Barn som blir igjen
«Kinderland» er skrevet av den moldovsk-rumenske forfatteren Liliana Corobca (f. 1975). Fra før av kjente jeg ikke til henne, men dette er en forfatter jeg gjerne leser mer av. Foreløpig er det bare denne ene boka som er oversatt til norsk. Corobca skriver om mennesker som lever i samfunn preget av fattigdom, uro og store sosiale forskjeller, og om hva som skjer med familier når foreldrene reiser ut for å arbeide i andre land. I «Kinderland» er det nettopp barna som blir igjen hjemme som står i sentrum.
Det som slo meg ganske tidlig i boka, var hvor enkelt og nesten nøkternt Corobca skriver. Hun forsøker aldri å presse følelsene frem hos oss lesere. Likevel ble jeg sterkt berørt. For dette er jo egentlig en dypt tragisk historie. Ikke fordi det skjer store dramatiske ting hele tiden, men fordi et barn gradvis må overta ansvaret for et liv ingen barn egentlig skal bære alene.
Samtidig sier boka mye om et Øst-Europa som sjelden blir særlig synlig i litteraturen vi leser her i Norden. Om landsbyer som tømmes fordi foreldrene drar ut for å arbeide (arbeidsmigrasjon). Om barn som vokser opp hos besteforeldre, naboer – eller i praksis alene. Og om hvordan pengene som sendes hjem ikke kan erstatte trygghet, nærhet og voksne som faktisk er til stede.
Historien fortelles gjennom barnet Cristina, som er romanens jeg-person. Moren arbeider i Italia, mens faren arbeider i Russland. Cristina sitter igjen med ansvaret for de to yngre brødrene sine. Selv om foreldrene ikke har forlatt barna følelsesmessig, er de fysisk borte store deler av tiden, og barna lever i praksis alene i landsbyen. Rundt dem finnes voksne som enten drikker, er utslitte eller bare forsøker å holde livet gående så godt de kan. Farer truer over alt.
Pengene foreldrene sender hjem gjør at familien overlever økonomisk, men de holder den ikke samlet. Det er kanskje noe av det mest urovekkende ved hele boka: hvordan fraværet gradvis blir en normaltilstand. Barna lager sine egne rutiner, passer på hverandre og lærer seg å håndtere sykdom, frykt, dyr, konflikter og voksnes sammenbrudd uten egentlig å ha noen trygg voksenperson tett på.
Og nettopp dette skildrer Corobca så sterkt: hvordan barn kan virke imponerende selvstendige på overflaten, samtidig som de egentlig lever med en konstant angst for alt som kan gå galt.
Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan Corobca skildrer verden gjennom Cristinas blikk. Hun forsøker hele tiden å skape sammenheng i det som skjer rundt henne. Derfor får vann nesten magiske egenskaper. Planter kan helbrede. Naturen er full av tegn. Samtidig er dette ikke en bok om magisk realisme. Det er snarere en beskrivelse av et barns måte å forstå en virkelighet som er altfor stor og brutal.
Cristina prøver å være flink. Hun vil holde huset i orden, hente vann, lage mat, passe på brødrene, forstå de voksnes regler og forhindre at noe skal gå galt. Men underveis ser vi stadig tydeligere hvor skjørt alt er. Sult, skam, sykdom, alkoholmisbruk og vold ligger hele tiden tett under overflaten. Dessuten forfaller huset, for ingen er der for å reparere noe som helst. Enkelte scener er nesten uutholdelige nettopp fordi de fortelles så nøkternt. Barna registrerer alt, men mangler språk for å forstå det fullt ut.
Det er også noe hjerteskjærende ved hvordan barna klamrer seg til håpet om at foreldrene – og særlig moren – skal komme hjem og gjøre alt normalt igjen. Telefonene, pakkene, pengene og løftene fra Italia blir som små livliner. Samtidig forstår vi gradvis at avstanden ikke bare handler om geografi. Familien er allerede i ferd med å forandre seg. Når foreldrene av og til dukker opp på korte besøk, merker både barna og de voksne at noe er blitt annerledes. Det har oppstått en avstand som ikke uten videre lar seg reparere.
Mot slutten blir boka mørkere og mer desperat. Cristina forsøker stadig å holde fast i forestillingen om at ting kan ordnes dersom hun bare gjør alt riktig. Men verden lar seg ikke kontrollere av et barn. Nettopp derfor gjør slutten så sterkt inntrykk.
Det finnes mange bøker om fattigdom og omsorgssvikt, men «Kinderland» skiller seg ut fordi den er så konsekvent skrevet innenfra barnets perspektiv. Vi får aldri et voksent overblikk som forklarer alt for oss. Og kanskje er det nettopp derfor boka virker så sterkt.
Jeg synes også det er interessant at vi aldri får vite helt sikkert hvor gammel Cristina er. Corobca holder dette åpent gjennom hele boka. Først tenkte jeg at hun kanskje var yngre, men etter hvert fremstår hun mer som et barn på terskelen til ungdomstid. Jeg vil tro at hun er rundt tolv år, altså i den sårbare fasen rett før puberteten for alvor setter inn. Hun er gammel nok til å forstå langt mer enn de voksne tror, men samtidig fortsatt et barn som tenker konkret, magisk og følelsesstyrt.
At alderen forblir uklar, kan leses på flere måter. På den ene siden gjør det Cristina mer allmenn; hun blir et bilde på mange barn i samme situasjon. På den andre siden skaper det også en uro hos leseren. For hvor mye ansvar tåler egentlig et barn? Hvor går grensen mellom barn og voksen når ingen voksne faktisk tar ansvar? Nettopp dette er noe av det mest rystende ved boka. Cristina forsøker hele tiden å opptre som en voksen, men Corobca minner oss stadig om at hun ikke er det. Hun er fortsatt bare et barn.
Dette er en bok jeg anbefaler varmt. Ikke fordi den er lett å lese, men fordi den åpner et vindu mot en virkelighet mange av oss vet altfor lite om.
Utgitt: 2013
Originaltittel: Kinderland
Utgitt i Norge: 2025
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra rumensk: Steinar Lone
Antall sider: 170
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
