Når minnene forskyves og ansvaret glir
Monika Fagerholm (f. 1961) er en finlandssvensk forfatter, oppvokst i Helsingfors. Hun debuterte på 1980-tallet, og har siden bygget opp et omfattende forfatterskap. Hun har en tydelig egen stemme, både språklig og tematisk. I mange av bøkene hennes kretser det rundt relasjoner, minner og det som foregår i miljøer der alt på overflaten ser velordnet og vellykket ut, men der det likevel er noe som ikke stemmer.
Med romanen «Hvem drepte bambi?» (utgitt på svensk i 2019, på norsk i 2021) nådde hun et bredt publikum. Boka ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2020, en av de mest prestisjetunge litterære utmerkelsene i Norden. Juryen fremhevet særlig hvordan romanen med stor kunstnerisk kraft skildrer et overgrep og dets ettervirkninger i et miljø preget av makt og privilegier, og hvordan den avdekker kollektive strukturer av ansvar og fornektelse.
Romanen utspiller seg i det som omtales som «villabyen» – et velstående og tilsynelatende trygt miljø. Her møter vi et stort persongalleri, der relasjonene er tett sammenvevd, og der grensene mellom nærhet og avstand ikke alltid er like tydelige.
I sentrum står Gusten, som både er deltaker og betrakter. Han beveger seg i dette miljøet med en form for lojalitet, men også med en gryende innvendig uro. Relasjonen til moren, Annelise, er sentral. Hun er sterk, sosialt kompetent og vant til å styre, også der det ikke nødvendigvis synes. Mellom dem ligger det noe uuttalt, en form for kontroll og forventning som aldri helt slipper taket.
Nathan er en annen nøkkelperson, tett knyttet til Gusten og de øvrige guttene. Relasjonen mellom dem er kameratslig, men også preget av en slags indre rangordning. Dette er en struktur som ikke sies høyt, men som alle rundt dem forholder seg til.
Sascha, som senere blir et offer i dette miljøet, befinner seg i en mer utsatt posisjon. Hun er ikke utenfor miljøet, men heller ikke fullt ut beskyttet av det. Det gjør henne sårbar på en måte som først blir tydelig når det er for sent.
Angela fungerer som en slags motstemme. Hun er en som ser mer enn hun kanskje burde, men som likevel ikke klarer å bryte ut av sammenhengene hun selv er en del av.
Og så kommer Emmy inn, som representerer noe annet. Et mulig liv utenfor dette lukkede rommet. For Gusten blir hun en åpning, men også en utfordring.
Det dypere plottet i romanen er en gjengvoldtekt. En gruppe gutter – blant dem Nathan og flere fra det etablerte miljøet – utsetter Sascha for et brutalt overgrep. Det er en hendelse som river i stykker noe, men som samtidig ikke får de konsekvensene man kanskje skulle tro. Men så er dette ikke først og fremst en roman om selve overgrepet. Det er derimot en roman om alt det som skjer etterpå. Og om hvordan noe slikt som dette kan skje, være kjent og likevel ikke bli sagt. Om hvordan et miljø, særlig et privilegert miljø, har en egen evne til å beskytte seg selv. Hvordan språk, relasjoner og posisjon kan bidra til å tåkelegge det som egentlig burde være klart.
Vi følger karakterene fra ungdom til voksenliv, og ser hvordan hendelsen ikke forsvinner, men heller ikke lar seg fastholde. Den glir. Den forskyves. Den deles opp i ulike versjoner. Her blir også hukommelsen et tema i seg selv. Hvordan vi husker og kanskje enda mer: hvordan vi velger å huske. Hva som fortrenges, hva som omskrives og hva som får stå igjen. Skyld og ansvar blir ikke plassert ett sted. Dette fordeles, tones ned og glir mellom karakterene. Noen vet. Noen burde vite. Noen velger å ikke vite. Og midt i dette ligger en ubehagelig erkjennelse: at det ikke alltid er enkelt å peke ut én skyldig, men at det finnes et helt system av handlinger og unnlatelser som gjør det mulig.
Hva som videre skjer, antydes mer enn det forklares.
Relasjoner brytes og gjenopptas. Noen forsøker å skape seg et nytt liv. Noen lykkes, i ytre forstand. Men det finnes ingen egentlig avslutning. Ingen klar oppreisning. Det som har skjedd, blir værende, bare i ulike former.
Litterært er dette en roman med betydelig tyngde. Språket er ofte klart, men strukturen i romanen gjør den krevende å lese. Fortellingen beveger seg i sprang, i gjentakelser og forskyvninger. Perspektivene skifter og historien fortelles ikke kronologisk eller lineær.
Jeg opplevde boka som relativt tung å komme gjennom, både på grunn av måten den er skrevet på og det omfattende persongalleriet. Mange navn introduseres, ofte raskt, og uten at man umiddelbart får full oversikt. Relasjonene må forstås underveis, gjennom små tegn og antydninger. Samtidig er det nettopp denne formen som gir romanen dens styrke. Den speiler det den handler om.
Den fragmenterte fortellemåten ligger tett opp mot hukommelsens irrganger. Hvordan vi husker i bruddstykker, hvordan vi legger til og trekker fra, hvordan en hendelse aldri er én fortelling, men mange – alt etter hvilket ståsted den enkelte involverte har og har hatt.
Det er også noe kjølig over teksten, en form for distanse som gjør at den ikke søker å forklare eller rydde opp. Den lar oss stå i ubehaget.
Jeg merket at jeg måtte jobbe med denne boken. Den gir ikke mye gratis. Men nettopp derfor blir den også sittende igjen.
«Hvem drepte bambi?» er med andre ord ikke en lett bok å lese. Den er krevende, til tider nesten motvillig. I alle fall opplevde jeg den slik. Men det er også en bok som våger å bli stående i det uavklarte. Som viser hvor vanskelig det er å forstå, og ikke minst å ta ansvar for det som har skjedd. Og det er kanskje der den treffer hardest.
Utgitt på svensk: 2019
Originaltittel: Vem dödade bambi?
Utgitt på norsk: 2021
Forlag: Oktober forlag
Oversetter: Kyrre Haugen Bakke
Antall sider: 259
Jeg har lånt boka på biblioteket
