Fortiden som aldri slipper helt

«Mona døde på en tirsdag.» Slik åpner romanen med en enkel setning som umiddelbart setter tonen for resten av fortellingen.

Levi Henriksen har gjennom flere tiår markert seg som en særpreget stemme i norsk litteratur. I romaner, noveller og essays vender han ofte tilbake til mennesker som lever i utkanten, enten geografisk eller sosialt, og til hvordan familiehistorie, tro, skyld og tap setter spor i livene deres. Mange av bøkene hans er lagt til et gjenkjennelig norsk småbygdmiljø, der relasjonene er tette og der gamle hendelser kan kaste lange skygger over nåtiden.

Romanen jeg nå har lest, kan leses som en frittstående fortsettelse av «Snø vil falle over snø som har falt» fra 1994. Den leste jeg da den kom ut, og for meg står den fortsatt som Henriksens beste roman. Han fikk også Bokhandlerprisen for boka.

Det har gått tjue år siden handlingen i den første boka sluttet, og vi befinner oss fremdeles i den fiktive bygda Skogli ved Kongsvinger. I mellomtiden har mye skjedd i Daniels liv. Han har levd sammen med Mona Steinmyra i to tiår. De har to barn – Sebastian og Jakobine (førstnevnte hadde Mona fra før) – og livet har i all hovedsak vært godt. Det er dette livet som nå plutselig bryter sammen.

Romanen åpner altså med Monas død. Daniel står igjen som enkemann og far til to barn. Hendelsen blir aldri fullt ut forklart i detalj; det viktigste er hvordan den kaster en skygge over Daniels liv og over historien som følger.

Samtidig begynner en annen fortelling å tre frem. I sentrum står Markus Grude, den tidligere lensmannen i bygda. Nå sitter han på sykehjem, gammel og dement. Men han bærer på en hemmelighet fra fortiden. Det er en historie som kan få store konsekvenser dersom den kommer frem.

Gjennom dokumenter, notater og samtaler forsøker Daniel å forstå hva Grude egentlig visste. Bit for bit avdekkes en historie som peker mot utnyttelse av kvinner og maktmisbruk i bygda. Flere mennesker kan ha visst mer enn de sa, og flere av hendelsene ligger langt tilbake i tid. Romanen beveger seg derfor frem og tilbake mellom nåtid og fortid, mellom Daniels eget liv og historien han forsøker å rekonstruere.

En stor del av handlingen består av Daniels undersøkelser. Han kjører fra sted til sted, oppsøker mennesker som kan vite noe, og forsøker å legge sammen brikker i et større bilde. Bilkjøringen blir nærmest et gjennomgående motiv i romanen, en måte å bevege seg gjennom landskapet på, men også gjennom minnene og historiene som finnes der.

Fortellingen er skrevet i tredjeperson, men tett knyttet til Daniels perspektiv. Vi følger det han ser, hører og tenker. Dermed får vi heller ikke en allvitende forteller som gir oss hele bildet. Historien avdekkes gradvis, i takt med Daniels egne oppdagelser. Denne fortellerteknikken gir romanen et preg av etterforskning, der både hovedpersonen og leseren forsøker å forstå hva som egentlig har skjedd.

Språket er nøkternt og relativt enkelt. Henriksen skriver i en rolig, observerende stil der mye av dramatikken ligger i det som antydes mer enn i det som sies direkte. Romanen inneholder også mange dialoger. Samtaler med mennesker som vet litt, men sjelden alt.

Forholdet mellom Daniel og barna hans er et viktig bakteppe i fortellingen. De vet at moren er død, og de vet at faren bærer på en vanskelig historie. Samtidig forsøker Daniel å gi dem et så stabilt liv som mulig. Særlig forholdet til Jakobine får en stillferdig tyngde i romanen: hun representerer en ny generasjon og dermed også en mulig fremtid som ikke nødvendigvis trenger å gjenta fortidens mønstre.

Tematisk kretser romanen rundt skyld, arv og fortidens betydning for nåtiden. Hvor mye av et menneskes liv er bestemt av det man kommer fra? I hvilken grad kan man frigjøre seg fra historiene som ligger bak?

Samtidig må det også sies at romanen ikke har helt det samme drivet som «Snø vil falle over snø som har falt«. Der den første boka hadde en sterk fremdrift i fortellingen om Daniel, er denne romanen mer ettertenksom og episodisk. Mye av handlingen består av samtaler, dokumenter og Daniels undersøkelser, og tempoet blir derfor roligere. I lengden ble dette litt kjedelig og uengasjerende.

Levi Henriksen gir heller ikke alle svar. Flere av spørsmålene blir stående åpne. Kanskje er det også det mest troverdige. Fortiden lar seg sjelden rydde helt opp i. Men man kan forsøke å leve videre med den. Og det er vel dette denne boka handler aller mest om.

Utgitt: 2025
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 298
Jeg har lånt boka på biblioteket