Fra filosofi til sosiologi

I «Utkast til en selvanalyse» forsøker Pierre Bourdieu å analysere sitt eget liv med de samme begrepene som gjorde ham til en av vår tids mest innflytelsesrike sosiologer. Resultatet er en uvanlig og tankevekkende refleksjon over hvordan sosial bakgrunn, akademiske strukturer og historiske omstendigheter former et intellektuelt liv.

Noen bøker blir stående lenger i bokhylla enn vi hadde sett for oss da vi kjøpte dem. Slik var det for meg med Pierre Bourdieus «Utkast til en selvanalyse«. Den har stått der i årevis, ulest. Noe av forklaringen er selvsagt at jeg i perioder kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Da hender det at enkelte titler ganske enkelt forsvinner ut av bevisstheten. Først under en ryddesjau i bokhyllene dukket denne opp igjen, og jeg bestemte meg for at tiden var inne. Det viste seg å være et klokt valg.

Boka er ikke stor av omfang, men den rommer mye. Den er heller ikke utilgjengelig slik mye fransk samfunnsteori kan være, men det skal ikke underslås at den krever en leser som er villig til å følge refleksjonene nøye. Belønningen er en fascinerende innføring i hvordan en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike sosiologer ble til.

Pierre Bourdieu (1930–2002) regnes i dag som en av de viktigste samfunnsviterne i moderne tid. Han utviklet begreper og teorier som har fått enorm betydning innen sosiologi, antropologi, kulturstudier og utdanningsforskning.

Hans forskning handlet i stor grad om makt, sosial reproduksjon og kulturelle forskjeller, altså hvordan samfunnets strukturer former menneskers livsbaner, ofte på måter vi selv ikke er bevisste på.

Det som gjør Bourdieu spesielt interessant, er at han aldri betraktet seg selv som en utenforstående observatør. Han var dypt opptatt av at forskeren selv er en del av den sosiale verden han studerer. Derfor mente han også at samfunnsforskningen må være refleksiv, det vil si at forskeren må undersøke sin egen posisjon og sine egne forutsetninger. Dette fordi vår egen bakgrunn og livserfaringer preger hvordan vi ser verden, samfunnsstrukturene og menneskene rundt oss.

Det er nettopp dette prosjektet «Utkast til en selvanalyse» springer ut av.

Oppveksten: en outsider i akademia

Bourdieu vokste opp i landsbyen Denguin i Sørvest-Frankrike. Faren arbeidet som postfunksjonær, men kom opprinnelig fra en enkel bondefamilie og hadde selv arbeidet seg opp i det statlige embetsverket. Moren kom fra et noe høyere sosialt sjikt i lokalsamfunnet. Familien befant seg dermed i et sosialt grenseland mellom bondekultur og småborgerskap. Dette var likevel langt fra den sosiale bakgrunnen som vanligvis preget den franske akademiske eliten.

Det franske utdanningssystemet på denne tiden var sterkt hierarkisk. De mest prestisjefylte institusjonene, særlig École Normale Supérieure i Paris, fungerte som arena for utvikling og rekruttering av landets intellektuelle elite.

Bourdieu kom inn i dette systemet gjennom skoleflinkhet og stipendordninger. Men han opplevde seg samtidig som en fremmed i miljøet. Den sosiale og kulturelle avstanden til mange av medstudentene var stor.

Denne erfaringen – å stå både innenfor og utenfor – skulle senere få stor betydning for hans forskning. Bourdieu utviklet en særlig følsomhet for hvordan sosial bakgrunn former menneskers muligheter og selvforståelse.

Filosofi og veien bort fra filosofien

Som mange ambisiøse studenter i etterkrigstidens Frankrike begynte Bourdieu med å studere filosofi. Filosofien hadde en særlig prestisje i det franske akademiske systemet. Det var her de mest briljante studentene gjerne samlet seg.

På denne tiden var det særlig eksistensialismen, representert ved Jean-Paul Sartre, som dominerte den intellektuelle offentligheten. Filosofien var sterkt orientert mot store, abstrakte spørsmål om menneskets frihet, ansvar og eksistens.

Men Bourdieu ble etter hvert kritisk til denne tradisjonen. Han opplevde at mye av filosofien var for fjern fra den sosiale virkeligheten. Den var opptatt av universelle begreper, men mindre av hvordan mennesker faktisk lever og handler i konkrete samfunn.

Et avgjørende vendepunkt kom da Bourdieu ble sendt til Algerie under den franske kolonikrigen. Her begynte han å gjøre empiriske studier av kabylske samfunn.

Denne erfaringen førte ham bort fra filosofien og over i sosiologi og antropologi.

Akademiske kamper og utradisjonelle veier

Bourdieu tok etter hvert en vei som ikke var helt typisk for den franske akademiske tradisjonen. Han kombinerte feltarbeid, statistikk, teori og historisk analyse på en måte som brøt med etablerte faggrenser. Dette gjorde ham ikke alltid populær.

Det franske akademiske feltet var – og er fortsatt – sterkt preget av hierarkier, prestisje og faglige maktkamper. Institusjoner, titler og tilhørighet til bestemte miljøer spiller en langt større rolle enn man kanskje skulle tro. Å utfordre etablerte tradisjoner eller bevege seg på tvers av faggrenser kunne derfor lett utløse motstand.

Bourdieu beskriver flere steder hvordan forskere som valgte utradisjonelle veier, ofte ble møtt med skepsis eller i verste fall marginalisert. Samtidig var det nettopp denne viljen til å gå mot strømmen som kom til å prege hans egen forskning. I stedet for å holde seg innenfor filosofiens mer abstrakte tradisjon vendte han seg mot empiriske studier av samfunn og maktforhold. Erfaringene fra disse kampene skulle senere bli en viktig del av grunnlaget for hans egen teori om «felt», et begrep han brukte til å beskrive hvordan ulike sosiale arenaer, også akademia, er preget av konkurranse om posisjoner, prestisje og innflytelse.

Sentrale begreper

I boka reflekterer Bourdieu også over utviklingen av noen av de begrepene han senere ble mest kjent for.

Tre av dem er særlig viktige:

Habitus
Habitus betegner de disposisjonene mennesker utvikler gjennom oppvekst og erfaring. Det omfatter våre vaner, vår smak, våre holdninger og måten vi oppfatter verden på. Habitus gjør at vi ofte handler intuitivt, uten å måtte støtte oss til uttalte regler.

Felt
Med begrepet felt viser Bourdieu til sosiale arenaer der mennesker og institusjoner konkurrerer om makt, posisjoner og anerkjennelse. Kunstverdenen, akademia og politikken kan alle forstås som slike felt. Hvert av dem har sine egne spilleregler og sine egne former for prestisje.

Kapital
Bourdieu utvider kapitalbegrepet langt utover det rent økonomiske. Han skiller blant annet mellom økonomisk, kulturell, sosial og symbolsk kapital. Det dreier seg om ulike ressurser som kan gi makt, anerkjennelse og posisjon i samfunnet.

Disse begrepene danner til sammen et analytisk rammeverk for å forstå hvordan sosial ulikhet oppstår og vedlikeholdes.

Praksisens logikk

Et viktig gjennombrudd i Bourdieus tenkning kom gjennom studier av ekteskapsstrategier i kabylske samfunn i Algerie.

Tidligere antropologer hadde forsøkt å beskrive slike systemer gjennom faste regler. Men Bourdieu oppdaget at virkeligheten var mer kompleks. Folk fulgte ikke bare regler; de handlet også strategisk innenfor konkrete situasjoner.

Dette førte til ideen om praksisens logikk, som er en praktisk, situasjonsbetinget rasjonalitet som ikke lar seg redusere til abstrakte regler.

Denne innsikten ble senere et viktig grunnlag for utviklingen av habitus-begrepet.

En refleksiv analyse, men ingen selvbiografi

«Utkast til en selvanalyse» er ikke en selvbiografi, og akkurat dette poenget er Bourdieu svært opptatt av å presisere. Han forsøker på ingen måte å fortelle historien om sitt liv i kronologisk form.

I stedet forsøker han å analysere seg selv med de samme begrepene som han brukte i sin sosiologi.

Det betyr at han undersøker sin egen sosiale bakgrunn, sin posisjon i det akademiske feltet og hvilke historiske og institusjonelle forhold som formet hans karriere. Resultatet er en uvanlig form for intellektuell selvrefleksjon.

Selv om boka ikke er spesielt lang, krever den konsentrasjon. Bourdieu skriver tett og analytisk, og teksten forutsetter en viss interesse for idéhistorie og samfunnsteori.

Samtidig er den langt mer tilgjengelig enn mye annen fransk teori. Når man først kommer inn i tankegangen, er det også noe fascinerende ved å følge hvordan en forsker forsøker å analysere sitt eget liv som et sosiologisk fenomen.

Det mest interessante ved «Utkast til en selvanalyse» er kanskje nettopp dette forsøket på å forene biografi og sosiologi.

Bourdieu vil vise at et menneskes livsbane ikke bare er et resultat av individuelle valg. Den formes også av historiske forhold, institusjoner og sosiale strukturer. Samtidig er han opptatt av at denne innsikten også må gjelde forskeren selv.

Dermed blir boka også en påminnelse om at vitenskap aldri er helt nøytral. Forskere er selv en del av de sosiale strukturene de analyserer.

Det gir teksten en sjelden form for intellektuell ærlighet.

Alt i alt en meget interessant bok, som ga meg flere innsikter jeg ikke hadde med meg fra før.

Boka er fremdeles tilgjengelig for norske lesere. Den kan anbefales til dem som er nysgjerrige på hvordan en av vår tids mest innflytelsesrike sosiologer forsøker å forstå sin egen livsbane i lys av de begrepene han selv utviklet. Her handler det ikke bare om en personlig historie, men om hvordan sosial bakgrunn, utdanningsinstitusjoner og akademiske maktforhold former et intellektuelt liv. «Utkast til en selvanalyse» er derfor både en selvrefleksjon og en stille påminnelse om at også forskeren selv er en del av den sosiale verden han forsøker å forstå.

Utgitt på fransk: 2004
Originaltittel: Esquisse pour une auto-analyse
Utgitt på norsk: 2008
Forlag: Pax
Oversetter: Tore Slaatta
Antall sider: 122