Anmeldelse av «Ettermiddager» av Ferdinand von Schirach (2022)

Å leve med det uavklarte

Jeg har lest – og skrevet om – samtlige bøker av Ferdinand von Schirach som er oversatt til norsk – syv bøker i alt når også denne siste inkluderes. Likevel opplever jeg hver ny bok som en ny prøvelse: ikke av meg som leser, men av de moralske forestillingene vi ofte tar for gitt. «Ettermiddager» er intet unntak. Snarere fremstår den som en av hans mest stillferdige og samtidig mest konsekvente bøker.

Som alltid er det Sverre Dahl som står for oversettelsen, og også denne gangen er arbeidet utført med en språklig presisjon som kler von Schirachs nøkterne prosa. Setningene er rene, uten staffasje. Det er rom i språket. Rom for tvil, ettertanke og ubehag.

Ferdinand von Schirach har benyttet følgende epigram som en ledesnor for tekstsamlingen i «Ettermiddager»:

«Mennesket skal for godhetens og kjærlighetens skyld ikke innrømme døden noe herredømme over sine tanker.»

Thomas Mann, Trolldomsfjellet

Liv som ble slik de ble

«Ettermiddager» består av 26 korte tekster – fortellinger, refleksjoner, minner – som kretser rundt mennesker som på ulike måter har levd liv preget av tilbakeholdenhet, tap og unnlatelser. Det er ikke de dramatiske bruddene som står i sentrum. Det handler derimot om de livene som ikke kollapser, men som heller aldri blomstrer.

Et gjennomgående motiv er nettopp dette:
Noen valg kan bare tas i øyeblikket de oppstår. Når øyeblikket passerer, er det ikke lenger et valg, men en historie.

Livets avgjørende feil består sjelden i onde handlinger, men i unnlatelser. Ikke i det vi gjør, men i det vi lar være å gjøre – av hensyn, av frykt og/eller av fornuft. Og når tiden har gått, finnes det ingen instans, verken juridisk eller moralsk, som kan gjenopprette det tapte. Vi må ta de mulighetene vi får eksakt når de er der. Siden er det for sent.

I flere av tekstene møter vi mennesker som har vært elsket, men aldri elskende; som har vært til stede, men aldri fullt ut deltatt. Kjærligheten ble ikke borte. Den ble bare aldri levd. Når døden til slutt innhenter dem, skjer det ikke som et dramatisk oppgjør, men som en stille avslutning. Ingen moralsk dom. Ingen trøst. Bare et liv som ble slik det ble.

Skyld uten gjerningsmann

Von Schirach har gjennom hele sitt forfatterskap vært opptatt av forholdet mellom skyld og ansvar, og i «Ettermiddager» nyanseres dette ytterligere. Skyld oppstår ikke nødvendigvis der noe går galt. Noen ganger finnes det bare tap, uten at noen kan holdes ansvarlig.

Dette gjelder ikke minst i tekstene som berører selvmord. Forfatteren avviser konsekvent forenklede forklaringer. Å forstå betyr ikke å forklare bort. Selvmordet gir ingen ny mening til det livet som ble levd, og det tilfører heller ikke kunsten verdi. Von Schirach avviser romantiseringen av den lidende kunstneren og insisterer på at tapet forblir et tap, og kun det.

Her introduseres også en mer strukturell forståelse av moral:
Moral er ikke noe som finnes i individet alene. Den forutsetter rammer, institusjoner og ansvarlige fellesskap. Uten dem blir også de anstendige maktesløse.

Lov og liv

Et annet sentralt anliggende i boka er avstanden mellom lov og liv. Retten kan fastslå skyld, men ikke alltid mening. Noen handlinger er straffbare, men samtidig menneskelig forståelige. Denne spenningen lar seg ikke løse – bare bæres.

Det er i dette rommet von Schirach beveger seg som forfatter. Han moraliserer ikke, men han er heller aldri nøytral. Han skriver frem situasjoner der det riktige og det riktignok umulige eksisterer side om side. Mange foretrekker derfor det bekvemme fremfor det sanne. Ikke fordi de er onde, men fordi sannhet ofte innebærer tap, ansvar og smerte.

Alder, verdighet og det som gjenstår

I flere tekster kretser forfatteren rundt alderdom og død. Ikke som forfall, men som erfaring. Verdigheten ligger ikke i kontroll, men i å bli sett, også når man ikke lenger fungerer. Et levd liv kan fremstå helhetlig nettopp fordi det ikke lenger forsøker å bli noe annet enn det er.

Den siste teksten fører oss til Napoli, der møtet med Lorenzo, en aldrende forfatter, blir et slags speil. Et liv viet litteraturen, uten heroiske fortellinger om storhet. Lorenzo er svak og skjelvende, men til stede. Han har skrevet. Det får være nok.

Å leve uten svar

«Ettermiddager» gir ingen trøstende konklusjon. Det avgjørende er ikke hvem som «har rett», men hvordan mennesker lever med det uavklarte. Noen trenger tro. Andre klarer seg uten. Noen finner trøst i ideer, andre i rutiner, i kunst, i litteratur, i samtaler. Ingen av disse veiene gis forrang.

Det er dette som gjør Ferdinand von Schirach til en særegen forfatter: Han nekter å lukke det åpne. Han insisterer på at verdighet ikke måles i suksess, men i integritet, også når den fører til ensomhet.

«Ettermiddager» er en stille, krevende og dypt menneskelig bok. Den ber oss ikke om å dømme de menneskene og skjebnene vi blir presentert for. Den ber oss kun om å se.

Utgitt på tysk: 2022
Originaltittel: Machmittage
Utgitt på norsk: 2023
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Sverre Dahl
Antall sider: 143

Jeg har lånt boka på biblioteket

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese