsøker å forstå hvordan systemet, bygget på rutiner og regler, samtidig kan skape ufrivillig utestengelse.
Hun reflekterer dypt over medisinering, både som støtte og som hinder. I kapitlet «Stokker, krykker og gjerder» bruker hun en enkel, men sterk metafor: medisiner kan være som en stokk, det vil si et hjelpemiddel når man halter, men også et gjerde som holder en fanget dersom det brukes feil. Hun er tydelig på at medisiner reddet livet hennes, men også at de på et tidspunkt hindret utvikling. Hun diskuterer balansen mellom lindring og frihet, mellom trygghet og vekst. Og hun er ærlig om ambivalensen: hvordan medisiner både kan gi ro og tappe en for livskraft.
Gjennom delene «Stopp verden – jeg vil på igjen!» og «Grå som en sau, gyllen som en løve» følger vi veien tilbake; den langsomme gjenoppbyggingen av liv og identitet. Lauveng beskriver hvordan hun, bit for bit, gjenlærer helt grunnleggende ferdigheter: å stå opp, spise, gå på butikken, sove. Hun begynner å jobbe forsiktig på en institusjon, får nye oppgaver, og etter hvert kommer studiene. Hun møter både fordommer og støtte, men fremfor alt viser hun hvordan et menneske som lenge har vært «pasient», gradvis kan bli subjekt i eget liv igjen.
Lauvengs bok handler ikke bare om å bli frisk i medisinsk forstand, men også om å vinne tilbake håp, verdighet og evnen til å drømme.
Et av bokas tydeligste budskap er at ingen er diagnosen sin. Man har en diagnose, men man er først og fremst et menneske. Lauveng utfordrer den medisinske og kulturelle forståelsen av schizofreni ved å insistere på at sykdommen ikke definerer hele mennesket. Hun viser at man kan bli frisk og hun underbygger det faglig: omtrent en tredjedel av alle med schizofrenidiagnose blir helt friske, en tredjedel lærer å leve godt med sykdommen, mens en tredjedel lever med store utfordringer.
Denne påminnelsen er radikal, ikke bare i faglig sammenheng, men også menneskelig: hun gir ansikt og stemme til en gruppe som ofte blir tause, glemt eller omtalt i tredje person. I boka er stemmen hennes klar, reflektert og usentimental, men likevel dypt rørende. Hun skriver ikke for å vekke medlidenhet, men for å vekke forståelse.
Lauvengs bok er på mange måter en moderne dannelsesfortelling. Den handler om å miste seg selv og om å finne tilbake til det menneskelige i seg. Strukturen er bevisst fragmentert, som om formen i seg selv gjenspeiler sykdommens kaos og den gradvise gjenoppbyggingen. Fortelleren veksler mellom fortid og nåtid, mellom rasjonell analyse og poetisk refleksjon. Språket er enkelt, men aldri enkelt sagt. Det bærer en erfaring som bare kan skrives frem av en som har vært der.
Eventyrene fungerer som et symbolsk språk for gjenfødelse og håp. Der «den stygge andungen» blir en svane, blir Arnhild Lauveng et menneske som gjenvinner verdighet. Der eventyret slutter i harmoni, slutter også hennes bok i forsoning, ikke med sykdommen, men med livet. «Arkene mine er ikke blanke», skriver hun, «men de ødelegger ikke.» Det er et bilde på hvordan arr kan være vakre, fordi de vitner om overlevelse.
Tematisk kretser boka rundt identitet, menneskeverd, forandring og systemkritikk. Den undersøker hva det vil si å være frisk, og om det i det hele tatt finnes et tydelig skille mellom sykdom og normalitet. Den viser også hvordan relasjonene, menneskene rundt, kan være avgjørende for om et menneske får kraft til å reise seg. De pårørende som var der hele tiden, som hadde troen på at hun kunne bli frisk, som aldri ga opp.
Lauvengs prosjekt er like mye et etisk som et litterært prosjekt. Hun utfordrer både samfunnets og fagfeltets holdninger til psykisk sykdom. Samtidig er boka dypt eksistensiell: Den handler om å leve, ikke bare overleve. Om å finne mening i det som tilsynelatende er meningsløst.
«I morgen var jeg alltid en løve» er en bok som beveger seg mellom det mørkeste mørke og det mest håpefulle lyset. Den er et vitnesbyrd om mot og menneskelig verdighet, men også en stille oppfordring til oss andre: å se mennesket bak diagnosen, å tro på muligheten for endring. Lauveng minner oss om at livets ark sjelden er blanke, men at det likevel er mulig å skape skjønnhet av det som var brutt.
Det er kanskje derfor boka fortsatt leses, diskuteres og elskes: fordi den lærer oss at håp ikke er naivt, men helt nødvendig. Uten håp har man ingen kontroll, og uten kontroll har man ingen valg, ingen motivasjon …
«Vi ønsker ros og oppmerksomhet i en eller annen form, og i alle fall en gang iblant vil vi gjerne ha gode fellesskap med andre mennesker. Iblant klarer vi mye, iblant lite. Noen ganger når vi målene våre og får til det vi ønsker å få til, og noen ganger gjør vi det ikke. Det viktigste er derfor at vi sier til hverandre igjen og igjen, enten vi akkurat nå er pasienter eller behandlere eller pårørende eller har en annen rolle i samfunnet: Vi er mennesker, alle sammen. Og mennesker er av og til flinke, og av og til gjør vi feil. Det er helt i orden. Det er lov. Selv den aller vakreste rosebusk ser ut som en tornete kvisthaug i januar. Det er sånn roser er, vi må bare huske at vi aldri tar viktige avgjørelser eller måler dens verdi akkurat da. For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre å lage fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.» (sitat fra boka)
Dette er en av de sterkeste bøkene jeg noen gang har lest om psykisk sykdom og om håp om å bli frisk – selv når dette virker som en umulighet. Les den og bli klokere!
Utgitt: 2005
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 200
Jeg har lånt boka
