Når begynnelsen ligger i slutten
Iris Wolff (f. 1977) er født i Sibiu i Transilvania og vokste opp som del av den tyskspråklige minoriteten i Romania. Hun bor i dag i Tyskland og regnes som en av de mest leste og kritikerroste samtidsforfatterne der. Wolff har bakgrunn fra både litteratur og billedkunst, og er kjent for et lavmælt, konsentrert språk der erfaring, stillhet og erindring står sentralt. «Lysninger» er hennes første roman på norsk.
Romanen åpner på uvanlig vis. Vi befinner oss i kapittel ni, ikke i begynnelsen, men nær slutten. Lev og Kato er voksne, begge i slutten av trettiårene, og møtes på en ferge. De er på reise sammen, og noe i forholdet deres er både kjent og uavklart. Det er tydelig at de deler en historie, men også at noe har brutt opp forbindelsen mellom dem. Spørsmålet «Hvor skal vi?» henger i luften, både konkret og eksistensielt.
Derfra beveger romanen seg bakover i tid, kapittel for kapittel, helt til vi når barndommen. Denne baklengse strukturen er ikke et formeksperiment for sin egen del, men speiler hvordan mennesker faktisk blir kjent med hverandre: Vi møter noen i nåtiden, og først etter hvert, gjennom minner, fragmenter og tilbakeblikk, forstår vi hva som har formet dem. Hvert kapittel fungerer som et nytt lag som avdekkes, samtidig som helheten langsomt trer frem.
Lev og Kato vokser opp i en liten landsby i det nordlige Romania, under Ceaușescus diktatur. Kato bor alene med en alkoholisert far. Hun er annerledes, stillferdig, tegner bestandig og holdes på avstand av de andre barna. Lev vokser opp i en storfamilie, sammen med moren Lis, besteforeldrene og halvsøsken. Han er fysisk sårbar og sosialt tilbaketrukket. Når Lev som elleveåring rammes av et sjokk som gjør ham sengeliggende i flere uker, er det Kato læreren sender hjem til ham med leksene. Der, i det stille rommet rundt sykesengen, oppstår et bånd som skal vise seg å bli avgjørende for dem begge.
Barndomsvennskapet utvikler seg til et tett, men asymmetrisk forhold. Lev knytter seg dypt til Kato, mens hun opplever forbindelsen mer som et holdepunkt enn som et løfte. Etter revolusjonen i 1989 forlater Kato landet sammen med en vestlig turist. Hun drar videre gjennom Europa, lever som kunstner, sender tegnede postkort. Lev blir igjen. Han gjennomfører militærtjeneste, arbeider i skogen og på sagbruk, forsøker å finne fotfeste i et liv som gradvis snevres inn. Avstanden mellom dem er både geografisk og eksistensiell, men forbindelsen forsvinner ikke.
Et halvt liv senere mottar Lev et postkort fra Zürich. På det står bare én setning: «Når kommer du?» Det er dette spørsmålet som setter romanens nåtid i bevegelse, og som gir hele den baklengse fortellingen sin spenning.
Det historiske bakteppet er tydelig til stede i «Lysninger«: diktaturet, frykten, tausheten, Tsjernobyl-ulykken i 1986 og revolusjonen i 1989. Samtidig lar Wolff aldri politikken dominere teksten. Den er integrert på lavmælt vis, og fungerer mer som et nødvendig bakteppe enn som forklaring på det som skjer. Romanen handler ikke først og fremst om Romania, men om hva det gjør med mennesker å leve under autoritære forhold, og om hva som skjer når noen reiser og andre blir igjen.
Det som virkelig gir romanen tyngde, er språket. Wolff skriver med stor varsomhet. Setningene er presise, ofte korte og fulle av pauser. Hun legger vekt på kroppens erfaringer: kulde, smerte, sykdom, berøring, stemmer. Det er gjennom disse sansningene mening oppstår, ikke gjennom forklaringer. Språket blir aldri sentimentalt, heller ikke når teksten beveger seg inn i tap, vold og sårbarhet. Wolff holder igjen, og nettopp i denne tilbakeholdenheten ligger romanens etiske kraft.
Motiver som lys og mørke, stemme og stillhet, varme og kulde går igjen og skaper en indre sammenheng i teksten. En «lysning» er ikke en varig tilstand, men et kort øyeblikk der noe annet er mulig: et minne, en sang, en berøring, en forbindelse mellom to mennesker. Romanen er også strukturert rundt slike øyeblikk. Åpninger kan raskt lukke seg igjen.
«Lysninger» er ikke en roman som tilbyr forløsning i tradisjonell forstand. Den gir ingen enkle svar på hvordan det går med Lev, eller hva forholdet mellom ham og Kato til slutt er. Men den insisterer på at selv i liv preget av brudd, flukt og tap, kan det finnes øyeblikk av menneskelig nærhet som bærer. Kanskje ikke et helt liv, men nok til at det lar seg leve.
Dette er en stille, alvorlig og usedvanlig vakker roman, som blir værende lenge etter at siste side er lest.
Utgitt på tysk: 2024
Originaltittel: Lichtungen
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Elisabeth Beanca Halvorsen
Antall sider: 207
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
