Mellom død og dannelse
Thomas Bernhard (1931–1989) anses som en av de mest kompromissløse stemmene i tyskspråklig litteratur. Født i Nederland, oppvokst i Østerrike, preget av krig, sykdom og et livslangt konfliktfylt forhold til hjemlandet … Alt dette ble materiale i et forfatterskap som er like nådeløst analyserende som det er språklig presist. Bernhard skrev romaner, skuespill og selvbiografiske bøker som gang på gang gransker makt, forfall, hykleri og menneskets grunnleggende ensomhet.
Denne boka inngår i hans selvbiografiske prosjekt, skrevet sent i livet, der han i flere bind vender tilbake til oppvekst og ungdom. Det er ingen idylliserende selvfremstilling. Tvert imot. Han skriver om sykdom, fattigdom, familieforviklinger og om et Østerrike han opplevde som åndelig kvelende. Samtidig er det slående hvor presist og nesten klinisk han analyserer sin egen utvikling. Det selvbiografiske materialet er gjennomarbeidet og formet med en klar litterær vilje, og dette er gjort på en slik måte at erfaringene ikke bare gjenfortelles, men granskes og forstås på nytt – i den modne alders forklarende lys.
Boka skildrer årene da den unge jeg-personen – forfatteren selv – er alvorlig syk. Han sendes først til sykehus i byen, deretter til rekonvalesenthjemmet Vötter i Grossgmain. Han befinner seg bokstavelig talt i dødens forgård. Fra vinduet kan han se gravene til dem som nylig har dødd. Arkitektstudenten han deler rom med, gjør ham oppmerksom på sammenhengen: jordhaugene på kirkegården og de «tunge tilfellene» i huset.
Han er ikke bare syk. Han er plassert i et miljø gjennomsyret av tuberkulose, selv om institusjonen forsøker å skjule det bak formuleringer som «sykdommer i åndedrettsorganene». Angsten for å bli smittet vokser i ham. I ettertid mener han at det nettopp her var han faktisk ble lungesyk.
Døden er ikke en abstrakt størrelse. Den ligger i rommet, i korridorene, i jordhaugene utenfor vinduet. Folk dør nærmest som fluer rundt ham.
Midt i dette rammes han av et nytt sjokk: bestefaren dør. Bestefaren har vært den intellektuelle autoriteten og den åndelige drivkraften i livet hans. Tapet blir et eksistensielt brudd. Familien har lenge regnet med at det er han – den unge syke – som skulle dø først. At bestefaren dør i stedet, rokker ved hele ordenen. Han står plutselig ganske alene.
Samtidig skjer det noe annet. En beslutning modnes. Han vil leve. Når bestefarens eiendeler gjennomgås, arver han blant annet bestefarens skrivemaskin. Denne representerer en konkret og nesten symbolsk overføring. Det er som om redskapet for tanken og språket nå blir lagt i hans hender. Og når vi vet at det nettopp var forfatter han ble, så skjønner vi hvor avgjørende dette må ha vært.
Sykdommen river ham ut av det livet han trodde han skulle leve. Han har vært på vei mot en sangkarriere. Musikken har vært hans identitet. Når moren kommer med klaverutgaven av Tryllefløyten, bestefarens gave, blir det et smertefullt øyeblikk. Han forstår at stemmen sannsynligvis er tapt for alltid.
Det er et tap, men også en slags frigjøring. Musikken var drømmen, men kanskje også en binding. I stedet åpner litteraturen seg.
I Grossgmain begynner han å lese intenst. Shakespeare, Montaigne, Pascal, Cervantes, Schopenhauer. Lesningen blir en metode for å forstå livet. Han beskriver den nesten matematisk, som en måte å ordne eksistensen på. Der musikken var følelse, blir litteraturen struktur. Dette er et dannelsesøyeblikk.
Boka rommer også en sterk skildring av familien. De tror han skal dø. De beskytter ham. De skjermer ham for sannhetene – om bestefarens sykdom, om morens egen alvorlige lidelse.
Morens sykdom holdes skjult for ham mens han ligger på rekonvalesenthjemmet. Hun besøker ham, går lange avstander for å spare penger, bærer på sin egen frykt. Først senere får han vite at hun har vært alvorlig syk og er operert.
Her ligger en dobbel tragedie. Familien forsøker å skåne ham, men beskyttelsen er også en belastning. De lever i konstant frykt for at han ikke skal overleve. Han merker det. Han ser hvordan de betrakter ham som dødsmerket. Det er en tung bør å bære … å være den som alle venter skal dø.
Mot slutten av boka synes helsen å bedre seg. Han går lange turer, krysser grenser, kjenner naturens frihet. Men angsten slipper ikke taket. Og så kommer beskjeden: et infiltrat i høyre lunge. Frykten bekreftes. Han får henvisning til lungesanatoriet Grafenhof.
Historien slutter ikke med avklaring, men med bevegelse. Han er ikke ferdig med sykdommen. Men han er heller ikke den samme.
Det slående ved denne boka er hvordan Bernhard gjør sykdommen til en dannelsesprosess. Ikke romantisert og heller ikke forskjønnet, men med en klar og ubønnhørlig vilje til å forstå.
Sykdommen fratar ham musikken. Den fratar ham ungdommens selvfølgelige fremtid. Den plasserer ham i dødens nærhet. Men nettopp der finner han litteraturen. Og skrivemaskinen han har arvet etter bestefaren blir et konkret bilde på retningen livet tar. Han finner tankens disiplin. Han finner en beslutning om å leve, og om å leve som et tenkende, skrivende menneske.
Bestefarens død blir ikke bare et tap, men en overgang. Det er som om arven overføres: fra musikkens kroppslige uttrykk til språkets intellektuelle form.
Familien rundt ham fremstår både som redning og som byrde. Deres kjærlighet er ubestridelig, men den er også preget av frykt og fortielse. Boka viser hvor krevende det er å være den syke, men også hvor krevende det er å være de pårørende.
Og kanskje er det dette som gjør teksten så sterk: Den handler ikke bare om tuberkulose og rekonvalesens. Den handler om å stå på kanten av døden og likevel velge livet. Ikke livet som før, men et annet liv. Et liv i litteraturen.
Utgitt på tysk: 1978
Originaltittel: Der Atem, Eine Entscheidung
Utgitt på norsk: 1997
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Sverre Dahl
Antall sider: 111
