Den store kunsten å utsette
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som drømmer om å skrive en bok, som ikke vil kjenne seg igjen i Thomas Bernhards Rudolf i romanen «Betong«. Jeg tenker ikke på menneskeforakten hans eller de endeløse tiradene mot søsteren, kulturlivet eller samfunnet for øvrig. Derimot tenker jeg på hans forestilling om boka han drømmer om å skrive, men som aldri kommer i gang … Om det handler om prokrastinering eller perfeksjonisme, eller helst begge deler, er ikke godt å si. Stadig kreves litt mer research, litt flere notater, litt bedre arbeidsro, litt bedre helse, litt bedre tid.
Det er noen år siden jeg leste denne romanen første gang. Den gjorde inntrykk, og av diverse grunner fant jeg den frem igjen og gjenleste den.
I Thomas Bernhards roman «Betong» har Rudolf brukt år av sitt liv på å forberede et verk om komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy. Han vet nøyaktig hva han skal skrive. Problemet er bare at han aldri kommer i gang.
Thomas Bernhard (1931–1989) regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfatterne i etterkrigstiden. Den østerrikske forfatteren var fryktet og beundret for sine nådeløse oppgjør med hjemlandets kultur- og samfunnsliv, og for en særegen stil preget av lange monologer, gjentakelser, raseri og svart humor. Mange av hovedpersonene hans er mennesker som står på utsiden av fellesskapet og betrakter verden med en blanding av skarp intelligens, bitterhet og fortvilelse.
Rudolf passer godt inn i dette persongalleriet. Ja, han er og blir kroneksempelet på en slik skjebne. Han har viet store deler av livet til arbeidet med Mendelssohn-prosjektet. Eller rettere sagt: til forberedelsene. Han leser, noterer, planlegger og analyserer. Alt synes klart. Likevel blir det aldri noe manus.
(Bort)forklaringer mangler det ikke på.
Den viktigste syndebukken er søsteren. Hun forstyrrer arbeidsroen, ødelegger konsentrasjonen og gjør det umulig å arbeide. Men etter hvert som romanen skrider frem, blir det tydelig at søsteren bare er én av mange forklaringer. Rudolf finner stadig nye årsaker til at arbeidet må utsettes. Helsen. Omgivelsene. Støyen. Samfunnet. Menneskene rundt ham. Det finnes alltid en god grunn til å vente litt til.
Liv Kølzow skriver i sin innledning at Bernhard ofte skildrer mennesker som drømmer om storhet uten å virkeliggjøre den. Det er en presis beskrivelse av Rudolf. Han lever på forestillingen om den store boka han skal skrive. Så lenge boka ikke finnes, kan den fortsatt være et mesterverk. Det er når man faktisk begynner å skrive at man risikerer å oppdage at man ikke er det geniet man har forestilt seg. Og her ligger romanens egentlige kjerne.
«Betong» handler faktisk ikke først og fremst om skrivesperre. Den handler aller mest om selvbedrag. Hvordan vi lurer oss selv til å tro at alt det vi ikke får til, skyldes andre mennesker.
Etter hvert begynner vi lesere å stille det spørsmålet Rudolf selv gjør sitt ytterste for å unngå: Hva om problemet ikke er søsteren? Hva om det ikke er samfunnet, omstendighetene eller alle de andre? Hva om hindringen først og fremst ligger i Rudolf selv?
Samtidig er dette en roman gjennomsyret av raseri. Rudolf forakter nær sagt alt og alle. Han ser dumskap, overflatiskhet, opportunisme og middelmådighet overalt. Bernhard bruker ham til å rette et voldsomt angrep mot østerriksk kultur- og samfunnsliv.
Men under all menneskeforakten ligger det noe annet. For jo mer Rudolf angriper andre mennesker, desto tydeligere blir det at han også beskriver seg selv. Han fordømmer passivitet, men handler ikke. Han forakter selvopptatthet, samtidig som han knapt evner å interessere seg for andre. Han kritiserer andres middelmådighet, mens han selv aldri setter sitt eget påståtte talent på prøve. Menneskeforakten fungerer derfor også som et speil. For det er seg selv han beskriver når han angriper andre.
Midt i dette mørket finnes det dessuten mye humor. Jeg tok meg flere ganger i å le høyt under lesningen. Rudolf er tidvis så urimelig, så selvhøytidelig og så konsekvent negativ at han blir komisk. De endeløse klagene hans over søsteren, omgivelsene og menneskeheten er ofte hysterisk morsomme. Bernhard hadde et skarpt blikk for det absurde i menneskelig adferd, og humoren gjør at romanen aldri tipper over i ren dysterhet.
Etter hvert møter Rudolf den gåtefulle Anna Härdtl, som har mistet både ektemann og barn i en tragisk bilulykke. Historien hennes bringer en annen type smerte inn i romanen. For første gang konfronteres Rudolf med en lidelse som får hans egne problemer til å virke små. Møtet med Anna åpner et lite rom for erkjennelse. Men bare et lite.
Mot slutten aner man at Rudolf kanskje begynner å forstå noe om seg selv. At søsteren har vært en bekvem forklaring. At han har brukt et helt liv på å skylde på andre. At hindringen kanskje hele tiden har ligget i ham selv. Likevel er ikke selvinnsikt nok. Han blir ikke et nytt menneske. Han begynner ikke plutselig å skrive. Han får ingen stor forløsning. Og nettopp derfor oppleves romanen så sann. For de fleste av oss vet jo godt hva vi burde gjøre. Utfordringen ligger sjelden i å forstå problemet. Utfordringen ligger i å gjøre noe med det.
«Betong» er en mørk, morsom, intelligent og tidvis ubehagelig roman om prokrastinering, perfeksjonisme og menneskets evne til å lure seg selv. Den handler om skrivesperre, men også om frykten for å mislykkes, frykten for å bli avslørt som utilstrekkelig og behovet for å plassere skylden et annet sted enn hos seg selv.
Jeg satt igjen med følelsen av at Bernhard har skrevet en roman som er langt mer allmenn enn den først kan virke. For selv om de færreste av oss planlegger et verk om Mendelssohn, har mange av oss våre egne uferdige prosjekter, våre egne unnskyldninger og våre egne forklaringer på hvorfor vi skal begynne i morgen. Eller neste uke. Eller neste år.
Det er mer enn 40 år siden boka kom ut, men den er stadig like aktuell. Jeg anbefaler den varmt!
Utgitt på tysk: 1982
Originaltittel: Beton
Utgitt på norsk første gang: 1985
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Sverre Dahl
Antall sider: 170
Mitt eksemplar er utgitt i serien Forfatternes forfatter, en pocketserie hvor forfatterne selv velger – og presenterer – sine favorittbøker. Liv Költzov har valgt denne boka.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
