Jenny Erpenbecks debutroman fra 1999
Jenny Erpenbeck (f. 1967) regnes som en av Tysklands mest markante samtidsforfattere. Hun er opprinnelig utdannet bokbinder og regissør, og har arbeidet innen både opera og teater før hun debuterte som forfatter. Gjennom karrieren har hun jevnlig utforsket temaer som identitet, historisk minne og menneskets plass i systemer vi ikke helt forstår. For romaner som «Gå, gikk, har gått» og senere «Kairos» har hun mottatt en rekke priser, og hun har fått et stort internasjonalt publikum. «Det gamle barnet» er hennes debutroman fra 1999, og ble først utgitt på norsk i 2025.
En ung jente blir funnet på gata uten identifikasjon, uten navn og uten at noen vet hvor hun kommer fra. Hun hevder at hun ikke vet hvor gammel hun er, men beskrives som «et gammelt barn». Hun blir plassert på et barnehjem og sendes deretter på skole sammen med andre ungdommer. Det som kunne vært en klassisk utviklingsroman, blir i stedet en studie i passivitet og en total mangel på egen vilje.
Jenta forsøker ikke å passe inn, men glir isteden umerkelig inn i systemene som bestemmer over henne. Hun følger rutiner, regler, måltider og timeplaner uten å yte motstand, som om hun egentlig ønsker å forsvinne eller bli usynlig. Kroppen hennes er tung og fremmed, og bevegelsene er trege. Hun deltar ikke, men observerer og lar seg definere av hierarkiet rundt seg. De andre ungdommene projiserer sine egne behov, frustrasjoner og fantasier over på henne, mens hun selv forblir et gåtefullt tomrom.
Gradvis aner vi som leser at det hun har glemt, eller kanskje fortrengt, kan være knyttet til smerte eller tap. Men romanen gir ingen forklaring, bare vage spor, glimt og antydninger. Vi blir holdt i total uvitenhet gjennom hele boka.
Erpenbeck skriver som om hun undersøker et menneske som et fenomen eller en organisme. Hun bruker et presist språk og gjentar detaljer på en nesten klinisk, observerende måte. Hun foretar ikke et psykologisk dypdykk i jentas indre, men synes i stedet å gjøre et konseptuelt eksperiment: Hva skjer med et menneske når identiteten tas fra det? Hva er et «jeg» hvis ingen gjenkjenner det? Blir man noen hvis ingen har behov for at man finnes? I det hele tatt: hvem er vi dersom vi ikke er viktig for konteksten rundt oss?
Romanen viser oss et menneske som forsvinner inn i et system: skolen, institusjonen, fellesskapet som regulerer og disiplinerer. Dette «gamle barnet» kan leses som en metafor for hvordan samfunnet produserer lydige kropper. Særlig de som ikke passer inn i rammen. Kan det være at det er slik det føltes å vokse opp i Øst-Tyskland før murens fall, der det var farlig å vise frem hvem man egentlig var, ytre sine oppriktige meninger og være en sann og ekte person? Jeg bare lurer …
«Det gamle barnet» er både intens og distansert. Erpenbeck skriver presist, nesten kirurgisk, og lar jenta være et tomrom som andre fyller med mening. Den språklige stilen er fragmentert, repetitiv, kald og ofte ubehagelig, og det er nok nettopp dette som gjør romanen så særegen for mange lesere.
Men for meg førte det også til en viss motstand. Jeg beundrer i og for seg formen og idéen, men ble ikke grepet.
Romanen er mer en idé enn en følelse. Den vil vise mennesket oppløst i systemet, men lar leseren stå på utsiden og observere. Det intellektuelle prosjektet overskygger den emosjonelle opplevelsen. Jeg savnet noe mer menneskelig innsikt, en dypere forbindelse til jenta bak konseptet.
Styrken ligger i det litterære eksperimentet. Svakheten ligger i at resultatet blir nettopp dét: et eksperiment.
Jenny Erpenbeck skriver med presisjon, originalitet og en uvanlig evne til å avdekke strukturer og makt i det hverdagslige. Men «Det gamle barnet» traff meg ikke, verken som fortelling eller som emosjonell erfaring. Jeg leste ferdig mer på trass enn fordi jeg ble grepet av boka. Det var overkommelig fordi boka er ei tynn lita flis.
En viktig debut i forfatterskapet hennes, men for meg ble dette en lunken leseopplevelse.
Utgitt på tysk: 1999
Originaltittel: Geschichte vom alten kind
Utgitt på norsk: 2025
Oversetter: Ute Neumann
Forlag: Oktober Forlag
Antall sider: 105
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
