Minner, stillhet og tråder av liv
Patti Smith (f. 1946) er et kunstnerisk multitalent som i mange år har hatt en sentral rolle i den amerikanske kunst- og musikkscenen. Hun vokste opp i New Jersey, slo gjennom med albumet Horses (1975) og ble et ikon innen punk- og kunstrockmiljøet. I «Sanka ull» lar Patti Smith oss møte henne som menneske, ikke bare som artist. Hun skriver nært og intuitivt om barndom, minner og det som har formet henne.
Boka kom først ut på engelsk under tittelen «Woolgathering» i 1992. I 2013 kom den norske gjendiktningen «Sanka ull», gjendiktet av Ingrid Z. Aanestad på Samlaget. I boka står de engelske tekstene og den nynorske oversettelsen side om side. Dermed kan man, dersom man foretrekker originalteksten, lese den i stedet for den norske oversettelsen. Dessuten er boka – i god Patti Smith-stil – rikelig illustrert med svart-hvitt-bilder, som setter stemningen.
Gjennom denne boka viser Patti Smith at hun ikke bare er et rockeikon, men også en forfatter med sterk poetisk nerve og en evne til å skildre det flyktige minnet, det mystiske i barndommens og ungdommens landskap.
«Sanka ull» er ikke en roman, og heller ikke en klassisk selvbiografi. Den er Patti Smith som skriver fra et sted før erfaringene har blitt forklart. Det er som om vi er der med henne i hennes barndoms rike, mens det hele skjedde.
Patti Smith samler minner på samme måte som en gjeterkvinne samler løs ull fra busker. Små tråder, løsrevne fragmenter, alt det som ikke lar seg sortere i bokser. Hun skriver om barndom, om søsken, om skriving, om å finne mening i det som er stille og tilsynelatende ubetydelig.
Og så kommer fortellingen om hunden Bambi. Hun skriver om barnet som elsker en hund mer enn noe annet. Barnet som forsøker å være fornuftig, men som kjenner at kjærligheten og lojaliteten ikke lar seg regulere. Når Bambi blir påkjørt og faren løfter henne vekk i armene, lar hun stillheten bære sorgen. Hun beskriver hundens varme kropp, uten dramatikk, uten store ord. Nettopp derfor gjør det så vondt. Alle som har mistet et kjært dyr, kjenner seg igjen i dette. Scener som dette får boka til å vibrere av følelser uten at forfatteren har tydd til sentimentale grep.
Et gjennomgående motiv i boka er “ullsankarane”, kvinnene som samler ull som har hektet seg fast i naturen. Ikke for å eie det, men for å bevare det. Jeg kunne ikke la være å lese dette som et bilde på Smith selv. Hun samler liv. Ikke de store hendelsene, men de små: vinden i nakken, lyset som faller inn på kjøkkenbordet, smaken av te i en kopp uten hank … Det andre går forbi, tar hun vare på. Nøkternheten fra barndommen, som ikke var preget av overflod, og som preger verdiene hennes som moden forfatter, som får henne til å se tingene på samme måte – selv om hun i mellomtiden har blitt en berømt sanger og musiker.
Det som gjør «Sanka ull» så særegen, er evnen til å veksle mellom det helt konkrete og det nesten mystiske. I ene øyeblikket står hun og heller kidneybønner i stekepanna. I det neste er himmelen i ferd med å revne, planetene krasjer, og hun står midt i en storm av symboler.
På baksiden av boka skriver Patti Smith at alt hun skriver er sant, og skrevet “akkurat slik det var”. Det er kanskje derfor boka kjennes så ufiltrert. Hun prøver ikke å være klok. Hun prøver ikke å bygge et narrativ. Hun skriver tingene slik hun husker dem. Og ved å lese, blir vi også minnet om våre egne små, stille hendelser. De som ikke ble til spesielle historier, men som ble til et levd liv.
«Sanka ull» fikk meg til å lese saktere. Til å se etter tråder i mitt eget liv. Til å spørre meg selv hva jeg samler på. Hvilke små ting jeg lar passere fordi jeg tror de ikke betyr noe. Og hva jeg tar vare på, hva som er viktig for meg … Patti Smith minner meg på at det ofte er de stille øyeblikkene som blir stående igjen, ikke nødvendigvis de store og dramatiske øyeblikkene. Selv har jeg lest denne boka tidligere, og jeg vet at jeg kommer til å lese den igjen. For sånn er bøkene til Patti Smith: de inviterer til gjenlesning. Noe av årsaken er det dype budskapet i det enkle, alle lagene man først oppdager ved senere gjenlesning, alt man ikke ser første gang man møter tekstene hennes. Hun er så «nedpå», så autentisk og ekte, og vi tror på hennes budskap. Hvordan noe så enkelt som en kopp kaffe kan være dagens høydepunkt. Det trenger ikke å være større. Når man oppdager dette, kan man lettere gi slipp på alt som måtte tynge. For eksempel drømmer man har hatt og som ikke ble helt som man hadde tenkt.
«Eg drøymde om å vera målar, men eg lét biletet gli ned i eit kar med pigment og glasur medan eg hoppa frå tempel til søppelfylling på jakt etter ordet. Ei einsleg gjetarkvinne sanka ulldottar som handa til vinden hadde plukka frå magen til eit lam. Eit namn. Ei nonne. Raut A. Blå O. Kvitrande trådar fanga av tornane på ei isdekt grein. Eg sprang på staden som eit spøkelse med uklar utstrekning, opna armane mine mot dei allmektige trea og gav meg over til den reine, uheilage famnen deira.» (side 89)
«Ei lita hand gav meg ei løvetann.
Ønsk deg noko!
Eg tok imot. Lysande gul – vill, ubetydelig og elska av Gud. For vår attrå si skuld forvandlar ho seg ti ein gammal dott. Bitar av dunete manna dalar ned på jorda …» (side 135)
Med disse tekstutdragene håper jeg at jeg har klart å formidle noe av tonen i boka, og at dette gir flere lyst til å lese den. Boka er riktignok ikke lenger tilgjengelig på norsk, med mindre man finner den på biblioteket eller på et antikvariat. Den engelske utgaven er det derimot fullt mulig å få kjøpt.
Utgitt på engelsk: 1992
Originaltittel: Woolgathering
Utgitt på norsk: 2013
Oversetter og gjendikter: Ingrid Z. Aanestad
Forlag: Samlaget
Antall sider: 142
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
