Heajastallan – et bryllup, en mor og et helt bygdesamfunn
Det er noe nesten brutalt effektivt ved å bruke et bryllup som ramme for å fortelle en historie om makt, tilhørighet og skam. I «Heajastallan – Bryllupsfesten» begynner alt med noe enkelt og egentlig ganske vakkert: to unge mennesker som vil gifte seg fordi de vil leve livet sammen. De ønsker seg et lite, oversiktlig bryllup. En feiring av dem, ikke av slekt, status og symboler. Men det bryllupet får de aldri.
For inn fra siden kommer Garen, brudgommens mor, og hun tar over alt. Hun tar over planleggingen, tempoet, ambisjonene og til slutt også selve meningen med bryllupet. Det som skulle være to menneskers ja til hverandre, blir til et gigantisk sosialt prosjekt: et tradisjonelt samisk bryllup for tre tusen gjester, stablet på beina på bare én måned. Det er så voldsomt at det nesten blir absurd, men nettopp i det absurde blir noe dypt gjenkjennelig synlig.
For dette handler ikke først og fremst om kjærlighet. Det handler om Garen.
Alt ved henne skriker etter anerkjennelse. Hun har levd et liv i utkanten av bygda, nederst i hierarkiet, blant dem man snakker om, men sjelden lytter til. Nå får hun endelig en sjanse til å stå midt på gulvet. Dette bryllupet er ikke bare sønnens. Det er hennes. Hennes revansj. Hennes måte å si: Se på meg. Jeg betyr noe. Jeg også.
Og det er nettopp derfor de to unge som faktisk skal gifte seg, blir så små i fortellingen. De er der, de elsker hverandre, men de blir overkjørt, nesten visket bort. Som om deres forhold bare er råstoffet Garen bruker for å bygge sitt eget monument. Det gjør vondt å se på.
For rundt dette enorme bryllupsprosjektet samler bygda seg, slik bygder alltid gjør når noe stort er på gang. Bygdedyret er overalt i serien. Det er i blikkene. I sladderen. I den smålige gleden over andres feiltrinn. Og i den kollektive overvåkingen: Hvem har på seg hva? Hvem bidrar? Hvem skammer seg? Hvem har hatt seg med hvem? Intet unngår oppmerksomhet.
Serien skildrer dette både kjipt og komisk. Noen ganger er det direkte nådeløst. Særlig når gamle konflikter, rus, seksualitet og traumer kommer opp til overflaten. Rivaliseringen mellom brudgommens og brudens mødre er tidvis fornøyelig, tidvis vond. Andre ganger må man nesten bare le. For de samme menneskene som snakker nedsettende om hverandre i det ene øyeblikket, kan i det neste stille opp med kaker, stoler og praktisk hjelp. Fellesskapet er både giftig og livsnødvendig på samme tid.
Og midt i alt dette står familien til brudgommen. Dysfunksjonell, kaotisk og sår. Den homofile kunstneren Henry som har flyktet fra bygda og skammer seg over røttene sine. Den urolige, drikkfeldige søsteren Belle. Johan som er opptatt av å nedlegge unge jenter for fote og som nekter å ta ansvar. Festingen, flørtingen og de brutale ordene. Og så plutselig overgrepene, som gir serien et alvor som skjærer rett gjennom humoren. Dette er ikke bare et lystig bygdedrama. Det er også en historie om det som skjer når lojalitet, skam og taushet får styre for lenge.
At kunstnerens homofile venn dukker opp utenfra og betrakter alt med et slags eksotiserende blikk, forsterker kontrasten. For ham er dette en kulturell kuriositet. Noe han kan briske seg med i sosiale medier. For dem som bor der, er det liv og død, skam og ære, minner og traumer.
Og kanskje er det nettopp det «Heajastallan – Bryllupsfesten» egentlig viser:
At et samfunn ikke bare består av tradisjoner og vakre ritualer, men også av undertrykte historier, hierarkier og desperate behov for å bli sett.
Garen er på mange måter seriens mest problematiske figur, men også dens mest tragiske. Hun er ikke bare en kontrollerende mor. Hun er et menneske som har ventet hele livet på å få en plass i lyset. Når hun endelig får den, er hun villig til å ofre nesten alt, også sønnens lykke.
Og det er der serien treffer hardest: I spennet mellom kjærlighet og kontroll. Mellom fellesskap og brutal sosial overvåkning.
Mellom ønsket om å høre til og prisen man betaler for det.
Bryllupet blir ikke bare en fest. Det blir et speil. Og det speilet er ikke alltid spesielt flatterende.
Serien består av åtte episoder, hver med en varighet på ca. 30 minutter, og den kan for tiden ses på NRK. Serien har fått litt blandet mottakelse, men jeg mener likevel at den er severdig. Den gir et interessant innblikk i en bygdekultur som jeg tenker ikke er spesifikk kun for samisk kultur.
Innspilt: 2025
Nasjonalitet: norsk/samisk
Sjanger: drama
Skuespillere: Sara Margrethe Oskal, Ánte Siri, Inga Márjá Utsi, Ivan Aleksander Sara Buljo, Craig Stein, Anni-Kristiina Juuso, Sverre Porsanger
Spilletid: 8 episoder a 30 min.
