Når ingen lenger vet hvor de hører hjemme
Cynthia Ozick (f. 1928) regnes som en av de mest betydningsfulle amerikanske forfatterne i sin generasjon. Gjennom mer enn seksti år har hun skrevet romaner, noveller og essays der litteratur, historie, moral og jødisk identitet møtes på en måte få andre behersker. Hun er særlig kjent for romaner som «The Shawl» og «The Puttermesser Papers» (begge er utgitt på norsk), men også for sine mange litterære essays. Nå nærmer hun seg hundre år, og er fortsatt ansett som en levende institusjon i amerikansk litteratur.
«Fremmedlegemer» er langt mer enn en roman om en familie i oppløsning. Den springer ut av Henry James’ klassiker The Ambassadors, men Ozick gjør fortellingen til sin egen. Hun flytter handlingen til Europa i 1952, et kontinent som fortsatt lever i skyggen av andre verdenskrig og Holocaust. Samtidig vender hun tilbake til spørsmål som har fulgt hele hennes forfatterskap: Hvordan former historien menneskene? Kan man noen gang frigjøre seg fra fortiden? Og hva skjer når kjærlighet glir over i kontroll?
Tittelen rommer mye av romanens idé. Et fremmedlegeme er noe kroppen ikke kjenner igjen som sitt eget. Den forsøker derfor å støte det fra seg. Hos Ozick blir ordet et bilde på mennesker som ikke lenger opplever å høre hjemme noe sted. Julian er blitt et fremmedlegeme i Amerika. Bea er et fremmedlegeme i Paris. Mange av menneskene hun møter, lever med erfaringer fra krigen og Holocaust som gjør at de heller aldri fullt ut kan føle seg hjemme. Til slutt blir også spørsmålet om man kan bli et fremmedlegeme i sitt eget liv.
Romanens hovedperson Beatrice, eller Bea som hun kalles, er en stillferdig skolelærer i New York. Søsteren Margaret ber henne reise til Paris for å finne sønnen Julian, som har brutt kontakten med familien. Han lever på pengene moren sender ham, men svarer knapt på brevene hennes. Margaret er overbevist om at han må reddes og hentes hjem. Bea drar motvillig. Hun tror hun har fått et enkelt oppdrag. Hun skal finne nevøen og overtale ham til å vende tilbake til Amerika. Slik går det naturligvis ikke.
Julian har valgt et helt annet liv. Han har slått seg ned i et kunstner- og intellektuelt miljø i Paris, omgitt av mennesker som ser på Europa som den egentlige sivilisasjonen og Amerika som et overfladisk, materialistisk samfunn. Han ønsker ikke å vende hjem. Han forsøker snarere å skape seg en ny identitet. Etter hvert blir det tydelig at reisen slett ikke handler om å hente Julian tilbake. Den blir en reise inn i et menneskesinn, inn i en familiehistorie og inn i et Europa som ennå ikke har reist seg etter katastrofen.
Den mest fascinerende personen i romanen er kanskje Leo. Han er ingen klassisk skurk. Tvert imot er han begavet, karismatisk og full av kunstnerisk lidenskap. Han har store ambisjoner, men mangler den disiplinen og utholdenheten som skal til for å virkeliggjøre dem. I stedet blir han en som lever av andres talent. Han ser mennesker, får dem til å føle seg utvalgte og åpner døren til en verden av kunst, litteratur og idéer. Men han nøyer seg ikke med å inspirere. Han former dem, styrer dem og gjør deres liv til råstoff for sitt eget prosjekt. Han lever gjennom andre fordi han ikke makter å virkeliggjøre seg selv. Nettopp derfor blir han så farlig. Julian tror han har funnet en mentor, men oppdager gradvis at Leo først og fremst trenger disipler. Han søker ikke likeverdige relasjoner. Han søker mennesker han kan prege, bruke og i siste instans gjøre avhengige av seg.
Julian lar seg fullstendig fascinere av Leo. Han overtar gradvis lærerens språk, tanker og verdensbilde. Først sent i romanen begynner han å forstå at det livet han trodde var uttrykk for frihet, i virkeligheten har gjort ham stadig mer avhengig. Hans oppvåkning skjer langsomt, nesten umerkelig, men den utgjør en av romanens sterkeste linjer.
Parallelt utvikler forholdet mellom Julian og faren Marvin seg til noe av det mest gripende i boka.
Marvin er en høyt begavet mann som lever mer i idéenes verden enn blant mennesker. Han skriver lange, lærde brev fulle av refleksjoner, historiske digresjoner og analyser, men har aldri egentlig vært til stede som far. Gjennom brevene ser vi hvordan han gradvis tvinges til å erkjenne hva fraværet har kostet. Han begynner å forstå at sønnen aldri først og fremst trengte forklaringer eller intellektuelle utlegninger. Han trengte en far.
Sjelden har jeg lest en roman der selvinnsikten får vokse frem så stillferdig og overbevisende. Dette gjelder ikke bare Marvin, men i høyeste grad både Julian og Bea.
For også Bea gjennomgår en grunnleggende forandring. Hun reiser til Paris som familiens utsending. Hun vender etter hvert blikket mot seg selv. Hun oppdager at mennesker ikke kan reddes gjennom formaninger eller gode argumenter. Først når hun slutter å forsøke å styre Julian, blir det mulig å forstå ham. Kanskje er det nettopp hun som utvikler seg mest av alle.
Et av romanens mest interessante temaer er møtet mellom Amerika og Europa.
For Julian representerer Europa kunst, frihet og intellektuell dybde. Amerika står for konformitet og middelklasse. Men Ozick lar ingen av disse forestillingene stå uimotsagt. Bea ser etter hvert både Europas skjønnhet og dets ødeleggelser. Hun møter et kontinent som fortsatt bærer krigens arr. Ruiner er ryddet bort, men minnene lever videre i menneskene. Mange av dem hun møter har mistet familie under Holocaust eller lever med en sorg de aldri helt kan legge bak seg.
Romanens personer er i hovedsak jøder, men Ozick gjør aldri dette til et fremtredende tema. Den jødiske erfaringen er ganske enkelt en del av livene deres. Holocaust omtales heller ikke som hovedtema, men ligger hele tiden som en moralsk bakgrunnstone. Historien er aldri over. Den følger menneskene inn i hverdagen, inn i familiene og inn i deres forståelse av seg selv. Det er også her romanen skiller seg fra mye annen etterkrigslitteratur. Ozick skriver ikke først og fremst om selve katastrofen, men om hvordan mennesker forsøker å leve videre etterpå.
Romanen er bygget opp av brev, samtaler og skiftende synsvinkler. Ingen sitter med hele sannheten. Vi lesere må selv legge sammen bruddstykkene. Det gir fortellingen en egen rytme og en betydelig intellektuell dybde. Samtidig stiller det krav til oss lesere. Dette er ingen roman man kan haste gjennom. Den må leses langsomt. Til gjengjeld åpner den seg stadig mer.
Det gjorde et sterkt inntrykk på meg hvordan Ozick undersøker forholdet mellom omsorg og kontroll. Margaret elsker sønnen høyt, men klarer ikke å slippe ham fri. Marvin elsker ham også, men har vært følelsesmessig fraværende. Leo tilbyr frihet, men ender med å binde Julian til seg. Ingen av dem ønsker ham vondt. Likevel bidrar alle til at han mister seg selv. På denne måten blir «Fremmedlegemer» en roman om identitet, familie, kunst og historie, men også om den vanskelige balansen mellom å holde fast og å gi slipp.
Det finnes ingen enkle svar hos Cynthia Ozick. Ingen entydige helter og ingen rene skurker. Hun er langt mer opptatt av hvordan mennesker formes av kjærlighet, historie og egne valg enn av å plassere skyld. Nettopp derfor blir romanen værende i tankene lenge etter at siste side er lest. For denne romanen gjør noe med en som leser.
«Fremmedlegemer» er ingen lettlest roman. Den krever oppmerksomhet, tålmodighet og en leser som er villig til å leve med flere spørsmål enn svar. Til gjengjeld byr den på en sjelden rikdom av psykologiske nyanser, historiske perspektiver og litterære refleksjoner. Cynthia Ozick skriver med en intellektuell tyngde som aldri blir kjølig, fordi den hele tiden er forankret i menneskene hun skildrer. Det gjør «Fremmedlegemer» til en roman som ikke bare handler om å finne veien hjem, men om å finne frem til seg selv – og om å erkjenne at noen reiser aldri egentlig tar slutt.
Avslutningsvis har jeg lyst til å trekke frem selve utgivelsen. «Fremmedlegemer» kom på norsk som en del av den vakre serien Agora Bibliotek, som gjennom mange år introduserte norske lesere for sentrale verk i verdenslitteraturen. Mitt eksemplar er en førsteutgave, og i seg selv et lite samleobjekt. Det pussige er at boka har stått ulest i bokhyllen min i årevis. Jeg oppdaget den faktisk på biblioteket og lånte den med meg hjem, bare for å oppdage at den allerede sto i min egen bokhylle. Slik kan det gå når samlingen blir stor. Denne gangen er jeg imidlertid glad for at tilfeldighetene grep inn. «Fremmedlegemer» er en roman jeg er sikker på at jeg kommer til å vende tilbake til. Noen bøker blir lest. Andre må modnes litt, både i bokhyllen og hos leseren. For min del hører denne til den siste kategorien.
Boka er for øvrig fremdeles tilgjengelig.
Utgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: Foreign bodies
Utgitt på norsk: 2013
Forlag: Agora Publishing
Oversettere: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 252
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
