Et forsøk på å unnslippe Algerie-krigen
Georges Perec (1936–1982) er en forfatter jeg alltid nærmer meg med en viss blanding av nysgjerrighet og skepsis. Han er kjent som en del av Oulipo, en gruppe som arbeidet med strenge litterære begrensninger og eksperimenter. Det kan fort bli teknisk og kjølig ut fra min erfaring. Samtidig er det noe annet hos Perec også, noe sårbart og alvorlig, som gjør at tekstene hans likevel griper meg og får meg til å fortsette å lese bøkene hans.
Boka presenteres som «en episk fortelling på prosa prydet med verifiserte ornamenter hentet fra de beste forfattere fra forfatteren av hvordan gjøre sine venner en tjeneste«. Allerede her merker vi humoren som preger denne boka, som har mottatt priser fra diverse Militærakademier. Og så epigrammet:
«Denne fortellingen er tilegnet L.G. til minne om hans aller største våpenbragd (å jo da, å jo da)«
Denne romanen tar utgangspunkt i noe ganske konkret. En vennegjeng forsøker å hjelpe Karaschmerz med å slippe unna militærtjeneste og bli sendt ut i krigen mot Algerie. De vil rett og slett gjøre ham stridsudyktig. Først tenker de fysisk skade, deretter ulike former for sykdom. Men ganske raskt sklir det hele ut i lange diskusjoner, forslag, motforslag og nye ideer.
Det er noe både komisk i dette. De organiserer seg nærmest som et lite byråkrati, med komiteer og avstemninger, og hvert forslag behandles som om det var en formell og rasjonell beslutningsprosess. Samtidig merker man hele tiden at de ikke kommer nærmere noen løsning. Snarere tvert imot.
Til slutt lander de på at Karaschmerz skal spille sinnssyk. Det planlegges i minste detalj: hvilke symptomer han skal fremvise, hvilke medisiner som kan brukes, hvordan det hele skal fremstå troverdig. Det er nesten ubehagelig hvor systematisk dette gjøres. Og samtidig er det tydelig at hele prosjektet hviler på en ganske skjør forutsetning: at han faktisk klarer å spille denne rollen.
Det gjør han ikke. Hele opplegget rakner. I stedet for en vellykket iscenesettelse sitter man igjen med noe langt mer kroppslig og tilfeldig, nemlig utmattelse, forvirring og søvn. Det er som om virkeligheten nekter å rette seg etter planen.
Det som følger er egentlig like interessant: forsøket på å forstå hva som skjedde. Vennene prøver å rekonstruere hendelsesforløpet, men det finnes ikke én klar forklaring. Bare fragmenter, antakelser og gjetninger. Det gir teksten en egen uro for vi lesere mister fotfestet litt sammen med dem.
Og så går det som det nesten må. Karaschmerz blir sendt av sted likevel. Togscenen mot slutten er sterk, nettopp fordi den er så uordnet. Her er det gråt, fyll, småprat, musikk, foreldre som tar farvel – et helt virvar av reaksjoner. Ingen heroiske utslag, bare mennesker i ulike tilstander av beredskap og oppløsning.
Vennene prøver å finne ham, roper etter ham langs toget, men får ikke svar. Det er en stille, men ganske hard erkjennelse i det: han er ikke lenger deres. Enten er han der et sted uten å svare, eller så har han allerede glidd ut av deres rekkevidde.
Avslutningen er ganske nøktern i sin enkelhet. Vennene reiser tilbake, deler det de har kjøpt, drikker opp det som er igjen og går hver til sitt. Og så hører de aldri fra Karaschmerz igjen.
Det som blir sittende igjen hos meg, er først og fremst spenningen mellom form og innhold. Alt er så gjennomtenkt, så systematisk og så språklig kontrollert, og likevel handler det egentlig om det motsatte: om manglende kontroll. Om hvor lite vi faktisk kan styre, selv når vi prøver så godt vi kan.
Det er også noe urovekkende i vennenes prosjekt. Det springer ut av omsorg, men samtidig forsøker de å presse Karaschmerz inn i sin egen forståelse av hva som er riktig og mulig. Når det ikke lykkes, blir det tydelig hvor begrenset dette handlingsrommet er. Selv ble jeg sittende og tenke på Søren Kierkegaards dikt «Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes» …
Jeg likte denne romanen, kanskje nettopp fordi den er såpass absurd. Det er noe befriende i hvordan Perec lar tankene løpe, hvordan han drar resonnementer ut i det ytterste og samtidig hele tiden lar virkeligheten sette en stopper. Her er det mye humor, men også en form for stillferdig livsvisdom som sniker seg inn mellom linjene.
Og språklig er Perec rett og slett imponerende. De lange oppramsingene, de tilsynelatende endeløse tankerekkene, alt er så presist og gjennomført at det blir en egen drivkraft i teksten.
Samtidig er det noe kjølig her. Det kommer jeg ikke helt utenom. Men for meg ødelegger ikke det leseopplevelsen. Kjøligheten gir teksten en egen nerve. For det Perec viser, ganske nådeløst, er hvor lett det er å tenke seg frem til løsninger, og hvor vanskelig det er å få dem til å fungere i møte med virkeligheten. Det er noe å tenke på i de kaotiske og urolige tidene vi lever i …
Opprinnelig utgitt: 1966
Originaltittel: Quel petit vélo à guidon chromé au fond de la cour?
Utgitt på norsk: 2022
Forlag: Solum Bokvennen
Oversetter: Thomas Lundbo
Antall sider: 90
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
