Om likegyldighetens grenser
Georges Perec (1936–1982) var en fransk forfatter, tilknyttet den eksperimentelle Oulipo-gruppen, og kjent for å utfordre både form og innhold i litteraturen. «En mann som sover» kom ut allerede i 1967, tidlig i forfatterskapet, og på norsk i 2015 på Solum forlag. Det merkes at dette er en forfatter som prøver ut noe, og som tør å gå ganske langt i det. For dette er en spesiell bok. Veldig spesiell.
Boka er skrevet i «du»-form, og vi følger en ung student i Paris som en dag bestemmer seg for å trekke seg ut av livet. Ikke med et dramatisk brudd, men ved å slutte å delta. Han lar studiene falle, unngår mennesker og gir slipp på ambisjoner. I stedet forsøker han å bli likegyldig, fullt og helt. Han går gjennom byen uten mål, sitter, ser og registrerer, men uten å engasjere seg.
Det er dette som er eksperimentet: Kan man leve uten å ville noe? Uten å føle noe særlig? Uten å være en del av verden?
Perec beskriver dette med en nesten kjølig presisjon. Alt registreres: gater, rom, kroppens bevegelser. Samtidig forsøker hovedpersonen å gjøre seg selv nøytral, nesten usynlig. I starten kan det nesten fremstå som en form for frihet, en frigjøring fra krav og forventninger. Men så holder det ikke.
Gradvis sprekker det. Kroppen melder seg på. Tankene lar seg ikke stilne. Verden trenger seg på igjen. Ikke nødvendigvis som meningsfull, men som noe man ganske enkelt ikke kan slippe unna. Og det er kanskje det mest interessante i boka: forsøket på total likegyldighet lar seg ikke gjennomføre. Man forblir et menneske, enten man vil eller ikke.
Mot slutten ligger det en slags erkjennelse her. Ikke en løsning, ikke en vei ut, men en nøktern forståelse av at man er bundet til livet – til kroppen, til tiden og til andre mennesker. Det er ikke mulig å stille seg helt utenfor.
Jeg hadde nok håpet at denne boka skulle treffe meg sterkere enn den gjorde. Den fenget meg ikke slik jeg ønsket. For meg ble det rett og slett litt for sært, litt for insisterende i formen. Det er en tekst som krever mye av leseren, og som gir lite i form av tradisjonell fremdrift eller emosjonelt feste.
Samtidig er det noe ved Perec som gjør at jeg ikke ønsker å gi ham opp. Jeg blir faktisk ganske besnæret av prosjektet hans, av tankegangen, av viljen til å undersøke noe så grunnleggende og vanskelig. Dette er ikke en forfatter som gjør det lett, verken for seg selv eller oss lesere.
Jeg har lånt boka på biblioteket, og vet at det står flere, ganske tynne Perec-bøker der. Men her er det bare å ikke la seg lure: få sider betyr ikke at dette er lettlest. Tvert imot. Dette er konsentrert, krevende litteratur som tar tid å ta inn, og som kanskje først gir noe når man er villig til å møte den på dens egne premisser. Jeg er muligens på vei til noe her, men det kommer til å ta tid.
Min konklusjon blir derfor todelt: Dette er ikke en bok jeg umiddelbart anbefaler til «alle». Men for den som er nysgjerrig på litterære eksperimenter og på hva en roman kan være, er det absolutt noe å hente her. Selv ble jeg ikke grepet, men jeg ble interessert. Og det er i seg selv ikke så rent lite. Tenker jeg, her jeg sitter og funderer på innholdet i denne merkverdige boka.
Helt til slutt ønsker jeg å ta med epigrammet som forfatteren har utstyrt denne boka med:
Det er ikke nødvendig å forlate sitt hjem. Bli ved bordet og lytt. Ikke lytt engang, bare vent. Ikke vent engang, vær stille og ensom. Verden vil by seg frem for deg, slik at du kan kaste verdens maske, den kan ikke annet, den er i ekstase og står og vrir og bukter seg foran deg.
FRANZ KAFKA
Betraktninger om synden, lidelsen, håpet og den rette vei
Utgitt på fransk: 1967
Originaltittel: En homme qui dort
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Solum
Oversetter: Tore Holberg
Antall sider: 137
Jeg har lånt boka på biblioteket.
