En studie i utsettelse og struktur
Det er noe eget ved Georges Perec (1936 – 1982). Han skriver ikke bøker i vanlig forstand. Han utforsker, tester og presser språket og strukturen til det ytterste.
Perec var en sentral del av den franske Oulipo-gruppen, sammen med blant andre Raymond Queneau. Dette var forfattere som ikke først og fremst var opptatt av å fortelle historier, men av å undersøke hva litteratur kan være når man pålegger den strenge regler og systemer. Perec skriver ofte under slike «tvangsbetingelser» – som når han i romanen «La Disparition» utelater bokstaven e. Det som driver ham er ikke plottet, men strukturen. Hva skjer dersom man forsøker å systematisere virkeligheten? Hvor langt kan man gå i å kartlegge det trivielle, det hverdagslige og det tilsynelatende ubetydelige?
«Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg» er et rendyrket eksempel på dette prosjektet. Utgangspunktet er helt enkelt: Du skal be sjefen om lønnspålegg. Men i stedet for en lineær fortelling får vi et nett av muligheter. Hva gjør du dersom sjefen ikke er der? Hvis han er i dårlig humør? Hvis det er fredag? Hvis han har fått et fiskebein i halsen? Hvis sekretæren er imøtekommende eller ikke?
Gjennom stadig nye varianter og avstikkere utsettes handlingen. Den forskyves, brytes opp og oppløses i et nærmest uendelig system av valg og tilfeldigheter. Perec viser hvordan selv den enkleste handling kan bli uoverkommelig når den plasseres i et byråkratisk og sosialt landskap. Små detaljer som en lunsjrett, en sykdom eller en hodebevegelse får avgjørende betydning. Samtidig er det noe komisk i det hele. Teksten er presis, nesten kjølig i formen, men resultatet er dypt ironisk.
Når vi kommer til etterordet får vi nøkkelen til hvordan teksten er konstruert. Perec tok utgangspunkt i et organigram og forsøkte å fylle det ut. Ikke ved å velge én vei, men ved å la flest mulig muligheter utspille seg i teksten. Der Queneau arbeidet med potensielle kombinasjoner som leseren kunne realisere, forsøker Perec å realisere kombinasjonene selv. Likevel ikke fullt ut: som etterordet påpeker, skaper han snarere en illusjon av uttømming enn en faktisk totalitet. Det er nettopp denne balansen som gir teksten liv.
Etterordet understreker også noe viktig: Dette er ikke først og fremst en historie om en ansatt som vil ha høyere lønn. Det er en tekst om struktur. Om gjentakelse med små variasjoner. Om hvordan vi forsøker å skape orden i det uoversiktlige. Historien er i beste fall et påskudd.
Jeg opplever Perec som en fascinerende forfatter. Det er noe tiltrekkende ved denne nesten besatte viljen til å undersøke hva en tekst kan være. Samtidig er det åpenbart at dette ikke er litteratur for alle. Det krever tålmodighet og en viss vilje til å gi slipp på forventningen om fremdrift og «handling».
For meg fungerer det nettopp fordi boka er så kort. Den inngår i Gyldendals XS-serie, og det er en styrke. Hadde dette vært en roman på flere hundre sider, ville det fort blitt en øvelse i utholdenhet, og jeg vet ikke om jeg hadde bestått denne øvelsen. Her oppleves det i stedet som en konsentrert idé, et litterært eksperiment som får utspille seg og så er det nok.
Det er kanskje slik Perec bør leses: ikke nødvendigvis for historiene, men for tankene de setter i gang.
Utgitt på fransk i et tidsskrift første gang: 1968
Originaltittel: L’art et la manière d’aborder son chef de service pour lui demander une augmentation
Utgitt på norsk: 2011
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Sissel Lie
Antall sider: 86
Boka er en del av Gyldendals XS-serie
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
