Om å bli sett og langsomt miste seg selv
April Alexandersdottir (f. 2004) debuterer med «Ruby baby«, en roman som allerede har fått strålende kritikker, og med god grunn. Dette er en debut som fremstår usedvanlig moden, både tematisk og språklig. Alexandersdottir skriver med en presisjon som vitner om stor tillit til materialet, og hun har dessuten mot til å bli værende i det som er uavklart, ubehagelig og vanskelig å definere.
Romanen åpner med et epigram som fungerer som en nøkkel til hele lesningen:
«Jeg liker meg selv sånn, mer begjærssubjekt enn begjærsobjekt. Så jeg skriver herfra …»
Kong-Kong-teori, Virginie Despendes
Her ligger romanens grunnleggende spenning allerede åpen. Løftet om nærhet, lengselen etter kjærlighet og samtidig kroppens sårbarhet, eksponeringen, det brennende og smertefulle. Epigrammet peker frem mot en fortelling der kjærlighet ikke først og fremst er trygghet, men en kraft som både kan bekrefte og true.
«Ruby baby» skildrer et asymmetrisk forhold. Ikke gjennom store dramatiske brudd eller eksplisitte overtramp, men gjennom forskyvninger som skjer nesten umerkelig. Begjæret glir gradvis over i kontroll. Å bli sett, intenst, vedvarende, blir etter hvert noe tvetydig. For hva skjer når blikket ikke bare bekrefter, men også definerer?
Alexandersdottir er særlig god til å skrive frem det som skjer mellom mennesker. I pauser, i gjentakelser, i små korreksjoner. Hun verken forklarer eller påstår, men lar oss være i situasjonen. Dette gjør hun uten noen moraliserende pekefinger. Uten et psykologiserende overblikk. Vi lesere blir på et vis stående i ubehaget sammen med Ruby.
Et sentralt motiv i romanen er hvordan nytelse og nærvær ikke nødvendigvis sammenfaller. Kroppen kan delta, reagere og svare, samtidig som noe trekker seg unna. Ruby opplever en indre splittelse som ikke lar seg formulere direkte, men som setter seg kroppslig: i spenning, i årvåkenhet, i en stadig justering av seg selv. Kroppen fungerer som et rom for erkjennelse, lenge før bevisstheten oppfatter det og setter ord på det.
Det er heller ikke de store konfliktene som bærer teksten. Makt utspiller seg i det små. I gjentakelser. I små irritasjoner som aldri helt får språk. I en langsom avkjøling. Kjæresten Jonas er mindre interessert i samtale og felles refleksjon, men forventer fortsatt fysisk nærhet, på sine premisser. Ruby på sin side er hele tiden i forkant, fornemmer stemninger, tilpasser seg, ofte i forkant. Hun gjør det uten å merke det selv mens det skjer.
Denne formen for makt virker ikke eksplosivt, men utmattende. Ruby gir mer enn hun får tilbake. Hun begynner å tvile på egne reaksjoner: Er hun for følsom? For krevende? For lite rasjonell? Romanen viser hvordan en slik tvil ikke nødvendigvis oppstår gjennom åpen konflikt, men gjennom en langsom forskyvning av hvem som har definisjonsmakten i forholdet.
I vennskapet med Hennie finnes et annet rom. Her kan Ruby puste friere. Samtalene er mindre regulerte, kroppen mindre vurdert. Likevel ligger Jonas der som et bakteppe også her. Det oppleves tappende at hans dømmende blikk er tilstede, selv når han er fraværende. Kontrasten gjør det desto tydeligere hvor snevert rommet i kjærlighetsforholdet har blitt. Men er det da kjærlighet?
Parallelt med dette flettes barndomsminner inn, særlig skildringene av Ruby og hennes forhold til faren. Overgangen fra barn til ungdom beskrives med stor ømhet, men også med en klar bevissthet om hvordan erfaringer med regulert nærhet og taus grensesetting kan sette spor. Faren er omsorgsfull, men trekker seg også tilbake. Denne vekslingen mellom nærhet og avstand påvirker i stor grad Rubys voksne relasjoner. Nåtid og erindring speiler hverandre, og igjen er det kroppen som husker først.
Jeg ønsker ikke å røpe hvordan det hele utvikler seg til slutt, men noe skjer …
Det som gjør «Ruby baby» til en så sterk roman, er måten Alexandersdottir skriver frem makt som noe nesten usynlig. Ikke som overgrep i tradisjonell forstand, men som en langsom forskyvning av handlingsrom og selvforståelse. Romanen undersøker hvordan kjærlighet kan bli et sted der man mister orienteringen i seg selv, og hvordan tilpasning kan forveksles med omsorg, helt til man merker at noe er borte.
Det mest overbevisende ved romanen er at den ikke forsøker å rydde opp i det den avdekker. Alexandersdottir lar erfaringene stå åpne, og overlater til leseren å bli værende i spenningen. «Ruby baby» viser hvor krevende det kan være å orientere seg i grenselandet mellom nærhet og selvoppholdelse, mellom å bli sett og å miste seg selv.
Utgitt: 2025
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 200
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
