Hvordan reiser man seg etter et liv bygget på løgn?
Hvordan lever man videre når mannen man har delt livet med, mannen man elsket og stolte på, viser seg å være den som har utsatt en for de mest ufattelige overgrep? Når hele fortiden plutselig må forstås på nytt?
Det er disse spørsmålene Gisèle Pelicot stiller i «En hyllest til livet – skammen må bytte side». Dette er ikke først og fremst en bok om den oppsiktsvekkende rettssaken som rystet Frankrike og vakte avsky verden over. Den handler om hvordan et menneske forsøker å bygge opp igjen et liv etter at alt det trodde var sant, har vist seg å være en løgn.
Da rettssaken mot Dominique Pelicot pågikk, var medienes oppmerksomhet naturlig nok rettet mot de ufattelige overgrepene. Overskriftene handlet om ektemannen som gjennom flere år dopet sin kone ned og lot et stort antall fremmede menn voldta henne mens hun lå bevisstløs. At han filmet overgrepene, gjorde saken enda mer rystende.
Men avisoverskrifter forteller aldri et helt liv. Det er derfor Gisèle Pelicot har skrevet denne boka. Hun var frem til høsten 2024 et ukjent navn. Etter rettssaken ble hun et internasjonalt symbol på mot og verdighet. Samtidig risikerte hun å bli redusert til kvinnen alle kjente fra avisforsidene. Det nekter hun å akseptere. Denne boka er hennes forsøk på å ta tilbake historien om sitt eget liv.
Hun forteller om oppveksten, forelskelsen, ekteskapet og familielivet. Hun beskriver et langt samliv med en mann hun opplevde som kjærlig og omsorgsfull. Hun forsøker ikke å omskrive fortiden. Tvert imot fastholder hun at det også fantes gode år. Minnene om dem er ekte, selv om mannen hun levde sammen med, samtidig førte et dobbeltliv hun aldri kunne ha forestilt seg. Dermed blir boka også et oppgjør med forestillingen om at et menneske kan reduseres til sin største tragedie.
Noe av det mest rystende er beskrivelsen av årene før sannheten kom fram. Gisèle opplevde stadig uforklarlige hukommelsestap, perioder med ekstrem tretthet og en kropp som ikke lenger oppførte seg slik den pleide. Hun begynte å frykte at hun hadde arvet morens hjernesvulst. Hun ble undersøkt av leger, men ingen fant noen medisinsk forklaring. Forklaringen satt ved siden av henne ved middagsbordet. Gjennom flere år hadde Dominique Pelicot gitt henne sterke beroligende medisiner uten hennes viten. Mens hun lå bevisstløs, inviterte han fremmede menn hjem for å voldta henne. I ettertid har det vist seg at en av dem hadde HIV, og at det faktisk er et under at hun ikke ble smittet. Det hele er nesten ikke mulig å fatte.
På tross av den rystende historien som ligger til grunn, er boka bemerkelsesverdig nøktern. Pelicot søker aldri sensasjonen. Hun forsøker ikke å sjokkere leseren, men å forstå hvordan et liv som på overflaten var preget av kjærlighet og trygghet, samtidig kunne romme et svik av nesten ufattelige dimensjoner.
Samtidig tegner hun et nyansert bilde av ekteskapet. Hun underslår ikke at Dominique gjennom årene hadde problemer med å beholde jobbene sine, og at dette flere ganger satte familieøkonomien under press. Da han forsøkte seg som selvstendig næringsdrivende og virksomheten mislyktes, ble det Gisèle som sto igjen med gjelden. Lånene var tatt opp i hennes navn.
Hun beskriver dette uten bitterhet. For henne var det en selvfølge at de skulle bære byrdene sammen. De var ektefeller, de var en familie, og hun opplevde at kjærlighet også innebar å stille opp når den andre trengte det. Nettopp derfor blir kontrasten så ubegripelig. Den tilliten som fikk henne til å ta ansvar for hans økonomiske problemer, var den samme tilliten han utnyttet på det mest grunnleggende området av alle.
Boka handler heller ikke bare om Gisèle. Den handler også om hennes og Dominiques tre barn. Fra den ene dagen til den andre fikk de vite at faren gjennom en årrekke hadde levd et dobbeltliv ingen kunne forestille seg. Tilliten til den personen de hadde kjent hele livet, ble knust.
Særlig datterens historie gjorde sterkt inntrykk på meg. Under politiets etterforskning ble det funnet fotografier av henne sovende. Bildene var tatt av faren. Hun ble derfor tvunget til å stille det spørsmålet ingen datter noen gang burde behøve å stille: Kunne også hun ha blitt dopet ned? Kunne faren også ha utsatt henne for overgrep uten at hun visste det? Selv om sannheten aldri fullt ut kan fastslås, er tilliten selvsagt ødelagt for alltid. Pelicot beskriver med stor varsomhet hvordan hele familien må leve videre med denne usikkerheten.
Bokas egentlige prosjekt er å ta tilbake historien om sitt eget liv. Gjennom rettssaken ble Gisèle Pelicot kjent over hele verden. Millioner av mennesker har lest om henne, sett bilder av henne og dannet seg et inntrykk av hvem hun er. Men det bildet er skapt gjennom medienes behov for overskrifter. Hun nekter å la dette bli den endelige fortellingen om livet sitt. Derfor har hun skrevet denne boka.
Hun forteller selv om kjærligheten, hverdagen, familien, frykten, sorgen, raseriet og den langsomme veien tilbake til et liv hun ønsker å eie. Hun insisterer på at hun er langt mer enn et offer. Hun er mor, bestemor, venn og menneske. Overgrepene er en del av hennes historie. De er ikke hele historien.
Det avgjørende vendepunktet kommer da Gisèle Pelicot bestemmer seg for å åpne rettssaken. Først ønsket hun nemlig en lukket prosess. Det er lett å forstå. Ektemannen hadde filmet overgrepene, og opptakene utgjorde et helt ekstraordinært bevismateriale. Nettopp fordi han dokumenterte forbrytelsene selv, kunne politiet identifisere de fleste mennene som hadde voldtatt henne. Slike saker er svært sjelden så grundig dokumentert.
Hun hadde lenge ikke orket å se opptakene. Ved å åpne rettssaken måtte hun også konfrontere dem. Beslutningen innebar en betydelig risiko for retraumatisering. Likevel valgte hun offentligheten. Hun forsto at en lukket rettssak ville beskytte henne, men samtidig skjerme overgriperne. Derfor gjorde hun sin egen smerte offentlig. Hun flyttet oppmerksomheten dit den hørte hjemme, fra offeret til gjerningsmennene. «Skammen må bytte side» ble ikke bare en formulering. Det ble et prinsipp. Et budskap som fikk betydning langt utover denne ene rettssaken.
Da jeg la fra meg boka, var det ikke først og fremst overgrepene jeg satt igjen med. Det var livsviljen. Til tross for alt som er blitt gjort mot henne, nekter Gisèle Pelicot å la overgriperne definere resten av livet hennes. Hun insisterer på å eie sin egen historie. Dette er ikke bare en bok om ondskap. Det er en bok om hva som skal til for å ta livet tilbake når alt er revet bort.
«En hyllest til livet – skammen må bytte side» var umulig å legge fra seg. Ikke først og fremst fordi historien er så ufattelig, men fordi Gisèle Pelicot med en sjelden kombinasjon av ærlighet, verdighet og livskraft viser at et menneske kan nekte å la seg definere av det verste som er blitt gjort mot det. Det er bokas viktigste budskap: Ingen overgriper skal få siste ordet. Heller ikke om offerets egen historie.
Utgitt i Frankrike: 2026
Originaltittel: Et la joie de vivre
Engelsk tittel: A Hymn to Life
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Kristin Valla
Antall sider: 255
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
