Når lojalitet blir livsfarlig
Jeg har lest – og hørt – Stefan Zweig med jevne mellomrom gjennom mange år. Han er en forfatter jeg stadig vender tilbake til, nettopp fordi tekstene hans nekter å gi enkle svar. Zweig skriver ikke om helter og skurker, men om mennesker som styres av indre krefter de selv bare delvis forstår. Det er særlig i novellene dette kommer til sin rett. Her er språket konsentrert, blikket nådeløst og den psykologiske presisjonen ofte ubehagelig treffende. Han er ganske enkelt mesterlig!
Stefan Zweig vokste opp i Wien i en tid preget av kulturell rikdom og politisk skjørhet. Som humanist, pasifist og jøde opplevde han Europas sammenbrudd på nært hold. Eksilet og følelsen av å ha mistet både hjem og åndelig tilhørighet preger forfatterskapet, også der teksten ikke eksplisitt handler om politikk eller historie. «Leporella«, skrevet i 1929, tilhører Zweigs modne mellomkrigsforfatterskap, en fase der det psykologiske blikket er skjerpet og illusjonene allerede i ferd med å slå sprekker.
Jeg har denne gangen hørt novellen som lydbok, men jeg har den også i bokhyllen – i den engelske samlingen «The Collected Stories of Stefan Zweig«, utgitt av Pushkin Press i 2013. Det er en bok jeg i sin tid kjøpte på Strand Bookstore i New York, og som jeg stadig vender tilbake til. Det er noe med Zweigs noveller som egner seg særlig godt både for gjenlesning og gjenhør: de er stramt komponert, men åpner seg på nye måter hver gang.
I det følgende går jeg tett på novellens handling.
Om novellen
«Leporella» handler om Crescenz Anna Aloisia Finkenhuber, en middelaldrende tjenestepike fra Tirol. Hun er grovbygd, lite feminin, ordknapp og uten utdanning. Zweig skildrer henne med en brutal nøkternhet som til tider grenser mot det avhumaniserende. Samtidig etableres det tidlig at Crescenz besitter én egenskap i ekstrem grad: lojalitet.
Hun har tilbrakt hele sitt voksne liv i tjeneste. Hun stiller ingen krav, har ingen ønsker som rettes utover arbeidet, og gjør seg selv fullstendig tilgjengelig for andre. Da hun kommer i tjeneste hos en velstående baron i Wien, viderefører hun denne livsformen. Hun er alltid der, alltid rede, alltid taus.
Baronens kone er en psykisk ustabil, sjalu og mistenksom kvinne. Forholdet mellom henne og Crescenz er fra første stund ladet. Det utvikler seg en stille maktkamp mellom husets frue og tjenestepiken. Ikke om kjærlighet i tradisjonell forstand, men om plass, betydning og nærhet. Da baronessen blir innlagt på sanatorium, forskyves maktbalansen. Crescenz overtar stadig flere oppgaver, og for første gang i sitt liv opplever hun å bli lagt merke til.
Det er i denne perioden baronen begynner å kalle henne Leporella. Navnet er ikke tilfeldig. Det gir Crescenz en identitet, men også en rolle. Hun blir noe han kan definere, noe som er til for ham. For Crescenz er dette avgjørende. Å bli kalt Leporella er å høre til.
Baronessen vender etter hvert tilbake, men hun vender tilbake til et hjem der hennes posisjon allerede er svekket. Kort tid etter dør hun – av gass, alene i leiligheten. Om dette er et selvmord, en ulykke eller resultatet av psykisk sammenbrudd, får vi aldri vite. Zweig lar spørsmålet stå åpent. Det gjør dødsfallet desto mer urovekkende, fordi det skjer midt i en situasjon preget av konflikt, fortrengning og makt.
Crescenz kan nå vente å få sin posisjon tilbake, for rivalen er borte. Men det skjer ikke. Tvert imot begynner baronen å trekke seg unna henne. Det han tidligere har søkt – hennes taushet, hennes grenseløse hengivenhet – blir nå ubehagelig. Og det er karakteristisk at han ikke selv tar ansvaret for bruddet. I stedet overlater han til en annen tjener å gi Crescenz beskjed om at hun ikke lenger trengs.
For Crescenz er dette uforståelig. Hele hennes liv har vært bygget på én logikk: total troskap. Når denne ikke lenger gir henne en plass, faller hele tilværelsen sammen. Mot slutten får vi vite, nesten i forbifarten, at en kvinne på omkring førti år har styrtet i døden fra en bro over Donaukanalen. Zweig sier det ikke direkte, men det er ingen tvil om hvem det er.
Det som gjør «Leporella» så sterk, er at Zweig nekter å gjøre Crescenz til et entydig offer. Hun er sosialt marginalisert, uten reelle alternativer, men hun er også aktiv i sin egen selvutslettelse. Lojaliteten er ikke bare påtvunget. Den er gjort til selve livsgrunnlaget hennes, til identiteten hennes og den gir livet hennes mening.
Novellen viser hvordan makt kan oppstå i det stille. Crescenz har ingen formell makt, men hennes totale tilgjengelighet og hennes manglende grenser binder baronen til henne på en måte han til slutt ikke makter å håndtere. Når han trekker seg unna, skjer det uten oppgjør, uten språk og uten ansvar.
Baronessens død blir stående som et uavklart punkt i teksten. Det blir som et rom fylt av taus skyld snarere enn klar årsak. Zweig peker ikke på forbrytelse. Han peker på unnlatelser. På mennesker som ikke tar ansvar for det som vokser frem mellom dem.
Når Crescenz til slutt tar sitt eget liv, fremstår det ikke som et dramatisk klimaks, men som en stille konsekvens. Hun forsvinner slik hun har levd: uten ord, uten krav og uten forklaring. «Leporella» er en novelle som viser hvor farlig hengivenhet kan bli når den aldri møter motstand, og hvor ødeleggende det er når et menneske bare får verdi så lenge det er nyttig.
Utgitt på tysk: 1929
Utgitt på norsk: 2021
Oversatt: Ursula Krogvig
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Sverre Wilberg
Spilletid: 55 min.
