Når livet blir en fasade

Det hender jeg leser bøker som føles som om de forsøker å forklare samtiden vår uten helt å komme under huden på den. Vincenzo Latronicos «Det perfekte» er ikke en slik bok. Tvert imot traff den meg nesten litt ubehagelig sterkt underveis i lesningen, nettopp fordi den beskriver noe så gjenkjennelig ved tiden vi lever i. Ikke fordi jeg selv lever et slikt liv, men fordi jeg ser at mange unge i dag lever slik. Uten å forstå at de mister ektheten i livet, tilhørigheten, verdien av gjensidige forpliktelser både i familien, vennerelasjoner og parforhold. Bare for å nevne noe.

Dette er en kort roman, men samtidig nesten et helt generasjonsportrett. Og parallellen til «Tingene: en historie fra sekstiårene» av Georges Perec er vanskelig å komme utenom. Dette har forfatteren selv også vært åpen om. Der Perec skrev frem sekstitallets unge middelklasse gjennom tingene de drømte om å eie, skriver Latronico frem vår egen tid gjennom estetiske leiligheter, grønne planter, skjermer, designmøbler, coworking-kontorer, kafébord, flyreiser og perfekte bilder lagt ut i sosiale medier.

Mens jeg leste, slo det meg hvor mange mennesker jeg egentlig kjenner igjen i denne boka. Kanskje også litt av vår tid generelt. Liv som ser vakre og frie ut på overflaten, men hvor noe samtidig virker merkelig skjørt under alt det vellykkede. Som om stadig flere mennesker forsøker å bygge identitet gjennom hvordan livet tar seg ut utenfra. Ikke nødvendigvis fordi de er overfladiske, men fordi hele kulturen vår på et vis trekker oss i den retningen. Forskjellen er kanskje først og fremst at Perecs mennesker fortsatt trodde at tingene skulle gjøre dem lykkelige. Hos Latronico er troen allerede begynt å slå sprekker.

Vincenzo Latronico (f. 1984) er en italiensk forfatter og oversetter som i dag bor i Berlin, noe som også merkes i denne romanen. Han skriver med et blikk som virker å kjenne denne typen storbyliv innenfra. Ikke bare de estetiske kodene og trendene, men også rastløsheten, midlertidigheten og den underlige følelsen av rotløshet som kan skjule seg bak alt det vellykkede.

Han har skrevet flere romaner og er dessuten kjent som oversetter til italiensk av blant andre «The Great Gatsby» og bøker av George Orwell. Kanskje er det også noe litterært bevisst og presist over måten han observerer mennesker på i «Det perfekte«. Språket er stramt og nesten kjølig registrerende, men under overflaten ligger det hele tiden en uro.

Da boka kom ut, fikk den mye oppmerksomhet internasjonalt. Flere kritikere har pekt på hvor presist den fanger en generasjon som er vokst opp parallelt med internett, globalisering og sosiale medier. En generasjon som i teorien har enorm frihet, men som samtidig ofte virker mer hjemløs enn fri. Romanen ble blant annet nominert til den internasjonale Booker-prisen og er oversatt til en rekke språk. Og egentlig overrasker det meg ikke. For dette er en bok som treffer noe veldig gjenkjennelig i vår tid. Nesten litt ubehagelig gjenkjennelig iblant.

Dette er ikke først og fremst en handlingsdrevet roman. Det er en bok som observerer. Som registrerer. Som langsomt avdekker sprekkene i et liv som på overflaten ser misunnelsesverdig ut.

Og allerede nå advarer jeg:
Denne anmeldelsen røper store deler av handlingen, i den grad boka inneholder en slags handling.

Romanen åpner med en svært detaljert beskrivelse av leiligheten til Anna og Tom i Berlin. Sollys over grønne planter. Vintage-møbler. Kunstbøker. Vinylplater. Keramikk. Nakne tregulv. Nakne kaffekopper. Alt beskrevet med en kjølig, katalogaktig presisjon. Leiligheten fremstår nesten som et Instagram-bilde før vi egentlig har møtt menneskene som bor der. Hjemmet er ikke bare et hjem, men et identitetsprosjekt.

Anna og Tom arbeider i den digitale og kreative økonomien. De jobber hjemmefra, fra kaféer, fra coworking-kontorer og flyplasser. De kan i teorien arbeide hvor som helst. Nettopp derfor arbeider de også hele tiden. Livet flyter sammen: arbeid, fritid, selvfremstilling og identitet eksisterer i samme digitale strøm.

Gradvis begynner romanen å avsløre hva som skjuler seg bak den perfekte overflaten. Leiligheten er ikke egentlig deres. Den er midlertidig. De må stadig rydde bort sporene etter seg selv når nye Airbnb-gjester kommer. De lever bokstavelig talt i andres hjem. Selv tilhørigheten blir midlertidig. Det er noe dypt symbolsk i dette.

Anna og Tom tilhører en generasjon som er blitt opplært til å holde alle muligheter åpne. De flytter mellom europeiske storbyer. De arbeider fleksibelt. De reiser billig. De snakker flere språk. De er globale mennesker. Men samtidig mister de gradvis følelsen av å høre hjemme noe sted.

Romanen følger dem gjennom år preget av kafébesøk, middager, prosjektarbeid, flyttinger, skjermliv og digitale relasjoner. Vennskap opprettholdes gjennom meldinger og bilder. Mennesker glir ut og inn av livene deres. Relasjoner blir flytende. Også kjærlighetsforholdet mellom Anna og Tom begynner langsomt å forvitre. Det mest interessante er hvordan dette skjer. For det handler ikke om store svik eller dramatikk. Derimot gjennom små forskyvninger.

Anna begynner å lengte etter noe mer stabilt. Et hjem som faktisk er deres. En annen form for forankring. Tom virker mer komfortabel med det grenseløse og åpne livet de allerede lever. Gradvis oppstår en avstand mellom dem. Samtalene blir mer praktiske enn intime. De lever fortsatt sammen, men ikke helt i den samme virkeligheten lenger. De drar ikke i samme retning.

Latronico er usedvanlig god på å beskrive dette. Hvordan et forhold kan dø stille. Hvordan kjærlighet ikke nødvendigvis forsvinner, men langsomt mister sitt felles prosjekt.

Romanen blir samtidig et skarpt portrett av vår tids kuraterte liv. Anna og Tom og menneskene rundt dem lever i en kultur hvor livet hele tiden presenteres for andre. Middager fotograferes. Reiser dokumenteres. Interiør iscenesettes. Opplevelsene får nesten større verdi gjennom hvordan de fremstår utad enn gjennom hvordan de faktisk oppleves.

Det er her parallellen til Perec blir så interessant. I «Tingene: en historie fra sekstiårene» handlet det om forbrukersamfunnets løfter. Hos Latronico handler det om identitet som livsstil og selvfremstilling. Tingene er ikke lenger bare ting. De er markører for smak, moral, politisk bevissthet og sosial tilhørighet. Selv motkulturen blir standardisert. De samme kaffebarene. De samme plantene. De samme minimalistiske leilighetene. De samme bærekraftige verdiene. De samme estetiske kodene.

Romanen er nådeløs i sin observasjon av hvordan mennesker forsøker å fremstille seg som noe de ønsker å være. Ikke nødvendigvis fordi de er falske, men fordi hele den digitale kulturen oppmuntrer til det. Vi bygger ikke bare livene våre lenger; vi bygger også bilder av dem. Og kanskje er det nettopp her romanens største sorg ligger. For hva skjer med mennesket når livet hele tiden må kunne vises frem? Hva skjer når opplevelser vurderes ut fra hvordan de tar seg ut på skjerm? Hva skjer når relasjoner gradvis flyttes over i digitale kontaktflater? Latronico antyder at noe grunnleggende går tapt. Tilhørigheten. Roen. Fordypningen. Evnen til å være fullt til stede uten samtidig å betrakte seg selv utenfra.

Romanen stiller også et ubehagelig spørsmål som blir hengende lenge etter siste side: Hvor lykkelig blir man egentlig av et liv bestående av stadig nye kafébesøk, flyreiser, middager og estetiske prosjekter dersom man samtidig mister følelsen av forankring?

Det er noe dypt melankolsk over Anna og Tom. De har i teorien enorm frihet. De kan reise hvor som helst. Arbeide hvor som helst. Leve nesten uten grenser. Men nettopp derfor blir det også vanskelig å vite hva som faktisk betyr noe. Friheten blir på et tidspunkt nesten en form for fangenskap.

Det virkelig sterke ved «Det perfekte» er at Latronico aldri moraliserer. Han latterliggjør ikke karakterene sine. Han beskriver dem med gjenkjennelse og ømhet. Anna og Tom er ikke overfladiske mennesker. De forsøker genuint å leve gode og meningsfulle liv. Problemet er bare at de lever innenfor et system som hele tiden krever synlighet, fleksibilitet og selvoptimalisering. Romanen peker dermed mot noe langt større enn bare ett parforhold i Berlin. Den handler om vår tid.

Om en generasjon som vokste opp med forestillingen om at frihet først og fremst handlet om mobilitet, fleksibilitet og muligheten til å velge, og som gradvis oppdager at mennesker også trenger noe annet: Forpliktelser. Kontinuitet. Fellesskap. Et sted å høre til.

Og kanskje er det nettopp derfor «Det perfekte» treffer så sterkt. For under alle bildene, skjermene, reisene og de vakre leilighetene ligger det en nagende følelse av tomhet. Som om mennesker har blitt stadig flinkere til å kuratere livene sine – samtidig som de langsomt mister kontakten med selve livet. For hva er alt dette verdt dersom man ikke klarer å finne sin egen indre ro? Når det meste handler om å oppfylle egne behov, uten tanke for andre? Hvor lykkelig blir man da?

«Det perfekte» er en bok som vil egne seg ypperlig for gode diskusjoner! Anbefales sterkt!

Utgitt på italiensk: 2022
Originaltittel: Le perfezioni
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Forlaget 4.48
Oversetter: Thea Marie Dolva
Antall sider: 130
Jeg har lånt boka på biblioteket