Kvinner som læres opp til å tåle alt – og hva det gjør med dem
Djaïli Amadou Amal er en kamerunsk forfatter født i 1975, fra den nordlige, muslimske delen av landet. Hun har selv bakgrunn fra et samfunn der arrangerte ekteskap og polygami er en del av virkeligheten, og hun har vært en tydelig stemme i kampen mot tvangsekteskap og vold mot kvinner.
«De utålmodige» ble hennes store gjennombrudd internasjonalt. Det var nettopp denne boka som i 2020 ble tildelt den prestisjetunge Prix Goncourt des lycéens – en pris som deles ut av franske skoleelever. Det sier noe om hvilken gjennomslagskraft boka har hatt, ikke minst blant unge lesere.
Romanen er bygd opp rundt tre kvinneskjebner, og det er vanskelig å legge den fra seg uten å sitte igjen med en uro som ikke slipper taket med det første.
Vi møter først Ramla, en ung kvinne med håp og kjærlighet i livet. Hun er forlovet med mannen hun elsker, men blir brutalt revet ut av dette og tvunget inn i et ekteskap med en langt eldre mann, som hans andre kone. Fra første stund er hun fanget i et system hun ikke har kontroll over.
Så er det Safira, førstekonen. Hun har levd et helt liv innenfor rammene av det samme systemet, og hennes svar på å bli truet av en ny kone er ikke solidaritet, men kamp. Hun gjør alt hun kan for å få Ramla utstøtt. Sjalusien og frykten driver henne, og hun blir selv en del av det undertrykkende mønsteret. Det er her vi skjønner at kvinner er kvinner verst.
Den tredje stemmen er Hindou. Hennes historie er den mest rystende. Hun tvinges til å gifte seg med en fetter, en voldelig, rusmisbrukende mann som utsetter henne for grov mishandling. Hun lever i konstant frykt for sitt eget liv. Selv om familien rundt dem ser mishandlingen, griper de ikke inn. For noe må hun jo ha gjort selv for å fortjene dette …
Felles for dem alle er det samme budskapet de er vokst opp med: munyal – vær tålmodig. Tål alt. Uansett hva som skjer.
Frykt Gud.
Vær lydige overfor ektemannen deres.
Spar sinnet for atspredelser.
Vær en slave for ham, og han vil være deres fange.
Vær jorden for ham, og han vil være deres himmel.
Vær en åker for ham, og han vil være deres regn.
Vær en seng for ham, og han vil være deres bolig.
Ikke vær humørsyk.
Ikke vis ringeakt for en gave, ikke send den tilbake.
Ikke vær hissig.
Ikke vær løsmunnet.
Ikke vær uoppmerksom.
Ikke tigg, ikke krev noe.
Vær bluferdig.
Vær takknemlig.
Vær tålmodig.
Det er dette begrepet – «tålmodig» – boka kretser rundt. Og det er her tittelen «De utålmodige» får sin kraft. For det er nettopp utålmodigheten – det å ikke lenger finne seg i alt – som antydes som en mulig vei ut.
Det som gjør sterkest inntrykk er ikke bare de enkelte historiene, men strukturen de er en del av. Kvinnene står ikke sammen. De settes opp mot hverandre. I polygame familier oppstår rivalisering, mistillit og kamp om mannens gunst. Resultatet er at systemet opprettholdes – av dem som selv lider under det.
Underveis satt jeg flere ganger med en følelse av at dette nesten ikke er til å tro. Kan det virkelig være så ille? Er dette en overdrivelse eller en litterær forsterkning for å tydeliggjøre et poeng?
Samtidig vet vi at boka er blitt pensum i kamerunske skoler. Det gir en slags motvekt til tvilen. Det tyder på at det Djaïli Amadou Amal beskriver, ikke bare er enkeltskjebner, men noe som gjenkjennes i dette samfunnet.
Det er et viktig poeng at volden, mishandlingen og undertrykkelsen ikke uten videre kan legitimeres religiøst. Snarere tvert imot. Mye av det kvinnene utsettes for, står i strid med det Koranen faktisk åpner for. Men når kunnskapen er begrenset, analfabetismen utbredt og tolkningen av tradisjonene ligger hos menn, blir reell motstand nærmest umulig. Å protestere innebærer ikke bare å utfordre ektemannen, men å risikere å bringe skam over hele slekten, og å svikte både familie og tro.
Utveiene er få. Å vende tilbake til egen familie er sjelden et alternativ. En datter som «mislykkes» i ekteskapet, kan kaste skygger over hele familien, og i ytterste konsekvens også føre til at moren blir forstøtt. Lojaliteten blir dermed ikke et valg, men en nødvendighet.
Dette er en vond bok å lese. Ikke fordi den er språklig krevende. Tvert imot. Språket er enkelt, rett frem og uten omveier. Nettopp derfor treffer det så hardt. Det er innholdet som gjør vondt. Den ene hendelsen avløser den andre, og det finnes knapt rom for lindring eller håp underveis.
Likevel er det nettopp denne knappheten og klarheten som gir boka sin styrke. Amal skriver uten omsvøp og uten å forskjønne. Hun lar kvinnene selv komme til orde, og det gir fortellingen en umiddelbarhet som gjør den vanskelig å holde på avstand. Vi slipper ikke unna ved å tenke at dette er «bare» en historie. Det kjennes konkret, nært og virkelig.
Det er også noe med måten volden skildres på. Den beskrives ikke med store ord eller dramatiske utrop, men nesten nøkternt, som en del av hverdagen. Når det som burde være utenkelig, fremstilles som noe som bare skjer og som må utholdes, blir vårt ubehag som leser desto sterkere.
Samtidig kan man innvende at persontegningene er nokså entydig. Mennene fremstår gjennomgående som urimelige, med en maktbruk som sjelden nyanseres. De har ingen forståelse for lidelsene de påfører kvinnene sine. Kvinnene tegnes i stor grad som ofre for systemet de er fanget i. Unntaket er andrekonen Safira, som er den mest sammensatte av kvinneskikkelsene. Hun kjemper hardt for sin posisjon og forsvarer sitt revir med en intensitet som etter hvert får alvorlige konsekvenser. Likevel ligger det også hos henne en erkjennelse, en gryende forståelse av at hun har gått for langt.
Samtidig ligger det en stille kraft i disse stemmene. Selv der kvinnene tilsynelatende bøyer seg, merker man motstanden som ulmer under overflaten – i tanker, i små handlinger, i det som ikke sies høyt. Det er i dette spennet mellom tilpasning og motstand at boka virkelig får tyngde.
Jeg satt igjen med en dobbel følelse: På den ene siden en uro over hvor systematisk undertrykkelsen er, og hvor vanskelig det er å bryte ut. På den andre siden en slags stille beundring for motet som likevel finnes, i små glimt av motstand, i tanker som ikke lar seg kue helt.
Dette er ikke en bok med historier som gir enkle svar. Den gir innsikt i en kultur som er svært fjern fra vår vestlige kultur, og som nettopp derfor er viktig å lese, selv om det ikke først og fremst er de litterære kvalitetene som bærer romanen.
Utgitt på fransk: 2020
Originaltittel: Les impatientes
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: Agnete Øye
Antall sider: 221
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
