Anmeldelse av «Sosialistenes guide til Bibelen» av Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug (2026)

Når sosialister leser Bibelen

Mímir Kristjánsson (f. 1986) er stortingsrepresentant for Rødt, forfatter og en av landets mest profilerte samfunnsdebattanter. Gjennom en rekke sakprosabøker har han skrevet om politikk, økonomi og samfunnsspørsmål, gjerne med et tydelig engasjement og en folkelig formidlingsstil. Sofie Marhaug (f. 1990) er stortingsrepresentant for Rødt og utdannet litteraturviter. Hun har særlig markert seg innen klima-, energi- og fordelingspolitikk.

Sammen har de tidligere skrevet «Hjelp, de drar til Sveits! Milliardærenes makt over Norge». I «Sosialistenes guide til Bibelen» vender de blikket mot et ganske annet stoffområde. Nå har de satt seg fore å lese Bibelen fra perm til perm og undersøke hva denne gamle tekstsamlingen kan ha å si til to moderne sosialister.

Dette er både et modig og ambisiøst prosjekt. Kristjánsson og Marhaug legger ikke skjul på at de går inn i lesningen som ikke-troende. De er heller ikke bibelforskere eller teologer, og forsøker ikke å utgi seg for å være det. Utgangspunktet er snarere en blanding av nysgjerrighet, politisk interesse og en opplevelse av at Bibelen er for viktig til å overlates til dem som allerede har bestemt seg for hvordan den skal forstås.

Innledningsvis stiller de en rekke spørsmål som blir styrende for lesningen: Hvem er egentlig Jesus? Var han en revolusjonær? Kan kristendommen forenes med sosialismen? Hva sier Bibelen om rikdom, fattigdom, makt, eiendom og fellesskap? Og hvorfor har kristendommen så ofte vært forbundet med politiske bevegelser som synes å stå langt fra Jesu forkynnelse?

Forfatterne tilhører en politisk tradisjon som historisk har hatt et komplisert forhold til religion. Marx’ berømte formulering om religion som «folkets opium» ligger naturligvis i bakgrunnen, men Kristjánsson og Marhaug viser at Marx’ religionskritikk var mer sammensatt enn uttrykket ofte gir inntrykk av. Religionen kunne være et redskap for undertrykkelse, men også et uttrykk for menneskelig nød og protest mot en urettferdig verden.

Dette dobbelte perspektivet følger dem gjennom boka. De er opptatt av religionens makt til å legitimere autoriteter og samfunnsordninger, men også av hvordan bibelske fortellinger har inspirert mennesker til opprør, frigjøring og kamp for sosial rettferdighet. Underveis trekker de inn en rekke filosofer og tenkere, blant andre Karl Marx, Friedrich Engels, Søren Kierkegaard og Alain Badiou. Samtidig setter de Bibelen inn i en bred litterær tradisjon gjennom forfattere som Franz Kafka, Fjodor Dostojevskij og John Steinbeck. Dermed plasseres de bibelske tekstene inn i en større idéhistorisk og litterær sammenheng.

Boka er bygget opp som en reise gjennom Bibelen, uten at dette er et tradisjonelt handlingsreferat. Forfatterne stopper opp ved de fortellingene, personene og motivene som opptar dem mest. I Det gamle testamentet er de særlig opptatt av forholdet mellom rikdom og fattigdom, av lovene som skulle beskytte de svakeste og av kraftige oppgjør med maktmisbruk og sosial urett.

Noe av det som gjør sterkest inntrykk på dem, er den kompromissløse kritikken av mennesker som samler rikdom mens fattige og svake lider. De finner mange tekster som vanskelig lar seg forene med tanken om at økonomisk fremgang nødvendigvis er et uttrykk for Guds velsignelse. Bibelens Gud fremstår riktignok ikke som noen sosialist i moderne forstand, men tekstene rommer en vedvarende uro overfor rikdom, urettferdighet og konsentrasjon av makt.

Kristjánsson og Marhaug er samtidig ærlige om at Det gamle testamentet inneholder mye som støter dem. Gud kan fremstå som voldelig, hevngjerrig og hensynsløs. Mennesker drepes, folk utslettes, og kvinner behandles ofte som menns eiendom. Forfatterne forsøker ikke å bortforklare dette. De spør hvordan slike tekster kan være en del av en bok som samtidig hevdes å gi menneskene moralsk veiledning.

Så kommer de til Jesus.

Forfatterne kjenner naturligvis hovedtrekkene i fortellingen på forhånd, men det merkes at nærlesningen av evangeliene gjør inntrykk. Jesus oppsøker de fattige, utstøtte og foraktede. Han retter en nådeløs kritikk mot rikdom og hykleri, utfordrer religiøse autoriteter og vender samfunnets hierarkier på hodet.

Det er ikke vanskelig å forstå at to sosialister finner mye å glede seg over her. Fortellingen om den rike mannen som blir bedt om å selge alt han eier, Jesu utsagn om at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike og forestillingen om at de siste skal bli de første, passer godt inn i deres politiske verdensbilde.

Enda viktigere er det kanskje at de oppdager hvor radikal nestekjærligheten er. Den gjelder ikke bare familien, vennene eller dem som ligner oss selv. Den omfatter også fremmede, utstøtte og fiender. Det er ikke tilstrekkelig å føle medynk. Mennesket må handle.

Forfatterne lar seg også fascinere av de første kristne menighetene, der de troende ifølge Apostlenes gjerninger delte eiendeler og sørget for at ingen led nød. Her finner de noe som minner om en kommunistisk eller sosialistisk organisering. De er likevel forsiktige med å gjøre Jesus til partimedlem. Han var ikke sosialist i moderne forstand, og evangeliene lar seg ikke uten videre omforme til et politisk program.

Det er en viktig erkjennelse. For selv om tittelen kan gi inntrykk av at boka først og fremst skal bevise at Jesus var sosialist, er prosjektet heldigvis mer åpent enn som så. Kristjánsson og Marhaug leter ikke bare etter bekreftelser på det de allerede mener. De beskriver også tekster som utfordrer deres eget verdensbilde.

De blir særlig opptatt av at Bibelen ikke bare handler om samfunnsstrukturer, men også om det enkelte menneskets ansvar. Politikken kan endre lover og institusjoner, men den kan ikke alene gjøre mennesket godt. Grådighet, maktbegjær og selvbedrag forsvinner ikke nødvendigvis selv om samfunnet organiseres annerledes.

Her oppstår noe av det mest interessante i boka. Etter hvert synes forfatterne å få en større forståelse for at menneskelige problemer ikke bare kan forklares gjennom klasse, økonomi og samfunnsstruktur. Bibelens blikk på mennesket er mørkere og mer sammensatt. Det finnes en tilbøyelighet til egoisme, svik og ondskap som ingen revolusjon uten videre kan avskaffe.

Lesningen får dem derfor også til å reflektere over sosialismens begrensninger. Dersom mennesket ikke nødvendigvis blir godt bare samfunnet blir mer rettferdig, må det også arbeides med den enkeltes moral, ansvar og forhold til andre. Dette betyr ikke at forfatterne blir religiøse, men de får større respekt for den delen av kristendommen som handler om personlig etikk, samvittighet, tilgivelse og nåde.

Samtidig har boka en tydelig politisk brodd. Forfatterne er sterkt kritiske til hvordan kristendommen brukes av deler av den politiske høyresiden. Særlig retter de oppmerksomheten mot amerikansk kristennasjonalisme og forbindelsen mellom evangelikale miljøer, kapitalisme og Donald Trump.

Kontrasten mellom Jesu forkynnelse og Trumps politiske retorikk fremstår som et gjennomgående paradoks. Jesus taler om ydmykhet, tilgivelse, kjærlighet til fienden og omsorg for de fattige. Trump forbindes med rikdom, makt, hevn og en kompromissløs dyrking av egen person. Likevel har store kristne miljøer gjort ham til sin politiske leder. For meg er dette et paradoks det ikke er lett å forstå.

Forfatterne trekker også linjer til norske forhold og undersøker forholdet mellom kristendom, konservatisme og kapitalisme. De spør hvorfor kristne partier og bevegelser så ofte prioriterer spørsmål om seksualitet og familie fremfor økonomisk ulikhet, fattigdom og fordeling. Dersom Jesu ord om rikdom skal tas på alvor, burde dette etter deres mening stå langt mer sentralt i kristen politikk.

Her er boka på sitt skarpeste, men også på sitt mest forutsigbare. Kristjánsson og Marhaug leser Bibelen fra et tydelig venstrepolitisk ståsted. Det legger de heller ikke skjul på. Problemet oppstår når tekstene først og fremst vurderes ut fra hvor godt de passer inn i dette perspektivet.

Enkelte ganger kan det virke som om Jesus blir brukt som sannhetsvitne for saker forfatterne allerede har tatt stilling til. Det er ikke vanskelig å finne støtte i evangeliene for kritikk av rikdom, makt og sosial ulikhet. Det er likevel mer krevende å gjøre Jesus til talsmann for moderne sosialisme, parlamentarisk politikk eller bestemte økonomiske ordninger.

Forfatterne er riktignok klar over denne faren og tar flere forbehold. Likevel kunne boka enkelte steder hatt godt av en grundigere behandling av motargumentene. Kristne som forsvarer privat eiendomsrett, markedsøkonomi eller en konservativ samfunnsorden, gjør ikke nødvendigvis dette fordi de har oversett Jesu ord. De kan lese de samme tekstene annerledes eller legge større vekt på andre deler av Bibelen.

Jeg savner også en noe bredere drøftelse av forskjellen mellom personlig nestekjærlighet og statlig omfordeling. At et menneske har plikt til å dele med andre, innebærer ikke uten videre at bestemte former for skattlegging eller offentlig regulering følger direkte av evangeliene. Her går forfatterne noen ganger litt raskt fra bibeltekst til politisk konklusjon.

Dette er likevel ikke en bok som mangler dokumentasjon. Tvert imot er den grundig kildebelagt, med et omfattende noteapparat og en bred litteraturliste. Forfatterne forholder seg ikke bare til selve Bibelen, men også til teologi, filosofi, historie, skjønnlitteratur, avisartikler og politiske tekster. At de faktisk har lest Bibelen fra begynnelse til slutt, merkes. De argumenterer tekstnært og siterer flittig.

Boka er dessuten skrevet med humor og selvironi. Kristjánsson og Marhaug tar prosjektet alvorlig, men ikke seg selv høytidelig. Det gjør vandringen gjennom Bibelen langt lettere å følge enn den ellers kunne ha vært.

«Sosialistenes guide til Bibelen» er derfor langt mer enn et politisk partsinnlegg. Det er en personlig og intellektuell reise gjennom en tekstsamling som har formet vår kultur, vårt språk og vår forståelse av rett og galt. Forfatterne går inn i prosjektet som overbeviste sosialister og ikke-troende. De kommer ikke ut som kristne, men de kommer ut med større respekt for Bibelens kraft og for spørsmålene den reiser.

Det kanskje mest interessante er at boka viser hvordan lesningen påvirker dem. De begynner med å lete etter politiske argumenter, men ender også med å stille spørsmål ved seg selv. Hva hjelper det å kjempe for et rettferdig samfunn dersom man ikke klarer å behandle menneskene omkring seg ordentlig? Kan en politisk bevegelse forandre verden uten samtidig å ta menneskets svakhet, egoisme og behov for tilgivelse på alvor?

Om Kristjánsson og Marhaug har rett i alle sine tolkninger, kan selvsagt diskuteres. Men det er heller ikke bokas største fortjeneste. Den viktigste kvaliteten ligger i at den får leseren til å åpne Bibelen med et oppriktig ønske om å undersøke hva som faktisk står der.

Uansett om man ender opp med å være enig eller uenig med forfatterne, er «Sosialistenes guide til Bibelen» en tankevekkende, kunnskapsrik og modig bok. Ikke minst minner den oss om at de viktigste tekstene aldri blir ferdig lest.

Utgitt: 2026
Forlag: Manifest
Antall sider: 178
Jeg har lånt boka på biblioteket