Anmeldelse av «Samtykket» av Vanessa Springora (2020 – på norsk 2021)

Når samtykke blir et bedrag

Vanessa Springora (f. 1972) er en fransk forfatter, forlagsredaktør og dokumentarfilmskaper. Da hun i 2020 ga ut «Samtykket» («Le Consentement«), var det ingen som kunne forutse hvilke ringvirkninger boka skulle få. Det som begynte som en personlig beretning, utviklet seg til et nasjonalt oppgjør med fransk kulturliv og med en berømt forfatter som i flere tiår hadde fått operere nærmest uten motforestillinger.

Boka ble en sensasjon i Frankrike. Den toppet bestselgerlistene, ble tildelt flere priser og er senere oversatt til en rekke språk. Enda viktigere er kanskje at den bidro til å endre den offentlige samtalen om makt, seksualitet og barns rett til beskyttelse. Boka førte også tuil endring av den franske samtykkeloven. Også i Norge ble boka svært godt mottatt, og den fremstår i dag som en av de viktigste litterære utgivelsene i kjølvannet av #metoo.

Historien Springora forteller er både enkel og rystende. Hun var tretten år gammel da hun møtte den nærmere femti år gamle forfatteren Gabriel Matzneff. Foreldrene var skilt, faren var gradvis blitt mer fraværende, og hun var en sårbar tenåring på jakt etter bekreftelse og tilhørighet. Han var en kjent forfatter, beundret i litterære kretser og med et offentlig kjent rykte som pedofil. Likevel var det få som reagerte.

Han skrev brev til henne. Oppsøkte henne. Overøste henne med oppmerksomhet. Han fikk henne til å føle seg spesiell og utvalgt. I dag ville vi uten å nøle kalt det grooming. Men Springora beskriver ærlig hvordan hun den gangen opplevde det som kjærlighet.

Det er nettopp dette som gjør boka så sterk. Hun forsøker ikke å omskrive fortiden. Hun skjuler ikke at hun var forelsket. Hun skjuler ikke at hun opplevde begjær. Hun nekter å gjøre historien enklere enn den var.

«Og hvordan kan man vel innrømme at man har blitt misbrukt, når man ikke kan nekte for at man har samtykket? Når man i den konkrete situasjonen har kjent et begjær etter den voksne, som benyttet seg av anledningen? Selv kommer jeg også til å stritte imot dette offerbegrepet. Det tar meg mange år å kjenne meg igjen i det.» (s. 138)

Dette er kanskje et av bokas viktigste poenger. Samtykke og likeverd er ikke det samme. En trettenåring kan føle begjær. Det gjør henne ikke i stand til å inngå et likeverdig forhold til en mann på femti.

Det som etter hvert gjorde sterkest inntrykk på meg som leser, er hvordan Matzneff betraktet seg selv. I sine bøker skrev han om Vanessa og om en rekke andre unge jenter han har forført. Alltid fremstilles han selv i et positivt lys. Han syntes oppriktig å mene at han gjorde dem en tjeneste. Ved å vekke deres seksualitet ga han dem, slik han så det, en gave for livet.

Men da Vanessa leste bøkene hans, så hun noe helt annet. Hun oppdaget at hun ikke var unik. Hun var bare én av mange. Hun leste om de mange svært unge jentene. Hun leste om reisene til Manila og om seksuelle møter med gutter helt ned i elleveårsalderen. Gradvis slo det henne at mannen hun elsket, først og fremst elsket sitt eget begjær.

Et interessant litterært spor i boka er sammenligningen med Nabokovs «Lolita«. Springora peker på at hun i «Lolita» kan lese både skyld, skam og en form for ansvarlighet hos fortelleren. Den typen selvinnsikt fant hun aldri hos Matzneff. Han reflekterte ikke over konsekvensene for menneskene han skrev om. Han gransket ikke sin egen rolle. Han beskrev tvert imot de unge jentene (og guttene) som råstoff for sin egen litteratur.

Og kanskje er det nettopp dette som blir det mest ødeleggende. For Matzneff nøyde seg ikke med å utnytte henne mens forholdet pågikk. Han skrev også historien om dem. Han gjorde henne til en karakter i sitt eget forfatterskap og kalte henne på toppen av det hele «V». På den måten ble hun gjenkjennelig for alle som kjente til deres forhold. Han gjorde deres forhold til litteratur og dermed til noe varig.

Springora skriver treffende:

«Forfattere er folk som ikke alltid vinner på å bli kjent. Det er feil å tro at de er som alle andre. De er mye verre. De er vampyrer.» (s. 144)

Den setningen ble sittende lenge hos meg. For «Samtykket» handler også om hvem som eier fortellingen. I årevis var det Matzneff som skrev historien. Han hadde språket, makten, forlaget og publikum. Vanessa var bare objektet han skrev om.

Denne boka er Springoras måte å ta fortellingen tilbake på. Hun skriver seg ut av rollen han tildelte henne. Hun nekter å være den unge piken slik han beskrev henne. Hun nekter å la hans versjon bli stående som sannheten. Resultatet er en bok som er langt mer enn et vitnesbyrd om et overgrep. Det er en analyse av makt. Av grooming. Av kulturell blindhet. Og av hvordan et helt miljø kunne se hva som foregikk uten å gripe inn. Det mest rystende er kanskje ikke Matzneff alene. Han skjulte aldri hvem han var, selv om han løy på alderen til de unge jentene når han ble konfrontert med sin hang til dem. Det mest rystende er alle de voksne menneskene som visste, men som lot være å beskytte barnet. At på til Springoras mor, som visste om det, men som tenkte om datteren at hun var så spesielt moden og derfor var i stand til å takle forholdet til en 50 år gammel mann.

Da jeg lukket boka, satt jeg igjen med en følelse av raseri, men også av beundring. Raseri over sviket. Beundring for den klarheten Springora skriver med.

Ingen som har lest «Samtykket» kan være i tvil om at det som beskrives her, er dypt rystende. Boka fortjener nettopp derfor å bli lest av mange. Selv er jeg snart klar for Vanessa Springoras siste bok – «Farsnavn» – som jeg nylig har lånt på biblioteket.

Utgitt i Frankrike: 2020
Originaltittel: Le consentment
Utgitt i Norge: 2021
Forlag: Forlaget Oktober
Oversetter: Agnete Øye
Antall sider: 176