Begjær, skam og morsblikket: En psykoanalytisk reise gjennom kjærligheten
Siri Erika Gullestad (f. 1953) er en av Norges mest sentrale psykologer og psykoanalytikere. Hun er professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo, utdannet psykolog og psykoanalytiker. Hun har skrevet en lang rekke fagartikler, redigert psykoanalytiske antologier og publisert bøker om psykososial utvikling og terapi. I senere år er hun blitt mer kjent for å delta i samfunnsdebatten, blant annet i Morgenbladet. «Å begjære den du elsker» kom ut i 2021 på Kagge forlag. Her bruker hun psykoanalytisk teori, terapirommet, litteratur, film og kulturhistorie for å undersøke det kanskje mest gåtefulle av alt: hvorfor begjæret så ofte dør i kjærligheten.
Gullestad har i rollen som parterapeut møtt følgende spørsmål om og om igjen: Hvorfor slutter vi å begjære den vi elsker? Gullestad låner Freuds gamle påstand: «den du elsker, begjærer du ikke, og den du begjærer, elsker du ikke». Men i stedet for å konkludere med at dette er en sannhet, bruker hun dette som en problemstilling det er verdt å se nærmere på. Hun utforsker spenningen mellom to grunnleggende systemer i oss: tilknytningssystemet, som søker nærhet og trygghet, og seksualitetens system, som søker risiko, avstand og overskridelse. Trygghet lindrer angst, men demper ofte lysten. Begjær trenger kontraster som friksjon, forskjell, hemmelig rom.
I del II av boka trekker Gullestad linjer fra middelalderens ridderkjærlighet, der begjæret holdes levende nettopp fordi den elskede er utilgjengelig, til moderne romantiske forestillinger om “den rette”, der vi søker symbiose og emosjonell sammensmelting. Hun viser til at vi i dag ofte ønsker for mye nærhet. Når partneren blir vårt alt, forsvinner det erotiske blikket, fordi begjær forutsetter avstand. Det er et radikalt, men enormt frigjørende perspektiv: vi bør altså i større grad tåle at den andre forblir et mysterium, dersom begjæret skal opprettholdes.
Gullestad bruker film og litteratur som speil for psykologien. Sarah Polleys «Take This Waltz» analyseres inngående: Margot, som lever i et trygt og godt forhold, mister etter hvert lysten og søker spenningen hos en annen. Hun tror at det er mannen hun begjærer, men Gullestad viser at det egentlig er det ukjente hun jager etter. Når forholdet med den nye mannen etter hvert også blir trygt og kjent, forsvinner begjæret der også. Den samme innsikten utvikles gjennom analyser av Fellinis «Satyricon«, Kubricks «Eyes Wide Shut» og moderne kulturreferanser fra sangtekster av Bob Dylan til Suzanne Sundfør.
Særlig sterk er den delen som handler om morsrollen. Gullestad er uredd når hun skriver om det mange synes er tabu: at noen mødre binder barnet til seg og bruker det emosjonelt, og at dette skjer i kjærlighetens navn. Hun beskriver hvordan datterens vei mot voksen seksualitet kan utløse mors egne, uforløste konflikter. Når datteren trer inn i ungdommens skjønnhet og og oppnår større seksuelle kapital enn moren, kan mor reagere med misunnelse, subtil kritikk eller avstand. Ikke av ondskap, men av smerte. Gullestad sier rett ut at mødres misunnelse overfor døtrene er vanligere enn vi liker å tro. Og konsekvensen kan bli at datteren lærer at hennes eget begjær er farlig eller skamfullt. Dette gjør inntrykk fordi det berører noe fundamentalt: Begjær formes ikke bare av forelskelse og tilfeldigheter, men av det tidligere blikket vi ble sett med.
Gullestad snakker om overføringspsykologien og viser hvordan vi i voksen kjærlighet gjentar det vi har lært i barndommen. Hvis nærhet var utrygt, blir begjær i voksenlivet knyttet til flukt, smerte eller dominans. Et av case-eksemplene handler om «Siv», en kvinne som først finner seksuell intensitet gjennom SM-lignende maktleker, det vil si relasjoner som gjentar dynamikken fra en mor-datter-relasjon preget av kontroll og ydmykelse. Det er modig stoff, behandlet med stor varme og analytisk klarhet.
Like sentralt står kampen om kvinners seksuelle subjektivitet. Gullestad går inn i kulturhistorien: Minotaurosmyten, den sumeriske poeten Enheduanna, Elena Ferrantes «Svikne dagar«, Berit Hedemanns «Bjørnejegerskens bekjennelser» og #MeToo brukes for å vise hvordan kvinnelig lyst gjennom århundrer har blitt fryktet, kontrollert, omskrevet og straffet. Hun skjelner mellom «forbud» og «fantasi». Fantasi er ikke utroskap, men for mange et nødvendig rom for begjær.
I del III – «Kan tilknytning og begjær forenes?» – samler Gullestad trådene. Hun viser at begjær ikke dør av fortrolighet, men av illusjonen om at vi kjenner den andre fullt ut. Det er ikke nærheten som dreper begjæret, men forventningen om symbiosen. Når alt blir kjent, når det ikke finnes hemmelige rom igjen … da forsvinner lysten.
Her bruker Gullestad Ibsens «Fruen fra havet«. Wangel må lære at kjærlighet ikke er å eie eller å helbrede, men å gi frihet og valgmuligheter. Først da kan Elida elske ham. Dette speiler bokens hovedpoeng: Begjær krever et du som er et annet. Ikke halvparten som gjør oss hele, men et eget menneske man velger igjen og igjen.
Mot slutten gir Gullestad boka sitt etiske vendepunkt: Å godta eget begjær innebærer ansvar. Hun skriver ikke en hedonistisk manual, men en moden kjærlighetsfilosofi. Kvinner må eie lysten uten skam; menn må bære ansvar for egne impulser. Ingen skal være objekt. Begjær uten ansvar er misbruk, men ansvar uten begjær blir tom kjærlighet. Den modne kjærligheten forener begge deler.
Det som gjør denne boka så sterk, er dens kombinasjon av intellekt og guts. Gullestad skriver i et språk som er klart, sanselig og fritt for psykologisk tåkeprat. Hun gir leseren begreper og perspektiver som gjør det mulig å forstå seg selv på nytt. Jeg ble særlig grepet av hvordan hun viser at begjær ikke handler om hvem vi begjærer, men hva vi føler i møtet med den andre og at den følelsen ofte har røtter langt tilbake i livet.
Dette er en bok jeg leste med både hode og hjerte. Den er tankevekkende, klok og usedvanlig raus. Og den gjør noe sjeldent: Den tar et oppgjør med skammen og gir den språk. Etter endt lesning sitter jeg igjen med tre innsikter jeg tar med meg videre: At begjær dør av symbiose. At mødres misunnelse er en kraft som må sies høyt for å miste makt. Og at kjærlighetens mest modne form ikke er å eie, men å gi den man elsker frihet.
Dette er virkelig en tankevekkende bok som jeg anbefaler varmt!
Utgitt: 2021
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 167
Boka er lånt på biblioteket.
