Om et grusomt valg
Martin Tilrem (f. 2000) var bare 25 år gammel da han debuterte med romanen «Et jentebarn» på Aschehoug i 2025. Det er en ambisiøs debut. Ikke bare fordi han er så ung, men fordi han har valgt å skrive en historisk roman lagt til en av de mest dramatiske periodene i norsk historie.
Det er noe modig over å gå rett inn i 1814, med krig, nasjonsbygging og store omveltninger som bakteppe. Samtidig er det ikke de store linjene som først og fremst opptar Tilrem. Det er menneskene. De små livene som leves midt i det store.
Vi befinner oss i Ullensaker i 1814. Norge er fortsatt i union med Danmark, og krigen mot Sverige krever sitt. Hver gård må stille med en mann. For Aslak Broch, som nettopp har fylt 18 år, betyr det at det er han som må dra.
Foreldrene forsøker å motsette seg det – særlig moren. Dette er deres eneste barn. De har ikke råd til å miste ham. Men det finnes ikke noe reelt valg. Og Aslak selv vil. Han ønsker å kjempe for landet, for kongen og for noe som er større enn ham selv.
Parallelt med krigshistorien følger vi oppveksten hans på gården, og ikke minst foreldrenes historie. Hvordan de kom dit. Hva de har med seg …
Og her ligger også romanens mest urovekkende kjerne. Fortellingen om tvillingene som ble født – en gutt og et jentebarn. Gutten – Aslak – skrek og krevde, mens jenta var stille, nøysom og nesten for tilpasningsdyktig. Det sies aldri rett ut, men det ligger der mellom linjene. Moren hadde ikke næring nok til begge. Et valg måtte tas.
Denne underfortellingen kaster et helt eget lys over resten av romanen. Over morens angst for å miste Aslak. Over stillhetene. Over det som ikke blir sagt, men som likevel preger alt.
Det er mye som er godt gjort her. Tilrem viser at han kan bygge opp en fortelling som bærer. De ulike tidslinjene flettes inn i hverandre på en måte som gir fremdrift og dybde, og særlig partiene fra krigen gir teksten nerve.
Samtidig er det noen ujevnheter. I historiske romaner er det ofte et mål at språket skal ligge tett opp mot tiden som skildres. Ikke nødvendigvis autentisk, men troverdig. Her er ikke romanen helt konsekvent. Enkelte formuleringer bryter med tidskoloritten og minner oss om nåtid, ikke om tiden for 200 år siden.
Likevel ønsker jeg å understreke at dette ikke er avgjørende for leseopplevelsen. Heller ikke at det ikke kan ha krevd all verdens research å skrive romanen, fordi detaljene om krigen er for uspesifikke og nærmest litt på Wikipedia-nivå. For det er noe i denne romanen som griper. Den er lettlest, med et godt driv, og det er hele tiden noe som trekker oss videre. Vi vil vite hva som skjer, både med Aslak i krigen og med det som ligger og ulmer i familien hjemme på gården. Kanskje er det nettopp kombinasjonen av det ytre og det indre som gjør dette så virkningsfullt: krigen der ute, og de tause valgene som tas i det stille.
Og så sitter jeg igjen med en følelse av at dette er en forfatter som allerede behersker noe vesentlig: evnen til å fortelle. Til å bygge opp en historie som holder på leseren fra side til side.
Det gjør meg nysgjerrig på fortsettelsen i dette forfatterskapet.
Utgitt: 2025
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 202
Jeg har lånt boka på biblioteket
