Brev til de døde
Da jeg leste Edmund de Waals «Haren med øyne av rav» for noen år siden, gjorde boka et sterkt inntrykk på meg og endte opp med å bli en av mine favorittbøker. Gjennom historien om familien Ephrussi tegnet de Waal et fascinerende portrett av europeisk jødisk historie, kunstsamling, rikdom, assimilasjon og tap. Det var derfor med sterke forventninger jeg så frem til å lese «Brev til Camondo«. På mange måter kan denne boka sies å handle om noe av det samme som «Haren med øyne av rav». Også her står en velstående jødisk familie i sentrum, og de Waal undersøker hvordan kultur, kunst og tilhørighet kan bygges opp gjennom generasjoner, og hvordan alt kan gå tapt.
Koblingen mellom de to bøkene skjer på flere nivåer. Familiene Ephrussi og Camondo tilhørte den jødiske eliten som i løpet av 1800-tallet ble en del av Europas økonomiske og kulturelle overklassen. Denne perioden omtales gjerne som la belle époque. De bygde store kunstsamlinger, omga seg med kunst og kultur og trodde på muligheten for å bli fullt integrert i samfunnet de levde i. Nettopp derfor er det så sterkt å lese historiene deres i dag. Begge familiene skulle til slutt bli rammet av de kreftene som rev den europeiske jødedommen fullstendig i stykker.
Edmund de Waal (1964) er keramiker, kunsthistoriker og forfatter. Han er særlig kjent for sitt arbeid med keramikk, men også for sin evne til å skrive frem historier som ligger skjult i gjenstander, samlinger og arkiver. I «Brev til Camondo» vender han tilbake til temaer som har opptatt ham lenge: hukommelse, samlingens betydning, tap og Europas jødiske historie.
Boka tar utgangspunkt i Musée Nissim de Camondo i Paris. Museet ligger i familiens tidligere hjem ved Parc Monceau. Her står møblene, maleriene, porselenet og sølvet fremdeles på plass. Rommene er bevart nesten som om familien nettopp har forlatt dem. Men menneskene er borte.
Tidlig i boka siterer de Waal W.G. Sebalds ord om aske:
«Aske … forbrenningens sluttprodukt, tappet for all motstand … (representerer) grenselinjen mellom væren og intet. Aske er en forløst substans, som støv.» (side 18)
Det er vanskelig å tenke seg en mer presis inngang til denne boka. Mens jeg leste slo det meg flere ganger at dette egentlig ikke først og fremst er en bok om mennesker som levde, men om sporene de etterlot seg. Brev, fotografier, møbler, malerier og arkiver blir stående igjen lenge etter at menneskene er borte. De Waal forsøker derfor ikke bare å rekonstruere en slektshistorie. Han forsøker å forstå et fravær.
For å nærme seg denne historien velger de Waal en uvanlig form. Boka er bygget opp som en serie brev til den forlengst døde greven Moïse de Camondo, mannen som skapte huset og samlingen som i dag utgjør Musée Nissim de Camondo. Gjennom disse brevene forsøker de Waal å forstå både mennesket, familien og verdenen de levde i. Formen gir teksten et personlig og søkende preg. Dette er ingen tradisjonell historiebok. De Waal opptrer ikke som en allvitende historiker, men som et menneske som leter i arkiver, rom og minner etter spor av et liv som for lengst er over.
Gjennom disse brevene vokser historien om Camondo-familien gradvis frem. Familien kom opprinnelig fra Det osmanske riket, men ble etter hvert en del av Europas økonomiske og kulturelle elite. I Paris bygde de opp store formuer, betydelige kunstsamlinger og et liv preget av kultur, dannelse og samfunnsengasjement.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under lesningen, var hvor sterkt de trodde på den franske republikken og sin plass i den. Camondo-familien levde ikke i utkanten av samfunnet. De befant seg midt i det. De var patrioter, kunstsamlere og kulturmennesker. De ønsket ikke bare å høre til i Frankrike. De opplevde at de allerede gjorde det.
Derfor hviler det også en egen tragedie over historien deres. For etter hvert blir det tydelig at assimilasjonen hadde sine grenser.
Et viktig bakteppe i boka er Dreyfus-saken på slutten av 1800-tallet. Da den jødiske offiseren Alfred Dreyfus ble falskt anklaget for spionasje, ble det synlig hvor dypt antisemittismen fremdeles stakk i det franske samfunnet. For mange jøder ble dette et brutalt oppvåkningsøyeblikk. Tilhørigheten var langt mer betinget enn de hadde trodd.
Noe av det jeg ble sittende og tenke på underveis, var hva som egentlig lå under den antisemittismen som etter hvert fikk så katastrofale følger. Var det bare hat? Bare fordommer? Eller var bildet mer sammensatt enn som så? Mange jødiske familier hadde oppnådd en posisjon innen handel, finans, kunst, vitenskap og kulturliv som vakte både beundring og oppmerksomhet. Kanskje kan også misunnelse ha spilt en rolle. Jeg skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner, men boka inviterer til slike refleksjoner. Den minner oss om at fordommer sjelden oppstår i et vakuum, og at de ofte får næring av både frykt, mistro og forestillinger om hvem som lykkes og hvorfor.
Samtidig er han svært tydelig på én ting: Hitler skapte ikke antisemittismen. Nazismen bygde videre på antisemittiske forestillinger og fordommer som hadde eksistert i Europa gjennom århundrer. Når deportasjonene og utryddelsen senere kunne gjennomføres, skyldtes det ikke bare tysk politikk, men også at gamle fordommer og fiendebilder allerede lå der som et fundament.
Kanskje er det sterkeste avsnittet i hele boka det hvor de Waal henvender seg til Viktor Ephrussi og skriver:
«Du så det ikke komme, Viktor. Du forsto ikke hvor skjørt dette var, dette digre palasset ditt med sin evighet av rom med eiendeler og samlinger, portrettene og emblemer. (…) Hvordan kunne du sitte i Wien og ikke vite at livet ditt var bygget på et så skrøpelig håp, troen på assimilasjon, denne jevne, langsomme tilblivelsen av det mennesket du ønsket å være på det stedet du hadde lært deg å elske?» (side 153)
Disse linjene rommer noe av bokas egentlige kjerne. Troen på at utdannelse, kultur, rikdom og patriotisme skulle være nok. Troen på at man gjennom generasjoner kunne bygge seg en selvfølgelig plass i samfunnet. Og så oppdage at alt dette likevel ikke var nok når samfunnet rundt deg bestemte seg for å definere deg som noe annet.
Et annet tema som opptar de Waal, er samlingenes betydning. Hvorfor samler mennesker egentlig?
Jeg har ofte tenkt at samlinger handler om mer enn gjenstandene i seg selv. De forteller noe om hvem vi er, hva vi er opptatt av, og kanskje også om ønsket om å skape orden og sammenheng i en verden som ikke alltid er særlig ordnet. De Waal skriver vakkert om dette. For ham blir samlingene ikke bare et uttrykk for rikdom eller god smak, men også for menneskets behov for å bevare noe, holde fast ved noe og sette spor etter seg.
«Formen på biblioteket mitt er rundt, den eneste rette siden er den delen som trengs til skrivebordet og stolen min; jeg ser umiddelbart alle bøkene mine der de slår en bue rundt meg …» (side 117)
Det er et nydelig bilde. Samlingen blir nesten som et hjem i hjemmet, en krets av ting som omgir mennesket og gir verden form og sammenheng. Men jo lenger ut i boka jeg kom, desto tydeligere ble også kontrasten. For mens møblene, maleriene, biblioteket og brevene fremdeles finnes, er menneskene som levde blant dem borte. Tingene blir stående igjen som vitner til liv som en gang ble levd.
Gang på gang vandrer de Waal gjennom rom fulle av skjønnhet, samtidig som han vet hva som senere skjedde med menneskene som levde der. Det gir boka en særegen melankoli. Museet blir både et monument over en families storhet og et vitnesbyrd om dens utslettelse.
Det er også dette som gjør «Brev til Camondo» til mer enn en bok om kunsthistorie, samlere eller en rik familie. Dette er en bok om tilhørighet. Om hvor sterkt mennesker ønsker å høre til. Om hva vi bygger livene våre på. Og om hvor skjør denne tilhørigheten kan vise seg å være.
De Waal skriver med en bemerkelsesverdig ro. Han trenger aldri å presse frem følelsene eller understreke alvoret. Tvert imot. Jo lenger jeg leste, desto mer slo det meg hvor mye han stoler på stoffet sitt. Han lar rommene, gjenstandene, fotografiene og brevene fortelle historien. Kanskje er det nettopp derfor boka virker så sterkt. Han overlater mye til leseren, og gir oss rom til å tenke selv.
Da jeg lukket boka, satt jeg igjen med den samme følelsen som etter «Haren med øyne av rav«: en dyp beundring for forfatterens evne til å hente frem menneskene bak historien. Men også med en sterkere uro. For «Brev til Camondo» handler ikke bare om fortiden. Den minner oss om hvor raskt mennesker kan gå fra å være fullt integrerte borgere til å bli definert som fremmede. Og om hvor lite rikdom, status og kulturell kapital egentlig er verdt når et samfunn først begynner å dele mennesker inn i «oss» og «dem».
Edmund de Waal har klart det igjen. Nok en gang har han skrevet en bok som både engasjerte, berørte og ga meg mye å tenke på. Det handler ikke bare om måten han skriver på, men også om spørsmålene han reiser om tilhørighet, hukommelse, identitet og tap. For meg ble dette en usedvanlig rik og givende leseopplevelse. Og lenge etter at jeg hadde lukket boka, ble jeg sittende og tenke på alle sporene menneskene etterlot seg. Brevene, fotografiene, møblene og kunstverkene, og på hvor skjør avstanden egentlig er mellom det som huskes og det som går tapt.
Utgitt på engelsk: 2021
Originaltittel: Letters to Camondo
Utgitt på norsk: 2022
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: Christian Rugstad
Antall sider: 190
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
