Anmeldelse av «Gå» av Thomas Bernhard (1971 – på norsk 2003)

Når tenkningen blir en avgrunn

Thomas Bernhard (1931–1989) regnes som en av Østerrikes mest betydningsfulle etterkrigsforfattere. Samtidig var han en også av de mest omstridte. Med sine nådeløse angrep på det østerrikske samfunnet, sine lange monologer og sin kompromissløse stil utfordret han både lesere og kritikere. I dag regnes han som en av de store europeiske modernistene.

«Gå» («Gehen») kom ut i 1971, og ble utgitt på norsk av Spartacus Forlag i 2003. Det er en kort roman, på litt over 120 sider, men la deg ikke lure av omfanget. Med to menn på spasertur gjennom Wien som utgangspunkt skriver Bernhard om tenkningens natur, om den hårfine grensen mellom genialitet og sammenbrudd, og om hvor vanskelig livet kan bli når tankene aldri slipper taket.

Romanen består nesten utelukkende av én lang tankestrøm. En navnløs forteller går sine faste turer med en mann ved navn Oehler. Tidligere gikk de alltid tre sammen. Den tredje var Karrer, en briljant tenker og nær venn, som etter et dramatisk sammenbrudd er innlagt på psykiatrisk sykehus. Under spaserturene forsøker Oehler å forstå hva som egentlig skjedde med Karrer. Men jo mer han analyserer, desto mindre lar hendelsene seg forklare.

Det ytre handlingsforløpet er beskjedent. To menn går gjennom Wien og snakker om en tredje. Likevel vokser samtalen gradvis til en undersøkelse av menneskets bevissthet. Karrer fremstilles som et uvanlig begavet menneske, kanskje mer intelligent enn omgivelsene tåler. Han tenker lenger enn de fleste, stiller flere spørsmål og nekter å slå seg til ro med enkle forklaringer. Nettopp derfor blir han også den mest sårbare.

Bernhard utfordrer forestillingen om at et psykisk sammenbrudd kan forklares med én diagnose eller én utløsende hendelse. Riktignok beskrives episoden hos buksemakeren Rustenschacher som den hendelsen som førte til innleggelsen av Karrer, men romanen gjør det samtidig klart at dette bare var den siste dråpen. Sammenbruddet hadde lenge vært under utvikling. Ingen enkelt forklaring er tilstrekkelig.

Bernhards språk er helt særegent. Han gjentar de samme ordene og setningene, vrir litt på dem, utvider dem og vender stadig tilbake til de samme tankene. Innledningsvis opplevde jeg dette som uvant, nesten litt anstrengende. Etter hvert gikk det imidlertid opp for meg at nettopp dette er selve poenget. Gjentakelsene er ikke en svakhet ved teksten, men en måte å gjenskape hvordan tankene beveger seg når et menneske grubler, tviler og aldri kommer helt fram til en konklusjon. Romanen handler derfor ikke bare om tenkning. Den lar også leseren erfare hvordan tenkning faktisk kan arte seg.

Bernhard stiller også et ubehagelig spørsmål: Hva skjer med mennesker som tenker annerledes enn de fleste? Hvor går grensen mellom original tenkning og det samfunnet oppfatter som avvik? Gjennom Karrer utfordrer han forestillingen om at et psykisk sammenbrudd uten videre kan forklares med en diagnose. Psykiatrien blir ikke bare et sted for behandling, men også et uttrykk for samfunnets behov for å sette mennesker i bås. Karrer blir ikke bare et menneske som lider. Han blir også et menneske som omgivelsene har vanskelig for å forstå.

Samtidig opplevde jeg aldri at Bernhard romantiserer galskapen. Karrer fremstilles ikke som et misforstått geni som står over alle andre. Snarere viser romanen hvor sårbart et menneske kan bli når tankene får stadig større plass og forbindelsen til omverdenen gradvis svekkes. Underveis satt jeg flere ganger og funderte på hvor grensen egentlig går. Når er et menneske bare uvanlig skarpsindig, og når tipper det over i noe destruktivt? Bernhard gir ingen svar. Han lar spørsmålet bli hengende hos leseren.

Jo lenger romanen skrider frem, desto tydeligere blir det at Oehler ikke bare forteller om Karrer. Han avslører også seg selv. Han går de samme gatene, kretser rundt de samme tankene og kommer stadig tilbake til de samme forklaringene. Til slutt er det nesten umulig å skille de to fra hverandre. Jeg fikk i hvert fall følelsen av at Oehler, uten å være klar over det, beskriver sin egen besettelse like mye som Karrers sammenbrudd.

Dette er ingen roman for alle. Den krever en tålmodig leser som er villig til å følge Bernhards lange tankerekker uten å vite hvor de fører. For meg ble belønningen en bok som fortsatte å arbeide lenge etter at jeg hadde lest siste side. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en roman som i så stor grad forsøker å skildre hvordan tenkningen beveger seg, og hva som kan skje når den ikke lenger lar seg stanse.

Det slo meg hvor aktuell denne romanen fortsatt er. Vi lever i en tid hvor vi gjerne ønsker raske forklaringer på hvorfor mennesker handler og reagerer som de gjør. Bernhard går i motsatt retning. Han viser hvor sammensatt et menneskesinn er, og hvor vanskelig det er å peke på én årsak når et menneske bryter sammen. Kanskje er det nettopp derfor «Gå» fortsatt oppleves som en viktig bok. Noen spørsmål lar seg rett og slett ikke besvare. De må bare følges et stykke på vei. Akkurat slik fortelleren og Oehler fortsetter å gå.

Utgitt på tysk: 1971
Originaltittel: Gehen
Utgitt på norsk: 2003
Forlag: Spartacus Forlag
Oversetter: Monica Aasprong
Antall sider: 120