En mors livslange sorg

Noen romaner arbeider seg på et vis stille inn på oss lesere, gjennom mennesker som bærer på erfaringer det nesten ikke finnes språk for. I «Spuria» skriver Johan B. Mjønes (f. 1976) frem nettopp et slikt landskap. Lavmælt på overflaten, men med en sorg som ligger under nesten hver eneste side.

Jeg møtte Mjønes tidligere i vår under årsmøtet til Kvindernes Læseforening i Porsgrunn, og det var nettopp etter dette møtet at «Spuria» ble valgt som første bok i en nyoppstartet lesesirkel jeg er med i. Det gjorde noe med min lesning å ha hørt forfatteren fortelle om bakgrunnen for romanen, om kvinnene som i sin tid ble tvunget til å gi fra seg sine «uekte» barn (merket som «spuria» på fødeklinikkene den gangen), og om hvordan slike erfaringer kunne prege et menneske resten av livet.

Dette er den andre boka jeg har lest av Johan B. Mjønes. Den første var «Orkanger», som jeg leste tilbake i 2012, og som gjorde inntrykk nettopp fordi han skriver så nært på menneskene sine, og om opprørende temaer. Mjønes har gjennom mange år markert seg som en særegen stemme i norsk samtidslitteratur. Han har skrevet flere romaner, blant annet «Terminalhastighet», «Heim», «Blodet i årene» og «Spuria», i tillegg til barne- og ungdomsbøker. I alt 16 bokutgivelser teller jeg på den norske Wikipediasiden. Forfatterskapet hans preges av hans interesse for familierelasjoner, utenforskap, skam og de lange sporene livet setter i oss.

Under møtet fortalte han også om bakgrunnen for «Spuria». Romanen springer blant annet ut av historier om unge jenter som i etterkrigstiden ble gravide og tvunget til å gi fra seg barna sine. Mange bar på denne hemmeligheten resten av livet, i en tid der skammen ved å få barn utenfor ekteskap kunne være knusende.

Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var hvor lite det faktisk er skrevet om dette i norsk litteratur og offentlighet. Som om erfaringene til disse kvinnene i stor grad ble tiet i hjel. Det er inn i denne tausheten Mjønes skriver seg.

I sentrum av romanen står 87 år gamle Kristin. Ektemannen Trygve er nettopp død, og handlingen utspiller seg over et kort tidsrom – fra dødsfallet og frem til begravelsen, og noen dager etterpå. Rundt henne står de tre voksne barna: døtrene Karen og Else, og attpåklatten Knut. Familien samles i en tid der sorg, praktiske gjøremål og gamle konflikter flyter inn i hverandre.

Men under alt dette ligger noe annet. En hemmelighet Kristin har båret på i mer enn sytti år. Som tenåring ble hun gravid. Bare 15–16 år gammel fødte hun et barn hun ble tvunget til å gi fra seg. Dette barnet har fulgt henne gjennom hele livet – som et fravær som aldri ble borte. Nå, mot slutten av livet, kjenner hun et sterkt behov for å finne barnet igjen. Ikke først og fremst for sin egen skyld, men fordi noe i henne aldri har fått ro. Hun er så gammel at hun ikke lenger bryr seg om «snakket» som det var så vanvittig viktig å unngå den gangen på 1950-tallet.

Det er barnebarnet Birger som blir den viktigste hjelperen hennes i letingen. Forholdet mellom Karen og Birger er noe av det fineste i boka. Han møter henne ikke med fordømmelse eller utålmodighet, men med nysgjerrighet og varme. Gjennom samtalene mellom dem åpner romanen seg gradvis.

Samtidig skildrer Mjønes familiedynamikk på en svært troverdig måte. Gamle roller og mønstre ligger der fortsatt, selv om barna for lengst er blitt voksne mennesker med egne liv. Det handler om søsken som kjenner hverandre altfor godt, om gamle irritasjoner som sitter i kroppen, og om ulik forståelse av hvem moren egentlig har vært.

Romanen er særlig sterk i skildringen av forholdet mellom Kristin og døtrene Karen og Else. De forsøker på hver sin måte å forstå en mor de aldri helt opplevde at de kom ordentlig nær. En mor som kunne være til stede rent praktisk, men som var følelsesmessig fjern. Det ligger ingen store melodramatiske oppgjør her. Snarere en stillferdig smerte over alt som aldri ble sagt, og over behov som kanskje aldri ble møtt.

Mjønes skriver også fint om hvordan kjærlighet ikke nødvendigvis automatisk skaper nærhet. Man kan være glad i hverandre og samtidig leve med en avstand som har vart i flere tiår. Nettopp dette gjør relasjonene i boka så gjenkjennelige og menneskelige.

Det blir etter hvert tydelig at hemmeligheten Kristin har båret på, og de psykiske belastningene hun levde med etterpå, også har preget forholdet til døtrene hennes. Romanen berører blant annet fødselsdepresjoner og følelsesmessig avstand, uten å gjøre Kristin til et enten godt eller dårlig menneske. Tvert imot. Hun fremstår som et sammensatt menneske formet av sin tid, av skam, av tap og av kravene som ble stilt til kvinner den gangen.

Enkelte scener blir sittende lenge etter at boka er lukket. Minnetalen i begravelsen er en av dem. Jeg skal ikke røpe hvorfor, men den setter noe i bevegelse, både hos karakterene og hos leseren.

Det som gjør «Spuria» så sterk, er først og fremst måten Johan B. Mjønes skriver om skam og taushet på. Ikke som noe spektakulært, men som noe som langsomt former et helt liv. Romanen viser hvordan hemmeligheter kan gå i arv, selv når de aldri uttales høyt. Hvordan barn merker det som ikke blir sagt. Hvordan sorg kan sette seg i relasjoner og leve videre gjennom generasjoner.

Samtidig er dette også en bok om verdighet. Om behovet for å bli sett som den man faktisk er, før livet er over. Og kanskje også om behovet for forsoning. Ikke nødvendigvis i form av store oppgjør, men som små glimt av forståelse mellom mennesker.

Jeg opplevde «Spuria» som en lavmælt, klok og dypt menneskelig roman. Den er skrevet med varme, men uten sentimentalitet. Mjønes dømmer ikke karakterene sine. Han forsøker å forstå dem. Nettopp derfor treffer boka så sterkt. Og slutten … den opplevde jeg så rørende at da kom tårene …

Utgitt: 2025
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 248