Livet etter katastrofen
Thomas Bernhard (1931–1989) regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfatterne etter andre verdenskrig. Gjennom hele forfatterskapet undersøkte han hvordan sykdom, sorg, ensomhet og besettelse former mennesket. Romanene hans gir sjelden trøst. Til gjengjeld trenger de inn i menneskesinnets mørkeste avkroker med en presisjon få andre forfattere kan måle seg med.
At «Amras«, som utkom i 1964, bare er Bernhards andre roman, er nesten vanskelig å forstå. Han skriver med en selvsikkerhet og litterær egenart som mange forfattere aldri når frem til. Har du lest romaner som «Gå«, «Ja» eller «Betong«, vil du raskt kjenne ham igjen. Tankene går i sirkler, setningene bygger seg opp i rytmiske bølger, og hele tiden forsøker Bernhard å komme så langt inn i menneskets bevissthet som språket overhodet tillater.
«Amras» er en kort roman, men den rommer et uvanlig stort alvor.
Handlingen begynner etter at katastrofen allerede har inntruffet. De autoritære foreldrene har besluttet at hele familien skal begå kollektivt selvmord. Bak beslutningen ligger morens dødelige sykdom og farens økonomiske ruin. Foreldrene lykkes i å ta sitt eget liv, mens de to sønnene blir reddet i siste øyeblikk.
Den ene av brødrene forteller senere historien til psykiateren Hollhof.
Morens bror ønsker å beskytte nevøene mot omverdenen, og kanskje også mot dem selv. I stedet for at de blir innlagt på psykiatrisk sykehus, plasserer han dem i et gammelt forsvarstårn i Amras, en bydel i utkanten av Innsbruck. Her lever de fullstendig isolert i to og en halv måned. Tårnet er tenkt som et tilfluktssted, men utvikler seg raskt til et fengsel. Verden utenfor forsvinner. Tilbake finnes bare stillheten, minnene og tankene.
Brødrene reagerer svært forskjellig på tragedien.
Walter er epileptiker og psykisk skjør allerede før familiens selvmordsforsøk. Etter oppholdet i tårnet glir han stadig lenger inn i en verden av litterære, filosofiske og religiøse assosiasjoner. Han leser ustanselig og søker svar hos Novalis, Pascal, Hölderlin, Shakespeare og en rekke andre tenkere. Kanskje finnes det en sammenheng et sted. Kanskje lar katastrofen seg forstå. Men jo mer han tenker, desto lenger glir han bort fra virkeligheten. Det som begynner som refleksjon, utvikler seg gradvis til en besettelse.
Fortelleren, den andre broren, er annerledes. Han forsøker å forstå det som skjer gjennom observasjon og analyse. Han registrerer Walters epileptiske anfall, forsøker å sette ord på sorgen og leter etter en rasjonell forklaring på familiens tragedie. Men også han oppdager at det finnes erfaringer som ikke lar seg forklare. Jo lenger oppholdet varer, desto vanskeligere blir det å skille mellom den syke broren og ham selv. Walters sammenbrudd begynner langsomt å trekke også ham med seg.
Det tok litt tid før jeg fant rytmen i denne romanen. Bernhard forteller nemlig ikke historien fra A til Å. I stedet får vi brev, dagboknotater, korte betraktninger og minner som langsomt danner et bilde av det som har skjedd. Litt etter litt faller brikkene på plass. Fortelleren henvender seg til psykiateren Hollhof, men forvent ingen forklaringer eller diagnoser. Tvert imot blir det stadig tydeligere at enkelte erfaringer ikke lar seg forklare eller reparere, verken av språket eller av psykiatrien.
Tittelen viser til Amras, en gammel bydel sørøst for Innsbruck. Men stedet blir snart langt mer enn en geografisk angivelse. Tårnet utvikler seg til romanens sterkeste symbol. Det beskytter brødrene mot verden, men stenger dem samtidig inne med alt det de forsøker å unnslippe. Sorgen, skyldfølelsen og minnene får ingen motstand. De vokser i det lukkede rommet.
Samtidig er «Amras» en roman om tenkningens pris. Walter tror at han kan forstå livet dersom han bare tenker lenge nok. Men Bernhard viser hvordan tenkningen kan bli like ødeleggende som sykdommen selv. Tankene vender tilbake til de samme spørsmålene uten noen gang å finne et svar. Det er også slik romanen er skrevet. Setningene gjentar, utdyper og vender tilbake. Formen speiler innholdet. Vi følger ikke bare Walters sammenbrudd. Vi trekkes inn i måten han tenker på.
Oversetter Sverre Dahl peker i etterordet på at «Amras» allerede inneholder de grunnmotivene som senere skulle prege hele Bernhards forfatterskap. Han trekker blant annet frem forbindelsen til Novalis’ sykdomsfilosofi, der sykdom ikke bare forstås som en medisinsk tilstand, men som en eksistensiell erfaring. Det er en nøkkel til romanen. Hos Bernhard er sykdom aldri bare noe kroppen rammes av. Den griper inn i hele menneskets forhold til verden. Dahl viser også hvordan «Amras» allerede rommer de litterære og filosofiske impulsene som Bernhard senere skulle utvikle videre. Romanen fremstår nærmest som en konsentrert utgave av hele forfatterskapet.
Det er vanskelig ikke å lese «Amras» i lys av Bernhards eget liv. Også han levde med alvorlig sykdom og med en vedvarende bevissthet om døden. Likevel er romanen ingen selvbiografi. Den er snarere en utforskning av hva som skjer når mennesker mister alt de trodde livet hvilte på.
Jeg satt igjen med følelsen av å ha lest en roman som rommer langt mer enn sine beskjedne sider. «Amras» handler riktignok om to brødre som forsøker å leve videre etter en ufattelig familietragedie. Men først og fremst handler den om hva som skjer når et menneske forsøker å tenke seg frem til en mening som kanskje ikke finnes. Det er mørkt, krevende og tidvis ubehagelig lesning. Samtidig er det nettopp dette som gjør Thomas Bernhard til en så usedvanlig forfatter.
«Amras» er neppe den romanen jeg ville anbefalt som et første møte med Bernhard. Men har du først oppdaget forfatterskapet hans, er den vanskelig å komme utenom. Her ser vi en ung forfatter som allerede har funnet sin egen stemme.
Utgitt på tysk: 1964
Originaltittel: Amras
Utgitt på norsk: 2002
Forlag: Bokvennen
Oversetter: Sverre Dahl
Antall sider: 69
Etterord av Sverre Dahl side 70-75
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
