Varmt og menneskelig om godt lederskap
Da Nicolai Tangen i 2020 ble ansatt som sjef for Oljefondet, var det som å slippe en villkatt inn i en hønsegård. Det politiske Norge kokte. Pressen sto i helspenn. Tangen kom ikke inn i stillingen som «enda en godt kvalifisert leder». Han kom som et fenomen. Finansmann med base i London, med egen kunststiftelse, med hedgefond-bakgrunn, med internasjonale kontakter og forretningsnettverk som kunne gi enhver kontrollkomité pustebesvær. Hele prosessen skapte frykt for habilitetsproblemer, skatteplanlegging, inhabilitet og bindinger. Oljefondet er våre felles sparepenger, og inn kommer en mann som hadde bygget karriere på alt nordmenn flest forbinder med risikotaking og finansakrobatikk.
Og så viste det seg at han – ironisk nok – var den som var mest transparent av dem alle. Tangen solgte seg ut av alt som kunne skape tvil. Han åpnet dørene. Han ryddet opp, og ble stående. Denne boka forklarer hvorfor.
«Alt jeg har lært om ledelse» er ikke en tradisjonell ledelsesbok. Den er en slags hybrid mellom memoar og fagbok, der Tangens samtaler med ledere fra hele verden, gjennom podkasten In Good Company, er flettet sammen med hans egne refleksjoner. Det slående er ikke alt han har oppnådd, men hva han avslører om seg selv underveis: at han er kompromissløst opptatt av relasjoner, av mennesker, av tillit og av raushet. Han beskriver ledelse som en personlig øvelse, ikke en posisjon. Og bare for å ta dette med raushet. Tangen mener dette! Han lirer ikke av seg innholdsløse floskler.
Boka er delt inn i tre deler, og i det følgende skal jeg si litt om hver av disse delene.
Del 1 – Personlige egenskaper
Boka åpner i det nære. Hvilke menneskelige egenskaper gjør en leder god? Tangen skriver om energi som smitter, som driver og løfter organisasjoner. Han beskriver grit ikke som et moteord, men som et uttrykk for utholdenhet, det vil si evnen til å stå i det når alt går imot deg. Ydmykhet får en egen plass, og ikke den «pyntelige», strategiske ydmykheten man ofte møter i ledelseslitteratur, men en rå og for mange ubehagelig variant: å tørre å si «jeg vet ikke». Akkurat her kjente jeg at han virkelig skiller seg fra mange ledere. Han skriver ikke for å imponere, men for å avkle seg selv. Kapitlene om nysgjerrighet, vekstmentalitet og empatisk tydelighet binder dette sammen. Hos Tangen er ledelse en kombinasjon av varme og tydelighet. Han har lite til overs for perfeksjonisme. Det er tydelig at han ser perfeksjonisme som en hindring, ikke som et kvalitetsstempel. Samtidig er det vanskelig å overse at han selv opererer på et nivå hvor standarder og krav er ekstremt høye. Det handler ikke om at det er helt ok å slurve, men at utstrakt perfeksjonisme nærmest over hele linja vil føre til at man utøver en form for kontroll som dreper kreativiteten. Og at det også i ytterste konsekvens kan føre til manglende beslutningsdyktighet fordi ting aldri blir bra nok til å kunne avleveres.
Tangen skriver også om generøsitet, ikke bare som holdning, men som strategi. En raus leder får medarbeidere til å vokse. Og han gir plass til sårbarhet. Kapitlet «Et ekte og sårbart menneske» er et av bokas øyeblikk der jeg opplevde at han legger hjertet sitt på bordet. Han skriver om alder med humor, og om kunstinteresse som verktøy for observasjon og kreativ tankegang. Det kan høres perifert ut, men blir et friskt pust: en toppleder som sier rett ut at kunst gjør ham til en bedre tenker.
Del 2 – Sunn bedriftskultur
Her går boka over fra det personlige til det organisatoriske. Tangen insisterer på at kulturen i en organisasjon formes av sjefens adferd, ikke av verdiplakater. «Folk gjør ikke det du sier — de gjør det du gjør.» Det er et tydelig og viktig poeng.
Kapittelet om fysisk tilstedeværelse («Alle mann til kontoret!») vil nok provosere noen, særlig de som elsker hjemmekontor. Tangen argumenterer sterkt for at relasjoner og tillit bygges best når folk møtes. Jeg kunne faktisk ikke vært mer enig!
Kapitlene om psykologisk trygghet og tillit er svært gode. Han beskriver hvordan tillit ikke er en følelse, men en beslutning: man velger å ha tillit. Det krever mot. Han avviser mikrostyring fullstendig, og bruker historiefortelling som ledelsesverktøy. Fart er også et tema: han vil mye, fort. Her satt jeg igjen med en ambivalens. Fart kan inspirere, men hvor blir det av kvalitetssikring og risikoanalyse? Kanskje særlig i en organisasjon der én feil kan få meget store konsekvenser. Samtidig er han nyansert, og hevder på ingen måte at en form passer for alle.
Kapitlene om risiko, humor, gode team og visjoner viser tydelig hans ledelsesfilosofi: Ta risiko, men ikke gamble på folk. Ler du som leder, avvæpner du makt. Visjonen må være konkret, ellers følger ingen deg. De to kapitlene om kulturendring og kulturforskjeller opplever jeg som de svakeste i boka. Her kunne han – spesielt i kapittelet om kulturendring – med fordel gått dypere, brukt forskning og gjort stoffet mer metodisk. Samtidig har han nok ikke ment å gi alle svarene i denne boka, men har hatt ambisjoner om å peke på de viktigste temaene innenfor ledelse.
Del 3 – Ledelse i praksis
Del tre er bokas sterkeste, for nå går han ned fra abstraherte verdier til konkret praksis. Kapittelet om å være ny leder inneholder det beste bildet i hele boken: organisasjoner har et «immunforsvar» mot nye ledere. Går du for fort fram, blir du som regel avvist, fordi folk vil forsøke å beskytte seg mot deg ved å møte alt du sier med motstand. Det er en presis og nyttig metafor.
«Ikke prat så mye i starten, selv om du har lyst til å vise hvem du er. Det folk vil, er at du hører på hva de trenger.» (side 188)
Når Tangen skriver om viktigheten av å gå «ned på gulvet», kjenner jeg på begeistring. Dette er ledelse som relasjon, ikke som posisjon, og handler om å vise at man bryr seg og interesserer seg for menneskene man er satt til å lede. I en bedriftskultur der det oppleves utidig og brudd på etablerte normer at topplederen ikke strengt «følger linjen», kan dette bli en utfordring. Hvordan når man frem til stemmene «fra gulvet» da?
Han skriver også om klar og enkel kommunikasjon. Når folk forstår hva lederen sier, og lederen ikke «gjemmer seg bak» ord og begreper som de færreste forstår, oppstår det ikke tillit. Så enkelt er det. Likevel bruker mange ledere et avansert språk, antakelig fordi de er opptatt av å vise hvor dyktige de er.
Tangen introduserer begrepet «Å ha en Grete«, det vil si personer som holder hjulene i gang og som er uerstattelige. Når man er leder for svært mange mennesker (som Tangen med sine 700 ansatte), trenger man noen som kan organisere kalenderen, sette opp møter, sortere e-poster og kanskje også svare på noen av disse, som sorterer ut hva som er viktig og uviktig, som setter opp agendaer for møter og kanskje til og med også lager foiler til innlegg etter bestilling. I motsatt fall risikerer lederen å drukne i administrative oppgaver, og får ikke tilstrekkelig med tid til å løfte blikket, se helheten og ta ansvaret for virksomhetens strategiske mål.
Kapitlet om møtekultur opplevde jeg som den svakeste delen av boka. Jeg hadde forventet at en leder med Tangens erfaring ville trekke inn Bang og Middelfart og deres forskning på effektive møter. I stedet blir det mer «slik liker jeg å ha møter». Det er i og for seg interessant nok, men ikke så substansielt som forventet.
Til gjengjeld er kapitlene om tilbakemeldinger og å dyrke egne medarbeidere bunnsolide: ekte ledere tåler å høre sannheten, og de bygger ledere, de rekrutterer dem sjelden utenfra – forutsatt at jobben gjøres skikkelig.
Så kommer det mest uventede kapitlet: «Ansett late talenter og tidligere sprangryttere». Poenget er at en CV ikke forteller alt om hvem et menneske er. Her savner jeg én ting: innhenting av referanser i en ansettelsesprosess. Hvorfor nevnes ikke dette? Det er et av de viktigste verktøyene for å vurdere integritet og arbeidskapasitet, rett og slett fordi man kan se seg blind på en imponerende CV og gode talegaver i en intervjuprosess. Referansene kan fortelle hvordan kandidaten har fungert over tid.
«I den sammenheng er jeg spesielt på jakt etter å finne ut om kandidatene selv opplever at de har mye å bevise. Om de virkelig vil noe i verden. Erfaringsvis er folk fra mindre bemidlede hjem, mobbeofre og andre med ulike former for mindreverdighetskomplekser (litt som meg selv?) utpregede rivjern på jobb. Ser jeg tegn til sånt, blir jeg umiddelbart fristet til å gi dem en sjanse. Få jobber så hardt som et forsmådd barn som har blitt voksent.» (side 242)
Mot slutten kommer intensiteten tilbake. Kapittelet «Ikkje få panikk!» gir et glimt inn i kulissene da stormen rundt SMS-ene og Elon Musk var som verst. Det er nesten vondt å lese. Tangen sto i krisen ved å være transparent. Ingenting ble skjult. Han informerer styret, departementet og medarbeidere. Han mister ikke seg selv. Da jeg fulgte denne saken i media, merket jeg at jeg holdt pusten. Jeg var så redd for at han skulle bli kastet, og ble tilsvarende lettet over at han ikke ble det. Norges oljesfond trenger en leder som ham.
Boka avslutter med takksigelser. Tangen reflekterer over takknemlighet som en livspraksis, som en motkraft mot ego og rastløshet. Dette kapitlet står igjen som noe av det mest menneskelige i hele boken. Takknemlighet, sier han, gjør oss mindre selvopptatte, mer generøse, mer tilstede. Og mer lykkelige. «Viktigheten av takknemlighet kan ikke undervurderes,» skrev jeg i margen under lesningen av boka.
Min konklusjon
«Alt jeg har lært om ledelse» er ikke en metodebok. Det er en bok om menneskelighet. Tangen skriver ikke for å fremstå perfekt. Han skriver for å være til nytte. Han deler egne feil. Han viser sårbarhet. Han våger å være varm. Det er modig gjort!
Boka har noen få svakheter, slik jeg ser det. Enkelte kapitler kunne gått dypere, særlig dem om møtekultur og kulturendring. Noen steder ble det kanskje vel anekdotisk. Men det som står igjen er større enn svakhetene: ledelse som relasjon, ikke posisjon. Ledelse som autentisitet. Ledelse som omsorg.
Jeg setter boka fra meg med en sterk følelse av at verden hadde vært bedre hvis flere ledere var mer som Nicolai Tangen.
Og det er et ganske sterkt ettermæle for en ledelsesbok.
Selv om boka er skrevet i samarbeid med Ellen Emmerentze Jervell, er Nikolai Tangens egen personlige fortellerstemme svært gjenkjennelig! Det opplevde i alle fall jeg, som tidligere har hatt gleden av å se NRKs dokumentarserie «Oljefondet«. Lesningen av denne boka gir meg også lyst til å finne frem en annen bok i mine bokhyller: «Why should anyone be led by YOU? What it takes to be an authentic leader» av Rob Gofee og Gareth Jones. Det er nemlig litt for mange år siden jeg leste ulike utdrag av denne boka i forbindelse med et lederprogram jeg deltok på.
Utgitt: 2025
Forlag: Kagge
Antall sider: 276
