Da vitenskapen ble storpolitikk
Sigrid Bratlie (f. 1980) er molekylærbiolog og en av de fremste formidlerne av naturvitenskap vi har her i landet. Gjennom bøker, foredrag, podkaster og kronikker har hun gjort kompliserte forskningsspørsmål forståelige også for oss som ikke er naturvitere. Hun er samtidig en forfatter som ikke lar seg skremme av kontroversielle temaer. Tvert imot har hun gjennom flere år vist at hun er villig til å gå inn i kontroversielle spørsmål, så lenge de kan undersøkes med et solid kildegrunnlag.
Det merkes fra første side i «Mysteriet i Wuhan«. Dette er ingen bok skrevet for å bekrefte etablerte oppfatninger. Bratlie går inn i et minefelt av motstridende forskningsresultater, politiske interesser og sterke følelser. Hun vet at temaet er betent, og at hun vil møte motstand. Likevel velger hun å følge dokumentasjonen dit den leder.
Da covid-19 spredte seg fra den kinesiske millionbyen Wuhan vinteren 2019–2020, oppsto umiddelbart det store spørsmålet: Hvor kom viruset fra?
To forklaringer dominerte. Den ene var at viruset hadde oppstått naturlig gjennom smitte fra dyr til mennesker på våtmarkedet i Wuhan, slik flere tidligere koronavirus har gjort. Den andre var at viruset kunne ha sluppet ut ved et uhell fra Wuhan Institute of Virology, et av verdens ledende forskningslaboratorium for koronavirus, som ligger bare noen kilometer unna markedet.
Vi vet fortsatt ikke sikkert hvilken forklaring som er den riktige. Men Bratlies bok handler egentlig ikke først og fremst om hvilket svar som til slutt viser seg å være det riktige. Den handler om hvorfor ett av spørsmålene nesten ble umulig å stille.
Et av Bratlies viktigste poenger er hvordan debatten nesten umiddelbart skiftet karakter. Det som i utgangspunktet burde vært et vitenskapelig spørsmål, ble raskt storpolitikk. Da Donald Trump begynte å omtale covid-19 som «The China Virus», ble enhver diskusjon om en mulig laboratorielekkasje av mange oppfattet som et angrep på Kina. Frontene ble steile, og rommet for nyanser ble stadig mindre.
Samtidig gikk en rekke profilerte forskere tidlig ut og avviste laboratoriehypotesen. Etter hvert ble den ikke bare betraktet som lite sannsynlig, men av mange også omtalt som en konspirasjonsteori. Bratlie stiller ikke spørsmål ved forskernes integritet, men hun spør om den politiske situasjonen gjorde det vanskeligere å undersøke alle mulige forklaringer med den åpenheten som vitenskapen forutsetter.
Hun retter imidlertid også et kritisk blikk mot kinesiske myndigheter. Gjennom hele boka viser hun hvordan manglende åpenhet gjorde jakten på sannheten langt vanskeligere. Informasjon ble holdt tilbake, internasjonale forskere fikk begrenset innsyn, og tilgangen til sentrale data, prøver og laboratorieopplysninger var sterkt begrenset. Når grunnlagsmaterialet ikke er tilgjengelig, blir det også langt vanskeligere å undersøke hva som faktisk skjedde.
Nettopp derfor mener Bratlie at laboratoriehypotesen aldri burde vært avfeid så kategorisk. Hun argumenterer ikke for at den er bevist. Hennes poeng er snarere at mangelen på dokumentasjon ikke kan tas til inntekt for at noe ikke har skjedd, særlig når tilgangen til dokumentasjonen har vært så begrenset. Etter hennes syn var det vitenskapelige spørsmålet fortsatt åpent, selv om den offentlige debatten lenge ga inntrykk av det motsatte.
Bratlie viser blant annet til interne e-poster, møtereferater og senere offentliggjorte dokumenter som tegner et langt mer sammensatt bilde enn det som kom frem i offentligheten. Flere av de samme forskerne som utad avviste laboratoriehypotesen, diskuterte den samtidig som en reell mulighet internt. Da blir spørsmålet ikke lenger bare hva som skjedde i Wuhan. Det blir også hva som skjedde med den vitenskapelige prosessen.
Noe av det mest imponerende ved boka er arbeidsmåten. Bratlie nøyer seg ikke med å referere andres konklusjoner. Hun går systematisk gjennom vitenskapelige artikler, offentlige rapporter, kongresshøringer, lekkede e-poster, WHO-rapporter, NIH-dokumenter, Freedom of Information-begjæringer og intervjuer. Hun bygger opp resonnementene trinn for trinn, nærmest som en etterforsker. Resultatet er til tider en dokumentarthriller.
Samtidig gjør hun komplisert virologi og molekylærbiologi forståelig også for lesere uten naturvitenskapelig bakgrunn. Hun forklarer hva gain-of-function-forskning innebærer, hvordan virus analyseres genetisk, og hvorfor nettopp disse spørsmålene fikk så stor betydning under pandemien.
Bratlie beskriver også den personlige prisen. Hun møtte faglig motstand, ble beskyldt for å spre konspirasjonsteorier og opplevde at både forskere og medier i perioder syntes mer opptatt av å forsvare etablerte fortellinger enn av å undersøke om de holdt. Hun har selv fortalt at hun visste hun satte både sitt faglige og personlige omdømme på spill ved å skrive denne boka. Gjennom hele fremstillingen merker man at dette ikke bare har vært et forskningsprosjekt. Det har også vært et spørsmål om intellektuell integritet.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er at Bratlie aldri hevder å ha det endelige svaret. Hun sier ikke at laboratorielekkasje er bevist. Hun sier heller ikke at våtmarkedshypotesen er umulig. Hun argumenterer for noe langt mer grunnleggende: at begge hypotesene burde vært undersøkt med den samme vitenskapelige åpenheten fra første dag. Der ligger også bokas største styrke.
«Mysteriet i Wuhan» handler derfor til syvende og sist mindre om virusets opprinnelse enn om hvordan vitenskap fungerer når den utsettes for politisk press. Bratlie viser hvordan internasjonale maktforhold, diplomatiske hensyn, forskningsfinansiering, personlige interesser og medienes behov for tydelige fortellinger kan påvirke hvilke spørsmål som blir stilt, og hvilke som blir lagt til side.
Jeg vet ikke om historien noen gang vil gi oss et endelig svar på hvordan pandemien oppsto. Kanskje gjør den ikke det. Men etter å ha lest Bratlies bok er jeg langt mer overbevist om én ting: Spørsmålet burde aldri ha blitt avvist før det var undersøkt skikkelig.
Det gjør «Mysteriet i Wuhan» til langt mer enn en bok om pandemien. Den handler om hva som skjer når vitenskap møter politikk, og om hvor viktig det er at forskningen får følge spørsmålene dit dokumentasjonen leder. Også når svarene kan være politisk ubehagelige.
Utgitt: 2025
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 364
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
