Å leve uten selvbedrag
I forordet til «De små dyder» skriver Rachel Cusk at Natalia Ginzburg er en forfatter som nekter å gjøre livet mer begripelig enn det er. Hun skriver ikke for å rydde, trøste eller skape sammenheng, men for å registrere – nøkternt, ærlig og uten selvbedrag. Cusk peker på hvordan Ginzburgs essays beveger seg i et rom der moral aldri blir moraliserende, og der erfaring alltid veier tyngre enn teori. Det er en presis observasjon, og en god inngang til denne samlingen.
Natalia Ginzburg (1916-1991) tilhører de forfatterne som ikke lar seg plassere pent i litteraturhistorien, selv om hun uten tvil er en av Italias viktigste stemmer etter krigen. Hun vokste opp i et politisk og intellektuelt hjem i Torino, og levde midt i de historiske brytningene som skulle prege hele hennes forfatterskap. Hun var gift med Leone Ginzburg, som døde etter tortur i fascistenes fengsler i 1944. Tapet av ham ble ikke et tema hun skrev seg fri fra, men et stille bakteppe hun bar med seg videre i livet og i tekstene.
Ginzburg skrev romaner, essays og teaterstykker, og arbeidet i mange år som redaktør. Men sjangrene betyr mindre enn holdningene som gjennomsyrer tekstene. Det er den samme nøkterne, kompromissløse stemmen man møter overalt. Et alvor som ikke søker effekt, og en klar motvilje mot alt som minner om litterær selvhevdelse. Hun skriver uten å forskjønne, uten å forklare mer enn nødvendig, og uten å gjøre seg selv viktigere enn stoffet. Nettopp derfor fremstår tekstene hennes fortsatt så påfallende ærlige.
«De små dyder» samler essays skrevet over flere tiår. De er ulike i form og tematikk, men de henger likevel tett sammen. Det er som om Ginzburg stadig går rundt de samme spørsmålene, ser dem fra nye vinkler, uten å forsøke å lukke dem.
Familie, fattigdom og det som former oss
Flere av essayene tar utgangspunkt i familie og hverdagsliv, men Ginzburg skriver aldri om familien som en trygg enhet. Snarere fremstår familien som et sted der livets grunnvilkår blir synlige i konsentrert form: avhengighet, makt, sårbarhet og ansvar.
I essayet «Vinter i Abruzzo» skriver hun om årene i indre eksil under krigen. Om fattigdom, kulde og isolasjon, men også om en form for fellesskap som oppstår når livet reduseres til det helt nødvendige. Dette er ikke nostalgi. Ginzburg er svært bevisst på at nød ikke er edelt i seg selv. Likevel vender hun tilbake til disse årene som en tid da mennesker sto nærmere hverandre, fordi de ikke hadde råd til å skjule seg bak komfort eller fasader.
I «Utslitte sko» og «Portrett av en venn» skriver hun om tap. Tap av mennesker, av steder, av en verden som ikke lenger finnes. Hun er særlig oppmerksom på hvordan sorgen ikke bare handler om døden, men om alt det som gradvis glir bort: måter å snakke på, måter å være sammen på, politiske håp. Det finnes ingen sentimentalitet her. Tapet registreres, nøkternt, som et faktum.
Essayet «Yrkets mitt» er et av de mest kjente, og kanskje det mest avslørende. Her skriver Ginzburg direkte om forfatterrollen. Ikke som identitet, men som arbeid. Hun avviser forestillingen om forfatteren som et særlig utvalgt menneske, og insisterer på at skriving først og fremst er et håndverk, et yrke man lærer seg, og som man kan utføre mer eller mindre godt.
De små dyder – og de store
I tittelessayet «De små dyder» tar Ginzburg for alvor opp spørsmålet om oppdragelse. Hun skiller mellom de små dydene som forsiktighet, sparsommelighet og klok beregning, og de store som mot, generøsitet, sannferdighet og kjærlighet til livet. De små dydene lærer barn å beskytte seg, skriver hun, men ikke å leve.
Dette er et av de essayene der Ginzburg er mest kompromissløs. Hun advarer mot en oppdragelse som gjør barn redde for tap, redde for feil, redde for å mislykkes. Hun mener vi altfor ofte lærer barn å sikre seg, fremfor å våge. Samtidig er hun krystallklar på at dette ikke handler om uansvarlighet. Det handler om å lære barn å stå i usikkerhet uten å bli handlingslammet av den.
I essayene som handler om penger og fattigdom, er hun like presis. Hun skriver om hvordan penger både er nødvendige og ødeleggende. Hvordan de kan gi frihet, men også forvrenge relasjoner og verdier. Spesielt interessant er hennes refleksjoner rundt barn og penger. Hvordan både mangel og overflod kan gjøre barn utrygge, og hvordan voksne ofte overfører sin egen angst direkte til neste generasjon.
Skriving, lykke og avvisningen av trøst
Mot slutten av boka vender Ginzburg igjen tilbake til skrivingen. Hun reflekterer over forholdet mellom lykke og arbeid, og konstaterer at lykken ofte gjør fantasien slapp. Det er i lidelsen blikket skjerpes, skriver hun. Samtidig advarer hun kraftig mot tanken om at skriving kan fungere som trøst eller redning. Skrivingen lindrer ikke ensomhet, og den beskytter ikke mot smerte.
Dette er typisk Ginzburg. Hun sier to tilsynelatende motstridende ting samtidig, uten å forsøke å forene dem. Lidelsen kan gi klarhet, men den gir ikke mening. Skrivingen kan være et arbeid, men ikke en løsning.
I de avsluttende sidene gjør hun opp status over forfatteryrket. Hun omtaler seg selv som en «liten forfatter», uten ambisjoner om storhet. Skrivingen gir ikke rikdom eller trygghet, men den gir noe å leve av og noe å leve for. Den er verken et kall eller en trøst, men et arbeid som må utføres med årvåkenhet og ydmykhet.
«De små dyder» er ikke en bok som vil gjøre leseren tryggere. Den tilbyr ingen snarveier og heller ingen forsonende helheter. Kanskje er det nettopp derfor den oppleves så pålitelig. Ginzburg nekter å pynte på livet, men hun nekter også å forakte det.
Som Rachel Cusk skriver i forordet, er dette essays som står imot både sentimentalitet og kynisme. De insisterer på ansvar, på årvåkenhet, på å se verden slik den er – også når det er ubehagelig.
Dette er en bok man ikke blir ferdig med. Den legger seg ikke til rette i leseren, men blir liggende og arbeide videre. Og kanskje er det nettopp der Ginzburgs største styrke ligger: i viljen til å skrive uten å gjøre seg selv eller oss større, klokere eller tryggere enn vi er.
Originaltittel: Le Piccole Virtú
Utgitt i 1962, 1966, 1984, 1998, 2012 og 2015
Denne utgaven: 2021
Forlag: Oktober forlag
Oversetter: John Grande (modernisert utgave)
Antall sider: 149
(Tidligere utgitt av Gyldendal forlag i 1992)
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
