Når tilliten blir en blindflekk
En tankevekkende bok om makt, selvforståelse og «tillitspatologier» i Norge
Norge omtales ofte som et av verdens mest tillitsfulle samfunn. Vi stoler på hverandre, på staten og på institusjonene våre. Dette har lenge vært en bærebjelke i den norske samfunnsmodellen. Men hva skjer når tilliten blir så sterk at den også gjør oss mindre kritiske – når den i stedet for å være en styrke kan utvikle seg til en blindflekk?
Dette spørsmålet står sentralt i Nina Witoszek og Eva Jolys bok «Det blåøyde riket – Norske tillitspatologier» (2023).
Boka tar for seg noe vi nordmenn gjerne er stolte av: den høye graden av tillit i samfunnet vårt. Samtidig stiller forfatterne et mer ubehagelig spørsmål: Hva skjer når denne tilliten går for langt? Når den blir så sterk at den gjør oss mindre oppmerksomme på maktmisbruk, kameraderi og strukturer som utfordrer de idealene vi liker å tro at samfunnet vårt bygger på.
Forfatterne har en interessant bakgrunn for å skrive en slik bok. Nina Witoszek er litteraturviter og professor ved Universitetet i Oslo. Hun har i mange år arbeidet med norsk kulturhistorie og idéhistorie, blant annet med forestillingen om Norge som et moralsk foregangsland. Eva Joly er jurist og tidligere undersøkelsesdommer i Frankrike, kjent for sitt arbeid mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Hun har også vært medlem av Europaparlamentet for de franske grønne.
Jeg har selv fulgt forfatterskapet til Eva Joly gjennom flere år. Hun har en egen evne til å gjøre kompliserte økonomiske og juridiske spørsmål forståelige, samtidig som hun ikke viker unna de prinsipielle sidene ved dem. Dette har tidvis provosert mange.
Tillitens paradoks
Bokas grunnidé er utfordrende: Norge er et av verdens mest tillitsfulle samfunn. Vi stoler på hverandre, på staten og på institusjonene våre. Dette er i utgangspunktet en styrke. Tillit gjør samarbeid lettere, og den reduserer behovet for kontroll og byråkrati. Økonomer vil gjerne peke på at høy tillit også reduserer transaksjonskostnader, altså kostnader knyttet til kontroll, kontrakter og oppfølging i økonomiske relasjoner.
Men den samme tilliten kan også ha en bakside. Når vi stoler så mye på systemet at vi slutter å stille kritiske spørsmål, kan det oppstå blindsoner. Forfatterne bruker begrepet «tillitspatologier» om situasjoner der nettopp tilliten blir en del av problemet – der den gjør det vanskeligere å oppdage maktmisbruk eller uheldige strukturer.
Seks kapitler om et nasjonalt selvbilde
Gjennom bokas seks kapitler undersøker Witoszek og Joly ulike sider ved dette fenomenet. De beveger seg fra idéhistorie og norsk selvforståelse til konkrete politiske og økonomiske eksempler.
Et gjennomgående tema er forestillingen om Norge som et moralsk foregangsland. Vi liker å se oss selv som en fredsnasjon. Et lite land som arbeider for dialog, menneskerettigheter og internasjonal konfliktløsning. I boka beskrives dette som en form for norsk eksepsjonalisme: en forestilling om at Norge på flere områder står moralsk sterkere enn andre land.
Forfatterne antyder at denne selvforståelsen også kan fungere som en slags nasjonal myte.
Et eksempel de trekker frem er saken rundt Terje Rød-Larsen. Han var en av arkitektene bak Oslo-avtalene og lenge en av Norges mest profilerte fredsdiplomater. Som leder for International Peace Institute i New York kom han imidlertid i hardt vær da det ble kjent at instituttet hadde mottatt økonomiske bidrag fra finansmannen Jeffrey Epstein. Etter at Epsteins omfattende seksuelle overgrep og menneskehandel ble kjent, fremsto forbindelsen som svært problematisk. Selv om donasjonene lå tilbake i tid, førte saken til sterk kritikk. Rød-Larsen trakk seg i 2019 fra stillingen.
Forfatterne bruker episoden som et eksempel på hvordan også idealistiske miljøer kan bli en del av globale maktnettverk hvor dømmekraften svikter.
(Jeg minner om at denne boka ble skrevet i 2023, altså før de siste avsløringene rundt Epstein-filene.)
Politikere og privilegier
Boka tar også opp nyere norske politiske skandaler, blant annet pendlerboligsakene som rystet Stortinget for noen år siden. Flere politikere ble avslørt for å ha mottatt pendlerboliger eller skattefordeler de i realiteten ikke hadde krav på. Mange av forholdene befant seg riktignok i en juridisk gråsone. Likevel opplevde mange velgere at saken handlet om noe mer enn bare regelverk. Den handlet om tillit. Når politikere fremstår som om de utnytter ordninger til egen fordel, svekkes nettopp den tilliten demokratiet bygger på.
Skatteplanlegging og etiske gråsoner
Et annet tema i boka er forholdet mellom lovlighet og moral i økonomien. Norske konsern driver i dag omfattende skatteplanlegging gjennom kompliserte selskapsstrukturer og internasjonale finansielle systemer. Mye av dette er fullt lovlig. Samtidig innebærer det at verdier som skapes i Norge, i praksis kan flyttes ut av landet og dermed unndras norsk beskatning.
Forfatterne stiller spørsmålet om hvor grensen går mellom legitim økonomisk planlegging og etisk problematisk praksis. I en global økonomi er dette et vanskelig spørsmål, men nettopp derfor mener de at det bør diskuteres mer åpent.
Klimaparadokset
Et annet gjennomgående tema er det norske klimaparadokset. Norge fremstår ofte som en pådriver i internasjonalt klimaarbeid. Samtidig er norsk velstand i stor grad bygget på olje- og gassproduksjon. Forfatterne peker på spenningen mellom disse to realitetene: På den ene siden ønsker vi å fremstå som en miljøbevisst nasjon, på den andre siden tjener vi fortsatt enorme summer på fossil energi.
Den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten
Mot slutten av boka løftes blikket mot den internasjonale situasjonen. I mange år etter den kalde krigen trodde mange i Vesten at krig i Europa nærmest var utenkelig. Flere land bygget ned sine forsvar og satset på økonomisk samarbeid og diplomati. Samtidig viste autoritære regimer som Russland stadig tydeligere signaler om et annet verdenssyn, et politisk system med helt andre forestillinger om makt, demokrati og menneskerettigheter.
Da Russland invaderte Ukraina i 2022, ble dette verdensbildet brutalt utfordret. Ifølge forfatterne undervurderte vestlige land lenge disse signalene.
En epilog om demokratiets sårbarhet
I epilogen vender boka tilbake til hovedtemaet: tillitens skjørhet. Et demokratisk samfunn kan ikke leve på gamle meritter. Tillit må hele tiden forvaltes gjennom åpenhet, kritisk offentlighet og sterke institusjoner.
Når tilliten blir for sterk – når vi slutter å stille spørsmål – kan den i stedet bli en kilde til sårbarhet.
En bok som utfordrer – men også kan diskuteres
«Det blåøyde riket» er en bok som utfordrer leseren. Den setter fingeren på ubehagelige spørsmål om norsk maktstruktur, selvforståelse og moral.
Samtidig kan man spørre om forfatterne av og til går vel langt i sin kritikk. Når mange eksempler samles i én fortelling, kan det gi inntrykk av at problemene er mer omfattende enn de kanskje er. Norge er fortsatt et av verdens mest åpne og minst korrupte samfunn. Den høye graden av tillit har uten tvil vært en styrke.
Likevel er det nettopp derfor boka er interessant. Den minner oss om at tillit ikke er noe som kan tas for gitt. Den må hele tiden balanseres mot kritisk tenkning og viljen til å stille ubehagelige spørsmål.
Utgitt: 2023
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 232
Jeg har lånt boka på biblioteket
