Når kunsten blir en form for motstand
Den britisk-palestinske forfatteren Isabella Hammad (f. 1992) vakte stor oppsikt verden over med debutromanen «Pariseren» i 2019. Med utgangspunkt i palestinsk historie og sin egen families erfaringer skrev Hammad frem en roman om identitet, eksil, kjærlighet og tilhørighet. Da jeg la den fra meg, var jeg ikke i tvil om at jeg hadde lest noe helt spesielt. Derfor var forventningene høye da jeg åpnet hennes andre roman, «Gjenferdet inn«.
Denne gangen befinner vi oss i vår egen samtid. Romanens jeg-person er Sonia Nasir, en britisk-palestinsk skuespiller i slutten av trettiårene som bor i London. Hun står på et vanskelig sted i livet. Ekteskapet hennes gikk i stykker etter tapet av et ufødt barn, og hun har dessuten nettopp avsluttet et forhold til en gift mann. Ingenting er egentlig slik hun hadde forestilt seg at livet skulle bli.
Da hennes eldre søster Haneen inviterer henne til Haifa, bestemmer Sonia seg for å reise. Det som i utgangspunktet er tenkt som et kort besøk, blir etter hvert til et langt opphold som skal forandre henne mer enn hun aner.
Forholdet mellom de to søstrene er noe av det mest interessante i romanen. De er glade i hverandre, men bærer også på mange ting de aldri har klart å snakke om. Haneen har valgt et liv nærmere familiens palestinske røtter, mens Sonia har levd sitt voksne liv i Storbritannia. Også Haneen har opplevd samlivsbrudd. Hun er skilt og har en sønn, som hun forsøker å gi en trygg oppvekst i en virkelighet preget av politisk uro og usikkerhet. Mellom søstrene finnes både nærhet og avstand, kjærlighet og frustrasjon. Hammad skildrer forholdet deres med stor psykologisk innsikt, og mange av de fineste scenene i boka utspiller seg nettopp mellom disse to.
Gjennom Haneen blir Sonia kjent med mennesker i det palestinske kulturmiljøet, og før hun vet ordet av det er hun involvert i et ambisiøst teaterprosjekt på Vestbredden. En gruppe skuespillere skal sette opp Shakespeares Hamlet på arabisk, og Sonia blir spurt om å ta rollen som Gertrude, Hamlets mor. Det som er ment som noe midlertidig, blir etter hvert alt annet enn det.
Prosjektet ledes av den karismatiske regissøren Mariam, som samler en gruppe svært ulike mennesker rundt seg. Noen kommer fra Vestbredden, andre fra Israel, og noen fra den palestinske diasporaen. De har ulike erfaringer, ulike politiske oppfatninger og ulike tanker om hva teater egentlig skal være.
Gjennom prøvene blir vi kjent med blant andre Wael, Amin, Ibrahim og de andre skuespillerne, og gradvis vokser det frem et rikt og levende kollektiv av mennesker som forsøker å skape kunst under svært krevende forhold.
Underveis oppstår det også en gryende tiltrekning mellom Sonia og Ibrahim. Men dette er ingen enkel kjærlighetshistorie. Begge bærer med seg erfaringer, tap og usikkerhet som gjør det hele komplisert. Hammad er god til å skildre den typen relasjoner som aldri finner en enkel form, der mennesker trekkes mot hverandre samtidig som de holder hverandre på avstand.
Det som gjør romanen så sterk, er at Hammad aldri lar Palestina-konflikten bli en abstrakt bakgrunn. Den er til stede i nesten alt som skjer.
For skuespillerne handler det ikke bare om å lære replikker og bygge karakterer. De må forholde seg til kontrollposter, israelske soldater, passersedler, overvåking og stadige begrensninger i bevegelsesfriheten. En reise som på kartet ser kort ut, kan ta timer. Planer må stadig endres. Frykten for arrestasjoner og inngrep fra myndighetene ligger hele tiden i bakgrunnen.
Samtidig er noe av det mest interessante ved romanen at Hammad viser hvor ulikt palestinere forholder seg til situasjonen de lever i. I teatertroppen møtes mennesker med svært forskjellige erfaringer og politiske standpunkter. Noen ønsker at kunsten skal være en tydelig motstandshandling. Andre er mer opptatt av selve kunsten. Noen er villige til å ta stor personlig risiko, mens andre først og fremst forsøker å beskytte seg selv og familiene sine. Uenighetene kommer stadig til overflaten, både i diskusjonene om Hamlet og i spørsmål om samarbeid, finansiering og forholdet til israelske myndigheter. Det gjør både personene og konfliktene troverdige.
Etter hvert begynner det også å slå sprekker i teaterprosjektet. Det som i utgangspunktet fremstår som et idealistisk kunstprosjekt, viser seg å være omgitt av både politiske og økonomiske spenninger. Finansieringen av oppsetningen tåler ikke nødvendigvis fullt dagslys, og da opplysninger rundt dette begynner å dukke opp i mediene, sprer mistanken seg raskt i gruppen. Hvem har lekket informasjon? Hvem kan man stole på? Konfliktene som følger, handler om langt mer enn teater. De handler om lojalitet, identitet, makt og tillit i et samfunn der mange har erfaringer med overvåkning, kontroll og represalier.
Gjennom arbeidet med Hamlet oppstår det stadig diskusjoner om kunstens rolle og betydning. Hva betyr egentlig et stykke som Hamlet i dagens Palestina? Kan kunst være fri når samfunnet rundt ikke er det? Og hvilken betydning har en teaterforestilling når mennesker samtidig lever med okkupasjon, arrestasjoner og vold?
Parallelt med teaterprosjektet følger vi Sonias egen utvikling. Oppholdet i Palestina tvinger henne til å se både seg selv og familiens historie på nye måter. Hun konfronteres med gamle sår, med tapene hun bærer på, og med spørsmål hun lenge har forsøkt å holde på avstand.
Romanens tittel er hentet fra en sceneanvisning i Hamlet. Det er en treffende tittel. For hele boka er befolket av gjenferd. Ikke i overnaturlig forstand, men i form av minner, tap og historier som nekter å slippe taket. Sonia hjemsøkes av barnet hun aldri fikk. Av ekteskapet som gikk i stykker. Av familiens fortid. Av et Palestina som både er hjem og ikke hjem.
Det som ble sittende sterkest igjen hos meg etter lesningen, var hvordan Hammad skildrer livet under okkupasjon som noe som trenger inn i selv de mest private delene av tilværelsen. Konflikten er ikke bare noe som foregår ved kontrollposter, i nyhetssendinger eller i møter med soldater. Den ligger også i familiene, i kjærlighetsforholdene, i vennskapene og i alle valgene mennesker må ta for å få hverdagen til å fungere. Sonias sorg over barnet hun mistet, Haneens liv som alenemor og de kompliserte relasjonene innad i teatertroppen får dermed en større betydning enn bare å være private historier.
Jeg likte også hvordan Hammad lar teaterprosjektet utvikle seg. Det som begynner som et kunstnerisk samarbeid, blir etter hvert preget av konflikter, mistanker og lojalitetsproblemer. Da opplysninger om finansieringen havner i mediene, sprer uroen seg raskt. Hvem har lekket informasjon? Hvem kan man stole på? Ingen sitter med hele sannheten, og Hammad er klok nok til å la usikkerheten få leve videre. Det gir romanen en nerve som varer helt til de siste sidene.
Jeg opplevde heller ikke at Hammad forsøker å gjøre noen av personene til talspersoner for en bestemt politisk sannhet. Mariam, Sonia, Haneen, Ibrahim og de andre ser den samme virkeligheten fra ulike ståsteder. De er uenige om både kunst, politikk og strategi, og nettopp derfor blir de interessante. Romanen handler ikke bare om Palestina, men også om hvor vanskelig det er å skape fellesskap mellom mennesker som bærer på forskjellige erfaringer, sår og forventninger.
«Gjenferdet inn» er en roman om kunst, tilhørighet, familiehistorie og livet under okkupasjon. Men kanskje aller mest handler den om mennesker som forsøker å skape mening og verdighet under forhold de ikke selv har valgt. Isabella Hammad bekrefter med denne boka at «Pariseren» ikke «bare» var et lykketreff. Hun er faktisk en av de mest interessante litterære stemmene som skriver om Palestina i dag, og «Gjenferdet inn» er en roman som både utfordrer, berører og blir værende lenge etter at siste side er lest.
Utgitt på engelsk: 2023
Originaltittel: Enter Ghost
Utgitt på norsk: 2024
Forlag: Pelikanen
Oversetter: Bjørn Alex Herrman
Antall sider: 347
