En historie som fortsatt mangler svar
«Jeffrey Epstein – Døde menn snakker ikke» er skrevet av Dylan Howard, Melissa Cronin og James Robertson, alle med bakgrunn fra undersøkende journalistikk i et medielandskap der tempoet er høyt og gjennomslagskraft avgjørende. Boka kom ut i USA i 2019, midt i den mest intense mediestormen rundt Jeffrey Epstein, og det merkes. Dette er et hastverksarbeid. Ikke i betydningen overflatisk, men i formen: et forsøk på å samle tråder, vitneutsagn, dokumenter og spekulasjoner mens saken fortsatt var i bevegelse. Den vil forklare hvordan én mann kunne operere i grenselandet mellom rikdom, makt og straffefrihet gjennom flere tiår, og hvorfor så lite ble gjort, til tross for at mange visste.
Jeffrey Epstein fremstilles som en mann som i stor grad skapte sin egen myte. Han kom fra beskjedne kår i New York, men beveget seg etter hvert inn i finansmiljøer der han fikk tilgang til enorme formuer og mektige mennesker. Hvordan han faktisk tjente pengene sine, forblir uklart, også i denne boka. Det er som om selve uklarheten er en del av historien: en aura av rikdom og betydning som ingen helt kunne ettergå, men som mange likevel forholdt seg til som sann.
Langt tydeligere er mønsteret i overgrepene. Boka beskriver hvordan Epstein systematisk rekrutterte unge, ofte sårbare jenter, gjerne gjennom andre jenter som allerede var inne i systemet. Det som startet som tilsynelatende uskyldige “massasjer”, utviklet seg gradvis til seksuell utnyttelse. Overgrepene fant sted i flere av hans eiendommer, særlig i Florida og New York, og huset i Palm Beach fremstår som et sentrum for virksomheten. Det som gjør inntrykk, er ikke bare handlingene i seg selv, men hvordan de kunne gjentas, igjen og igjen, uten at noen effektivt grep inn.
Parallelt bygger boka opp et bilde av et omfattende nettverk. Epstein omgav seg med politikere, milliardærer, kjendiser – til og med kongelige – mennesker med makt og innflytelse. Han fremsto som en døråpner, en som kunne gi adgang til eksklusive miljøer. Flyet hans, omtalt som “Lolita Express”, blir et symbol på dette lukkede universet, der grenser ble visket ut og ansvar pulverisert. Hva som faktisk bandt disse menneskene til ham, er ulikt fra tilfelle til tilfelle. Noe kan forklares med prestisje og tilgang. Noe med opportunisme. Og noe kan ha handlet om kompromitterende materiale.
Her blir også Ghislaine Maxwell en nøkkelfigur. Hun fremstår som langt mer enn en partner. Hun rekrutterte, organiserte og bidro til å opprettholde systemet rundt Epstein. Samtidig tegnes det et mer sammensatt bilde. Også hun kan ha vært fanget i en dynamikk der grensene for lengst var visket ut. Det gjør ikke handlingene mindre alvorlige, men det sier noe om hvor gjennomgripende dette miljøet var.
Et av de mest urovekkende sporene i boka er dokumentasjonen av omfattende kameraovervåkning i Epsteins boliger. Tanken om at opptak kan ha blitt brukt som pressmiddel, løftes frem flere steder. Dette knyttes til en bredere fortelling om seksuell kompromittering som maktmiddel. Dette er ikke nødvendigvis enestående for Epstein, men er en metode med historiske paralleller. Her beveger boka seg delvis over i det spekulative, men samtidig er det vanskelig å lese disse partiene uten å kjenne på ubehaget i det som antydes. Det hele virker mer sannsynlig enn usannsynlig, for å si det slik.
Kapitlene om “medsammensvorne” forsterker dette inntrykket. Her trekkes det frem navn, forbindelser og mulige sammenhenger, ofte basert på dokumenter, vitneutsagn og journalistisk etterforskning, men også med innslag av usikkerhet. Noen spor viser seg å være blindveier. Andre peker mot et nettverk som kan være langt større enn det som lar seg dokumentere. Samtidig får vi innblikk i hvordan enkelte historier kan oppstå, vokse og deretter falle sammen – som i omtalen av anklagene fra “Katie Johnson”, der usikkerheten rundt kildene blir en del av fortellingen. Ble denne historien brukt for å skape maksimal usikkerhet rundt andre kvinners fortellinger om seksuell utnyttelse? For man fant aldri ut om hun var en reell person.
Likevel er det noen hovedlinjer som står fast. Flere kvinner forsøkte å anmelde Epstein. De aller fleste ble ikke trodd. Noen opplevde press, trusler eller sosial utstøting. Andre sto frem, men med store personlige omkostninger. At saken i Florida i 2008 endte med en mild avtale, fremstår som et vendepunkt. Epstein kunne nemlig gå fritt ut og inn av fengselet mens han «sonet» dommen sin. Han fortsatte sin utnyttelse av mindreårige kvinner også i denne perioden. Boka peker på en kombinasjon av ressurser, advokatmakt og forbindelser, og en systemsvikt som i ettertid er vanskelig å bortforklare.
Da Epstein igjen ble arrestert i 2019, lå det til rette for et oppgjør. Kort tid etter ble han funnet død i cellen. Offisielt selvmord. Likevel hviler det en sterk usikkerhet over denne delen av fortellingen. Svikt i overvåkning. Manglende tilsyn. En timing som for mange fremstår som påfallende. Boka konkluderer ikke, men lar tvilen bli stående.
Mot slutten utvides perspektivet ytterligere. Forfatterne trekker linjer til teknologiselskaper, etterretningsmiljøer og globale nettverk, og antyder at Epsteins virksomhet kan ha hatt flere lag enn det som er kjent. Her blir teksten mer spekulativ, og det er nærliggende å lese disse partiene med en viss skepsis. Samtidig er det nettopp denne blandingen av dokumentasjon og antydning som gir boka dens særpreg: en følelse av at vi bare ser deler av et større bilde.
Når boka leses i dag, blir det tydelig at den er et produkt av sin tid. Den er skrevet før senere lekkasjer og dokumenter som har kastet nytt lys over saken. Den gir derfor ikke hele bildet. Men kanskje er det heller ikke poenget. Den fanger et øyeblikk. En intens fase der mye kom frem, men der langt fra alt var kjent.
Det som sitter igjen er først og fremst ikke spekulasjonene, men mønsteret. En ressurssterk mann som bygger et nettverk. Som fremstår viktig fordi andre behandler ham som viktig. Som gradvis flytter grenser og som får lov til å gjøre det. Og rundt ham: et system som ikke griper inn, eller som ikke klarer det.
Det er her boka treffer sterkest. Ikke som en fullstendig forklaring, men som en påminnelse om hvor sårbare slike systemer er for maktmisbruk. Epstein fremstår ikke bare som et avvik, men som et ekstremt utslag av noe som kan oppstå igjen. Kanskje nettopp derfor blir tittelen stående igjen med en ubehagelig klang. Døde menn snakker ikke. Men det gjør heller ikke alltid de levende.
«Et eller annet sted finnes det helt sikkert mennesker som ser på seg selv som arvtakere til Epsteins mørkeste arv, enten de er menn eller kvinner, amerikanere eller folk fra andre land, jobber for CIA, MI6 eller Mossad.
Noen kan vi ha mistanke om. Andre vil aldri gi oss det minste hint om upassende oppførsel. Noen kjenner vi kanskje til og med.
Det var ikke mulig å stoppe Epstein, selv med alle artiklene vi skrev, og alle de brutale faktaene vi avslørte mens han levde.
Det er kanskje ikke engang mulig å avdekke hele hans forvrengte liv og nettverk i løpet av vår levetid.» (side 200)
Utgitt i USA: 2019
Originaltittel: Epstein: Dead Men Tell No Tales
Utgitt i Norge: 2026
Forlag: Cappelen Damm (True Crime-serien)
Oversettere: Roger Ødegaard og Øystein Rosse
Antall sider: 205
Jeg har lånt boka på bilbioteket
