Når fortellingen glipper
Det tok tid før jeg fikk ordentlig tak på «Lorden«. Ikke fordi romanen er utilgjengelig i språket, men fordi den hele tiden forskyver sitt eget tyngdepunkt. Underveis tok jeg meg flere ganger i å spørre: Hva handler dette egentlig om? En kriminalgåte i ei bygd? Et portrett av en sær, pensjonert lærer? En fortelling om hvordan fortiden legger beslag på nåtiden? Først et stykke ut i lesningen opplevde jeg at noe falt på plass, eller kanskje snarere: at usikkerheten i seg selv mest sannsynlig var en del av prosjektet.
Tore Renberg er en forfatter som ofte lar oss se verden gjennom fortellere med et litt skrudd blikk på tilværelsen. Han er særlig god til å legge fortellingen tett inntil én bevissthet og la omgivelsene tre frem slik de fortoner seg derfra, med alle skjevheter, blindsoner og selvrettferdige forklaringer intakt. I «Lorden» er det Jon Magne Moi som fører ordet. Han er en pensjonert lærer, lokalhistoriker og ivrig formidler, bosatt i ei fjellbygd der lite går upåaktet hen. Han henvender seg til et «innbilt publikum», kommenterer egne formuleringer og lar tankene ta omveier. I begynnelsen opplevde jeg ham som både tillitvekkende og sympatisk: belest, engasjert og oppriktig opptatt av menneskene rundt seg.
Så skjer det gradvis noe.
Romanens utløsende hendelse er at Jon Magne og kona finner den unge jenta Ellen Sofie Bestandig – Bestandig-jenta – skamslått og forfrossen i snøen utenfor det gamle Lordeslottet, som ble bygget for om lag 150 år siden. Funnet er brutalt og konkret. Dette er ikke et diffust mysterium, men et barn som åpenbart har vært utsatt for vold. Samtidig er hun ikke ukjent for bygda. Hun har vært et lokalt stjerneskudd, et barn med talent, synlighet og etter hvert også en sårbarhet mange har hatt meninger om. Hvem har ønsket å rydde henne av veien?
Det som fascinerte meg mest, er kanskje ikke denne hendelsen i seg selv, men hvordan Jon Magne reagerer på den. Han klarer ikke å la jentas historie få være i fred. Til tross for at mye allerede er kjent, begynner han å nøste, tolke, forklare og sette sammen bruddstykker. Det er som om han ikke tåler at noe forblir uavklart. Eller kanskje enda mer: at det er avklart på måter han ikke selv kontrollerer.
Her oppstår romanens egentlige spenning. Ikke i spørsmålet om hva som har skjedd, men i hvordan fortelleren forholder seg til det som har skjedd. Bestandig-jenta blir gradvis mindre et konkret barn og mer et sentrum for Jon Magnes tankearbeid. Jeg opplevde dette som ubehagelig, men også litterært interessant. Omsorgen han hadde til å begynne med glir langsomt over i en slags besettelse, som på et vis setter ham – ikke henne – i sentrum.
Jeg merket etter hvert en tydelig forskyvning i tilliten til fortelleren. Der jeg i starten tok ham på ordet, begynte jeg gradvis å lese med større skepsis. Ikke fordi Jon Magne nødvendigvis lyver, men fordi han ser verden gjennom et blikk som hele tiden gir ham selv en så sentral plass. Han er overbevist om sine intensjoner, sine analyser og sitt perspektiv. Nettopp derfor blir han også blind for egne grenseoverskridelser.
Dette er etter min mening romanens sterkeste grep. Tore Renberg lar oss være tett på en bevissthet som gradvis mister fotfestet, uten å markere det tydelig for oss som lesere. Tvil oppstår langsomt, nesten umerkelig. Og når den først har satt seg, er det vanskelig å vende tilbake til den opprinnelige tilliten.
Så hvem er denne «Lorden»? Tittelen peker mot en historisk skikkelse som har opptatt Jon Magne i lang tid: en britisk lord som en gang slo seg ned i bygda. Men etter hvert fikk jeg en stadig sterkere følelse av at «Lorden» også fungerer som noe mer enn et historisk kuriosum. For meg handler det om posisjon. Om retten til å definere, forklare og eie fortellinger.
Jon Magne ønsker ikke å være en slik figur. Likevel er det nettopp det han gradvis blir, i kraft av sitt språk og sitt behov for sammenheng. Når han gjør andres liv, og særlig et barns erfaringer, til materiale for egne resonnementer, oppstår et maktforhold romanen aldri helt løser opp.
«Lorden» er ikke Tore Renbergs beste bok, slik jeg leser den. Den er ujevn og til tider for omstendelig, og jeg opplevde at det tok lang tid før jeg fant rytmen i fortellingen. Samtidig er det en roman som blir værende. Ikke fordi den gir klare svar, men fordi den lar spørsmålene stå åpne.
Kanskje er det nettopp dette boka vil: å gjøre oss lesere usikre? På fortelleren. På historien. På grensene mellom omsorg og kontroll. I så fall lykkes den, selv om veien dit kan være krevende.
For meg ble «Lorden» en roman jeg ikke umiddelbart falt for, men som langsomt arbeidet seg inn i meg. Jeg stolte på fortelleren i starten. Etter hvert gjorde jeg det ikke lenger. Og nettopp den erfaringen, altså følelsen av at noe glipper, nesten uten at man merker når, sitter igjen som bokas sterkeste avtrykk.
Det er kanskje ikke en bok jeg kommer til å lese igjen. Men det er en bok som fikk meg til å lese mer langsomt og mer kritisk, og som fortsatte å stille spørsmål også etter at siste side var vendt. Og kanskje er det dette som er forfatterens hensikt? Det finnes nok av bøker som glir motstandsløst gjennom oss lesere, mens vi i enkelte tilfeller må jobbe mer for å forstå ,,,
Utgitt: 2024
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 295
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
