På flukt fra seg selv
Mario Araya (f. 1996) debuterer med boka «Du var medvirkende». Ved første øyekast fremstår dette som en tradisjonell novellesamling med seks enkeltstående fortellinger. Men Mario Araya har noe annet i tankene. Den samme jeg-fortelleren, Albert, går igjen i alle novellene, og sammen danner de et sammenhengende psykologisk portrett av et menneske som forsøker å finne fotfeste i tilværelsen.
Araya har studert ved Forfatterstudiet i Bø og Talentskolens forfatterlinje i Danmark, i tillegg til nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Han skriver med et sikkert språk og viser allerede som debutant en bemerkelsesverdig evne til å skildre menneskers indre liv.
Albert har lagt en livsfelle for seg selv. Han strever med depresjon, tvangstanker og selvforakt, og gjennom hele samlingen forsøker han å finne en plass i verden uten egentlig å tro at han hører hjemme noe sted. Han søker tilflukt i litteraturen, alkoholen og de endeløse tankene som kretser rundt det samme. Han lengter etter nærhet, men er samtidig redd for den.
Det mest interessante ved samlingen er at novellene egentlig ikke handler om menneskene Albert møter. De handler om hvordan han møter dem. Hver relasjon blir et nytt forsøk på å forstå både den andre og seg selv. Menneskene rundt ham fungerer nærmest som speil. Gjennom dem blir stadig nye sider ved Albert synlige.
I «Hagen» møter vi ham sammen med Elisabeth. En tilsynelatende vanlig sommerdag utvikler seg til et intenst portrett av et menneske som analyserer selv de minste hverdagslige situasjoner til de blir nesten uutholdelige. Han ønsker å være til stede, men tankene kommer hele tiden i veien.
I «Kryssord» reiser han på ferie med Vera. Også her blir det tydelig hvordan angsten og selvkritikken gradvis overskygger samværet. Han gransker hvert ord og hvert blikk, overbevist om at han stadig gjør noe galt, mens leseren sitter igjen med en mistanke om at avstanden mellom dem kanskje først og fremst eksisterer i hans eget hode.
For meg er «Plattingen» samlingens sterkeste novelle. I forbindelse med en begravelse oppsøker Albert faren. Samtalene mellom dem er famlende, preget av lange pauser og alt som aldri blir sagt. Ingen av dem mangler vilje til kontakt, men de finner ikke språket som kan bygge bro mellom dem. Novellen viser at Alberts sårbarhet ikke bare preger kjærlighetsforholdene, men også forholdet til familien. Lengselen etter å bli sett og forstått ligger hele tiden under overflaten.
I «Verandaen» møter vi moren. Også dette er en relasjon preget av omsorg, men samtidig av en smertefull avstand. De forsøker å nærme seg hverandre gjennom matlaging, samtaler og små hverdagslige gjøremål, men sorgen og ensomheten ligger hele tiden mellom dem. Araya skriver lavmælt og presist om hvordan kjærlighet kan eksistere side om side med en grunnleggende manglende evne til å nå hverandre.
Araya har en egen evne til å la de små hverdagslige situasjonene bære de store følelsene. En samtale over kjøkkenbordet eller en stillhet mellom to mennesker rommer ofte mer dramatikk enn ytre handling.
I «Sonja» møter Albert en kvinne som utfordrer ham på en annen måte enn menneskene vi har møtt tidligere i samlingen. Samtalene mellom dem dreier seg ikke bare om følelser og relasjoner, men også om kunst, litteratur, politikk og samfunn. Sonja er skarp, reflektert og lite villig til å bekrefte Alberts selvforståelse. Nettopp derfor blir hun en viktig motvekt til ham. Hun tvinger ham til å se både egne holdninger og egne begrensninger i et nytt lys. Også her er det imidlertid Albert selv som står i sentrum. Sonja blir enda et speil som gradvis avslører nye sider ved hovedpersonen.
Den avsluttende novellen, «Det gamle stedet», samler mange av trådene fra resten av boka. Etter et selvmordsforsøk reiser Albert tilbake til Lesvos, hvor han tidligere hadde vært sammen med kjæresten Lola. Reisen blir både en konfrontasjon med minnene og et forsøk på å finne tilbake til livet. Møtet med den svenske journalisten Sonja fører til lange samtaler om journalistikk, politikk, kapitalisme, feminisme og menneskelig frihet. Likevel er det ikke diskusjonene om idéene som blir stående igjen, men Alberts forsøk på å finne en grunn til å leve videre.
Etter hvert ble det også tydelig for meg at menneskene rundt Albert fyller ulike funksjoner i fortellingen. Elisabeth speiler ham som partner, Vera som kjæreste, faren som sønn, moren gjennom familien og omsorgen, Sonja intellektuelt og eksistensielt, mens Lola blir et bilde på minnene, tapet og det livet han ikke lenger har. Slik avdekkes stadig nye sider ved Albert selv.
Det mest interessante litterære grepet er fortellerperspektivet. Alt leseren får vite, filtreres gjennom Alberts bevissthet. Vi ser aldri verden utenfra. Vi ser bare verden slik han opplever den. Kan vi stole på ham? Både ja og nei.
Albert er ingen løgner. Tvert imot fremstår han som smertefullt ærlig. Han skjuler verken depresjonen, tvangstankene eller selvmordsforsøket. Men han tviler hele tiden på sine egne tolkninger. Han leser mening inn i blikk, pauser og tilfeldige kommentarer, og sykdommen gjør at han ofte trekker konklusjoner som kanskje ikke stemmer helt. Det er derfor ikke observasjonene hans vi tviler på, men fortolkningene hans. Nettopp her ligger noe av bokas litterære styrke. Som leser tvinges vi til å stille de samme spørsmålene som Albert selv: Er det verden som er vanskelig å forstå, eller er det hans eget blikk som forvrenger den?
Albert preges av tvil og selvforakt. Det merkes. Men det som gjør samlingen sterk, er at Araya aldri reduserer hovedpersonen til diagnosene hans. Han er først og fremst et menneske som desperat forsøker å finne sin plass blant andre mennesker.
«Du var medvirkende» er derfor mer enn en novellesamling. Den er et sammenhengende psykologisk portrett av et menneske som lengter intenst etter nærhet, men som gang på gang opplever at det er hans eget blikk på verden som står i veien. Mario Araya skriver lavmælt, intelligent og med stor innsikt i menneskesinnets irrganger. Resultatet er en debut som blir værende hos leseren lenge etter at siste side er lest.
Utgitt: 2026
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 109
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
