Når det som skjedde ikke kan forstås før mange år senere …
Hilde Rød-Larsen (f. 1974) er skjønnlitterær oversetter og frilans forlagsarbeider. Hun debuterte med «Sommertid» i 2019, men det er med «Diamantkvelder» hun virkelig har markert seg. Dette er en roman som ikke bare forteller en historie, men forsøker å forstå den mens den skrives.
Boka har tydelige selvbiografiske trekk, noe forfatteren selv også har vært åpen om. Likevel oppleves den ikke som en bekjennelsesroman. Snarere er dette et arbeid der erfaringen gradvis trer frem. Det som skjedde lar seg ikke forstå der og da. Det er først i ettertid og gjennom skrivingen at det blir mulig å nærme seg det.
Bokas tittel «diamantkveld» er et bilde på en tilstand der alt oppleves klart og intenst, nesten som om verden er opplyst innenfra. Men det ligger også noe skarpt i dette bildet. Noe som kan skade. Det er denne dobbeltheten romanen undersøker.
Romanen er delt i tre, og det er ikke tre ulike historier, men tre måter å nærme seg den samme erfaringen på. I første del forsøker Agnete å skrive i jeg-form, men kommer ikke helt inn til det som er vanskelig. I andre del forskyves fortellingen til tredjeperson og nye navn, og det er først her hun klarer å beskrive relasjonen tydeligere. I tredje del vender hun tilbake til seg selv, med et annet blikk enn i starten. Slik blir strukturen en del av selve arbeidet med å forstå det som en gang skjedde.
Vi møter Agnete som voksen, med et liv som på mange måter ser ut til å fungere. Hun har familie, arbeid og faste rammer rundt hverdagen. Så begynner håret å falle av. Ikke litt etter litt, men i store mengder. Noe gir etter. Det er som om kroppen reagerer før hun selv forstår hva det handler om. Det er da hun setter seg ned for å skrive. Ikke fordi hun vet hva hun skal frem til, men fordi hun må finne ut av det.
Fortellingen går tilbake til studietiden i London. Agnete er ung, hun sliter med en spiseforstyrrelse og et sterkt behov for kontroll. Det hun ikke får sagt, forsøker hun å håndtere gjennom kroppen. Det gjør henne sårbar i møte med andre, og særlig i møte med én bestemt person: C. Han er eldre, psykolog og far til en venninne. En som ser. Eller gir inntrykk av å se. Han identifiserer sårbarheten hennes, og det etableres en relasjon som over tid blir seksuell.
Det avgjørende er ikke først og fremst aldersforskjellen, men rollene de går inn i. Han er fagperson. Hun er syk. Han ser det. Hun gjør det ikke fullt ut selv. Likevel oppsøker hun ham, igjen og igjen. Det er her romanen får sin tyngde. Den forenkler ikke det som skjer, men viser hvordan noe kan oppleves som et valg innenfra, samtidig som det hviler på en tydelig skjevhet i makt og ansvar. Han utnytter sin posisjon. Hun søker svar hos ham. Begge deler er til stede samtidig, uten at det ene forklarer bort det andre.
Rød-Larsen skildrer disse scenene nøkternt, uten å gå inn i lange forklaringer der og da. Det er det konkrete som står igjen: rommet, kroppen, bevegelsene. Nettopp derfor blir det som ikke er der så tydelig – en grense, en reaksjon, en motstand. Det er i dette fraværet alvoret trer frem.
I ettertid forsøker Agnete å sette det som skjedde inn i en sammenheng. Hun har lenge holdt fast ved at hun selv hadde kontroll, at hun tok egne valg, og at hun ikke var et offer. Det er en måte å forstå seg selv på som også har gitt henne styrke, men som samtidig begrenser hva hun får øye på. Romanen viser hva det koster å bli værende i en slik fortelling når den ikke helt rommer det som faktisk skjedde.
Også formen spiller som tidligere nevnt en viktig rolle her. Hun får det ikke til i jeg-form. Da glipper det for henne. I stedet forskyver hun fortellingen i del to, skriver den i tredjeperson og gir karakterene nye navn. Først da kommer hun nær nok til å kunne beskrive det som skjedde. Det fungerer godt, nettopp fordi det ikke virker konstruert, men nødvendig. Som om en viss avstand er nødvendig for å få det frem.
Kroppen spiller en sentral rolle gjennom hele boka. Den lagrer det som ikke er forstått, og den reagerer når noe ikke lenger lar seg holde på plass. Hårtapet blir ikke bare et symptom, men en drivkraft. Det er det som tvinger frem skrivingen.
Samtidig er dette også en bok om å leve videre. Om arbeid, familieliv, relasjoner og det å fungere i det som ser ut som et helt vanlig liv. Nettopp derfor blir kontrasten tydeligere. Det som ikke er bearbeidet, forsvinner ikke. Det legger seg bare et annet sted.
«Diamantkvelder» fremstår som en gjennomarbeidet roman, både i form og innhold. Språket er stramt, og oppbygningen tydelig gjennomtenkt. Enkelte partier kunne vært ytterligere strammet, særlig der refleksjonene blir vel forklarende, men det endrer ikke helhetsinntrykket.
Det som gjør inntrykk er hvordan boka viser prosessen frem mot erkjennelse. Ikke som et klart vendepunkt, men som noe som skjer gradvis, med motstand, med tilbakefall og med behov for å skrive det samme på nytt i ulike former.
Dette er en roman som ikke forsøker å rydde opp. Den forsøker å forstå. Og den viser hvor krevende det kan være når det som en gang var uklart, gradvis trer frem.
Utgitt: 2022
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 252
Jeg har lånt boka.
