Tro, sult og et barn som ikke spiser
Det er noe med irske landskap på film. De ligger der, værharde og åpne, og bærer på historier som nesten sitter i bakken. I «The Wonder» er naturen mer enn vakker kulisse. Den er et arr. Handlingen er lagt til Irland på 1860-tallet, noen få år etter Den store hungersnøden. Et samfunn som har opplevd virkelig sult, møter nå et barn som hevder å leve uten mat.
Filmen er basert på Emma Donoghues roman, og spilt inn i Irland. Det merkes. Stillheten, det dempede lyset, de nakne åsene – alt virker gjennomtenkt, men uten å gjøre nummer av seg.
Vi møter den elleve år gamle Anna O’Donnell. Hun har sluttet å spise. Ifølge familien og lokalsamfunnet har hun overlevd i fire måneder uten næring. Noen kaller det et mirakel. Andre snakker om helgenstatus. Presten og bygdas menn følger med, og saken får raskt en religiøs klangbunn.
Inn fra England kommer sykepleieren Lib Wright, spilt av Florence Pugh. Hun er hentet inn for å observere jenta i to uker. Ikke behandle, bare observere. Hun vet at et barn ikke kan overleve så lenge uten mat. Likevel skal hun sitte der og se – mens landsbyen håper på et tegn fra Gud. Den religiøse overbevisningen øker etter hvert som Anna synker mer og mer inn i apatien.
For meg er det nettopp dette som gjør filmen så ubehagelig: den pålagte passiviteten. Et barn som langsomt svinner hen, mens voksne diskuterer teologi.
Anna fremstilles ikke som forstyrret eller fantasifull. Hun er alvorlig, nesten for voksen for sin alder. Etter hvert aner vi at dette ikke bare handler om tro, men også om skyld og skam. Om noe som har skjedd. Om et samfunn der religionen gir språk til det som ellers ikke kan sies.
The Wonder er et lavmælt, men intenst drama, lagt i spenningsfeltet mellom tro og rasjonalitet, religiøs overbevisning og medisinsk kunnskap. Lib Wrights møte med Anna glir gradvis fra klinisk observasjon til en kamp for barnets liv.
Filmen kretser rundt makt og fortelling. Hvem eier sannheten? Hvem avgjør hva som er mirakel og hva som er sykdom? I et patriarkalsk samfunn, der prester og fedre setter rammene, blir både Anna og Lib fanget i strukturer som begrenser dem.
Det mest urovekkende er ikke spørsmålet om det overnaturlige, men hvordan et barns selvutslettelse kan tolkes som hellighet. Sult gjøres til fromhet. Lidelse opphøyes. I et Irland som nettopp har gjennomlevd hungersnødens brutalitet, blir dette nesten uutholdelig å bevitne.
Historisk finnes det paralleller i de såkalte «fastende jentene» på 1800-tallet. Unge kvinner som ble dyrket som mirakuløse fordi de angivelig levde uten mat. Filmen bygger ikke på én konkret hendelse, men på dette fenomenet. Det gjør den snarere mer urovekkende enn mindre.
Florence Pugh er filmens anker. Hun spiller med tilbakeholdt intensitet. Lib er både faglig trygg og sårbar, og sorgen hun bærer på, ligger hele tiden i blikket hennes. Relasjonen mellom henne og Anna utvikler seg langsomt, og det er her filmen virkelig får nerve.
Jeg satt igjen med en følelse av at dette først og fremst er en film om hva vi velger å tro og hvorfor. Når sult helliggjøres og lidelse opphøyes til noe religiøst, har det gått alvorlig galt. For meg handler filmen mindre om mirakler enn om hvordan tro kan brukes til å legitimere det som er åpenbart skadelig, og om et samfunn som lar det skje, så lenge fortellingen om det hellige får stå uimotsagt.
Denne filmen kan ses på Netflix.
- År: 2022
- Basert på: Roman av Emma Donoghue (2016)
- Skuespillere: Florence Pugh, Kila Lord Cassidy, Tom Burke, Toby Jones m.fl.
- Nasjonalitet: Irland / Storbritannia
- Spilletid: ca. 108 minutter
