Når et land kjemper mot sine egne grenser
Sidsel Wold er en av Norges mest erfarne utenrikskorrespondenter, og Israel–Palestina-konflikten har fulgt henne gjennom store deler av yrkeslivet. Hun har bodd i regionen over flere perioder, behersker språket, kjenner samfunnsstrukturene innenfra og har et nettverk som gir henne tilgang til både maktens korridorer og hverdagslivets bakrom. Dette er ikke et konfliktområde hun betrakter på avstand; det er et sted hun har levd i, arbeidet i og vendt tilbake til, gang på gang.
I sin tidligere bok «Landet som lovet alt – min israelske reise» (2015), og i en lang rekke reportasjer, har Sidsel Wold skrevet om Midtøsten med en kombinasjon av presis journalistikk og menneskelig nærhet. Hun er opptatt av makt, men enda mer av konsekvensene av makt – av hvordan politiske valg slår ned i enkeltmenneskers liv. «Israel – Et land i kamp med seg selv» kan leses som en kulminasjon av dette arbeidet: en bok der erfaring, kunnskap og moralsk alvor samles i én sammenhengende fortelling.
Boka tar utgangspunkt i Hamas-angrepet 7. oktober 2023, men gjør det tidlig klart at dette ikke er en bok om én dag alene. Angrepet fungerer snarere som et brutalt forstørrelsesglass på alt det Israel allerede slet med. Wold viser hvordan sjokket avdekket et samfunn preget av dyp politisk polarisering, religiøs radikalisering, en stadig mer permanent okkupasjon, en aggressiv bosettingspolitikk og et nærmest totalt fravær av en troverdig fredsprosess.
Hun skriver frem Israel som et land i konstant spenning, ikke bare mellom israelere og palestinere, men internt blant sine egne innbyggere. Mellom sekulære og religiøse. Mellom demokratiske idealer og et politisk klima som har beveget seg i autoritær retning. Et av de mest eksplosive interne konflikttemaene gjelder de ultraortodokse jødene. Wold beskriver hvordan store grupper menn står utenfor arbeidslivet, fritatt fra verneplikt, mottar statlige ytelser og får mange barn. Dette i et samfunn som samtidig er avhengig av høy yrkesdeltakelse og militær beredskap. Dette oppleves av mange sekulære israelere som fundamentalt urettferdig og økonomisk uholdbart, og har blitt en stadig dypere kilde til splid. Spørsmålet om hvem som faktisk bærer byrdene i den israelske staten, går som en understrøm gjennom boka.
Samtidig er Wold tydelig på at Israels indre problemer ikke kan forstås uten å ta inn over seg hvordan palestinere og arabiske jøder behandles. Palestinske borgere av Israel beskrives som formelt likestilte, men reelt diskriminerte i boligpolitikk, ressursfordeling, rettsvern og politisk innflytelse. Arabiske jøder, mizrahijødene, løftes frem som en gruppe som historisk har blitt møtt med forakt og marginalisering fra den europeiskdominerte eliten, og som i dag i stor grad har funnet politisk tilhørighet på høyresiden. Wold viser hvordan denne sosiale arven fortsatt former Israels politiske landskap, og hvordan følelsen av utenforskap bidrar til å styrke nasjonalisme og hardhendt politikk.
Et gjennomgående dilemma i boka er hvordan forestillingen om at landet er gudegitt, påvirker politikken. Når territorium forstås som hellig, blir kompromiss nærmest umulig. Bosettingene på Vestbredden fremstår ikke bare som politiske handlinger, men som religiøse plikter. Wold beskriver voldelige bosettere som en lovløs kraft som i praksis opererer med statens stilltiende støtte, og som undergraver både palestinernes livsvilkår og Israels egen rettsstat.
Benjamin Netanyahu står sentralt i boka, ikke som en demonisert skikkelse, men som en politisk strateg drevet av maktbevaring, frykt og allianser med ytterliggående krefter. Wold viser hvordan hans politikk over tid har bidratt til å svekke demokratiske institusjoner, marginalisere moderate stemmer og gjøre konflikten permanent. Gaza blir et problem som må «forvaltes», ikke løses. Denne konstante krisen bidrar samtidig til å holde Netanyahu ved makten.
Samtidig er boka gjennomsyret av palestinernes lidelser. Gaza skildres som et sted der sivile liv systematisk brytes ned, både fysisk, sosialt og mentalt. Wold insisterer på å vise konsekvensene av krigen: barn uten fremtid, familier uten hjem, et samfunn uten fungerende infrastruktur. Hun skriver ikke i slagord, men i konkrete, nøkterne bilder som fester seg og blir værende.
Gislene etter 7. oktober utgjør et annet sentralt spor. Gjennom historien om Gadi Mozes og andre gisler får vi innblikk i ventingens psykologi: hvordan familier lever i et vakuum av håp og fortvilelse, og hvordan enkeltmenneskers skjebner raskt blir politiske symboler. Wold er særlig god på å vise hvordan gisselsituasjonen både forener og splitter Israel, og hvordan lidelsen risikerer å bli instrumentalisert i en brutal politisk virkelighet.
Utgivelsen av «Israel – Et land i kamp med seg selv» har vakt betydelig oppmerksomhet og debatt. Mange har fremhevet boka som et modig og nødvendig bidrag i en offentlighet som ofte preges av forenkling og lojalitetskrav. Samtidig har den også møtt motstand, særlig fra dem som mener kritikken av Israels politikk går for langt i en tid preget av terror og krig. At boka har utløst sterke reaksjoner, fremstår likevel mindre som et problem enn som et tegn på relevans. For Sidsel Wold berører spørsmål mange strever med å forstå, både moralsk og politisk.
Mot slutten av boka stilles det spørsmålet mange frykter svaret på: Finnes det håp for fred? Wold gir ingen falsk trøst. Hun viser hvordan rommet for forsoning er blitt trangere enn noen gang, hvordan volden forplanter seg inn i språk, relasjoner og identitet, og hvordan både israelere og palestinere formes av en hverdag der krig er normalen.
Gaza står igjen som et moralsk nullpunkt, et sted der internasjonal rett, humanitære prinsipper og menneskelig verdighet settes til side. Samtidig minner Wold oss om at dette ikke bare er «der ute». Vestens støtte, stillhet og politiske unnfallenhet er en del av historien. Det er også vår konflikt, på et dypere nivå.
«Israel – Et land i kamp med seg selv» er ikke en bok som søker balanse for balansens skyld. Den søker forståelse, og den gjør det gjennom å holde flere sannheter i spill samtidig. Wold skriver med empati uten å romantisere, med kritikk uten å forenkle. Hun gir plass til israelsk frykt og palestinsk fortvilelse, uten å late som om maktforholdene er symmetriske.
Dette er en bok som gjør motstand. Mot enkle forklaringer. Mot sort-hvitt-tenkning. Mot forestillingen om at denne konflikten kan forstås uten å ta innover seg historie, religion, politikk og menneskelig sårbarhet. Den etterlater oss lesere urolige, men også bedre informerte og dermed mer ansvarlige.
Det er kanskje bokas største styrke: at den ikke lar oss gå uberørt videre.
Utgitt: 2025
Forlag: J.M. Stenersens forlag
Antall sider: 373
Jeg har lånt boka på biblioteket.
