Å lete etter den man er
Den franske forfatteren Vanessa Springora (f. 1972) fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Samtykket» («Le consentement«) i 2020. Der fortalte hun med stor litterær kraft om hvordan hun som trettenåring ble utnyttet av den langt eldre og høyt ansette forfatteren Gabriel Matzneff. Boka utløste en voldsom debatt i Frankrike og bidro til et etterlengtet oppgjør med en kultur som altfor lenge hadde beskyttet overgripere.
Jeg leste «Samtykket» for kort tid siden og satt igjen dypt imponert. Ikke bare over motet som ligger bak boka, men over Springoras evne til å løfte sin egen historie inn i større spørsmål om makt, ansvar og menneskelig sårbarhet. Det gjorde meg svært nysgjerrig på hennes nye bok.
«Farsnavn» er imidlertid en helt annen bok. Denne gangen vender Springora blikket mot sin egen familie. Hun skriver om faren, men også om slekten bakover, om Europas dramatiske historie og om spørsmålet som gradvis vokser frem som bokas egentlige tema: Hva er det egentlig som gjør oss til dem vi er?
Da Vanessa Springoras far dør, står hun igjen med flere spørsmål enn svar. Gjennom hele oppveksten var han en gåtefull skikkelse. Han var svært fraværende, fortalte fantastiske og nærmest eventyrlige historier om sitt eget liv, pyntet på sannheten og skapte stadig nye versjoner av virkeligheten. Små sannheter vokste til store fortellinger. Etter hvert ble det nesten umulig å vite hva som faktisk hadde skjedd, og hva som bare eksisterte i farens fantasi. Han var en mann som fikk menneskene rundt seg til å tvile på sine egne minner. Likevel aner datteren at løgnene skjuler noe langt mer alvorlig enn en livslang hang til fantasifulle historier.
Først etter farens død blir det mulig å begynne letingen etter sannheten. Det som i utgangspunktet fremstår som et forsøk på å forstå én mann, utvikler seg gradvis til et omfattende historisk detektivarbeid. Springora rydder farens leilighet, gransker brev, fotografier og offentlige dokumenter, oppsøker arkiver i flere land og møter slektninger hun aldri tidligere har visst om. Hun reiser til Praha, Berlin og den lille tsjekkiske byen Zábřeh, følger spor på tvers av landegrenser og bygger langsomt opp et bilde av en familie hvis historie er blitt splittet opp av krig, flukt og taushet.
Hun arbeider nesten som en historiker. Bit for bit setter hun sammen et puslespill der hvert nytt dokument både besvarer gamle spørsmål og skaper nye. Det viser seg raskt at farens mange løgner ikke først og fremst handler om ham selv. De peker bakover. Mot foreldrene og besteforeldrene. Mot et Europa i oppløsning.
Etter hvert avdekkes en familiehistorie som favner store deler av Europas dramatiske 1900-tall. Familien har jødiske røtter og tilknytning til flere land. De beveger seg mellom Tsjekkoslovakia, Østerrike, Tyskland og Frankrike. Navn endres. Språk skiftes. Statsborgerskap forandres. Noen flykter. Andre blir værende. Under andre verdenskrig blir identitet bokstavelig talt et spørsmål om liv eller død. Det fascinerende er at Springora aldri forsøker å gjøre historien enkel. Hun viser hvor umulige mange av valgene faktisk var.
Bestefaren tjenestegjorde for Nazi-Tyskland. Han meldte seg inn i NSDAP og tjenestegjorde i Ordnungspolizei. Senere deserterte han, forelsket seg i en fransk kvinne og bygget opp et nytt liv etter krigen. Hvordan skal et slikt menneske forstås? Var han nazist? Var han først og fremst et produkt av sin tid? Var han både gjerningsmann og offer? Springora forsøker aldri å presse ham inn i enkle moralske kategorier. Hun gransker dokumentene med samme nøkternhet enten de bekrefter familiens håp eller knuser dem. Det gjør sterkt inntrykk.
Forfatteren ønsker ikke å frikjenne bestefaren. Men hun nekter også å redusere ham til én eneste identitet. Hun viser hvor komplisert Europas historie faktisk var på den tiden.
Et annet av bokas sterke spor er hvordan også tysktalende sivile etter krigen ble utsatt for kollektiv hevn. Sudettyskere ble fordrevet fra hjemmene sine, eiendommer ble konfiskert, familier ble splittet, og mennesker som aldri hadde deltatt i nazismens forbrytelser, ble straffet utelukkende fordi de tilhørte feil språkgruppe. Springora skriver om dette uten på noen måte å bagatellisere Holocaust eller nazismens forbrytelser. Tvert imot viser hun hvordan historien sjelden består av én type offer og én type gjerningsperson. Hun insisterer på kompleksiteten. Det er nettopp denne holdningen som gjør boka så overbevisende.
Etter hvert blir det også tydelig at farens liv var preget av langt flere hemmeligheter enn familien hadde forstått. Han levde et dobbeltliv. Han diktet ikke bare opp historier om fortiden, men skapte stadig nye versjoner av seg selv. Gradvis blir det klart at han også bar på en homoseksuell legning som han aldri klarte å leve åpent med. Springora gjør aldri dette til bokas hovedforklaring. Hun forsøker heller ikke å psykologisere alt ut fra seksualiteten hans. Tvert imot viser hun hvordan den seksuelle identiteten ble én av flere hemmeligheter som flettet seg inn i hverandre: den jødiske familiehistorien, skammen, løgnene, den stadige omskrivingen av fortiden og behovet for å skape seg selv på nytt. Ingen av disse forholdene forklarer hele mennesket. Sammen tegner de derimot et dypt tragisk portrett av et menneske som aldri fant fotfeste i sin egen identitet. Dermed blir også bokas egentlige tema stadig klarere.
Hva er egentlig et navn? Et navn er langt mer enn en praktisk betegnelse. Det forteller hvor vi kommer fra, hvem vi tilhører og hvilken historie vi bærer med oss. Samtidig viser Springora hvordan et navn også kan være en maske. Det kan skjule. Det kan beskytte. Det kan redde liv. Men det kan også viske ut et menneskes historie. Gjennom hele boka vender hun tilbake til dette spørsmålet. Hvor stor del av identiteten vår ligger i navnet vi bærer? Hvor mye arver vi fra tidligere generasjoner? Hvor mye formes av historiene familien forteller om seg selv? Og hvor mye ligger i alt det som aldri blir sagt? Dette gjør «Farsnavn» til langt mer enn en slektsgranskning. Den er en utforskning av identitet.
Det som imponerte meg aller mest, er imidlertid hvordan Vanessa Springora har valgt å fortelle denne historien. Hun kunne skrevet en tradisjonell slektskrønike. Hun kunne skrevet en historiebok. Hun kunne skrevet en memoar om forholdet til faren. Eller hun kunne skrevet en psykologisk studie av et menneske som levde hele livet bak et nett av løgner. I stedet gjør hun alt dette samtidig. Det er et dristig litterært prosjekt, men hun lykkes imponerende godt.
Hun nøyer seg ikke med å presentere funnene sine kronologisk. I stedet lar hun oss lesere følge selve undersøkelsen. Hvert brev, hvert fotografi, hver arkivmappe og hvert nytt vitneutsagn blir et nytt kapittel i en litterær etterforskning. Vi oppdager sannheten samtidig som hun gjør det. Dermed trekkes vi også inn i den samme usikkerheten, de samme feilsporene og de samme plutselige erkjennelsene. Det er et fortellergrep som skaper en sjelden nerve.
Selv om vi vet at faren hennes er død og historien allerede har funnet sted, opplevede jeg letingen som spennende. Hver gang Springora åpner en ny arkivmappe, vet vi at den kan inneholde opplysninger som fullstendig forandrer forståelsen av familien. Og det skjer gang på gang. Likevel er det aldri spenningen i seg selv som driver boka fremover. Det er nysgjerrigheten. Hun skriver med en bemerkelsesverdig disiplin. Dokumentene får tale når de finnes, men hun er samtidig helt åpen om hullene i materialet. Når kildene tier, fyller hun dem ikke med bastante konklusjoner. Hun nøyer seg med å stille spørsmål, drøfte muligheter og vise hvor usikkert historisk arbeid faktisk kan være. Denne intellektuelle etterretteligheten imponerte meg.
Det hadde vært enkelt å trekke bastante konklusjoner om både faren og bestefaren. Springora gjør det motsatte. Hun viser hvor vanskelig det er å forstå mennesker som levde under ekstreme historiske omstendigheter. Hun vet at ettertidens kunnskap lett kan bli urettferdig. Samtidig lar hun aldri denne erkjennelsen bli en unnskyldning. Hun forsøker å forstå, og avstår fra å bortforklare.
Boka beveger seg dessuten elegant mellom flere sjangre. Den er memoar, slektshistorie, historisk dokumentasjon, essay og psykologisk analyse på én gang. Disse delene kunne lett ha spriket i ulike retninger. Hos Springora danner de en overraskende helhet.
Jeg likte særlig hvordan Europas historie og familiens historie hele tiden speiler hverandre. Den ene historien forklarer den andre. Når Europas grenser flyttes, flyttes også familiens identitet. Når politiske regimer faller, må mennesker finne nye navn, nye språk og nye måter å forstå seg selv på. Historien blir aldri et bakteppe. Den blir en aktør.
Et annet grep jeg satte stor pris på, er hvordan Springora enkelte steder henvender seg direkte til faren i du-form. Faren er død, men gjennom denne stille samtalen blir han likevel en nærværende skikkelse. Hun stiller spørsmål hun aldri fikk anledning til å stille mens han levde. Hun forsøker å forstå ham, motsi ham, utfordre ham og etter hvert også forsone seg med deler av historien hans. Det er usedvanlig fint gjort. Like viktig er den litterære tilbakeholdenheten. Materialet kunne lett ha blitt melodramatisk. Familien rommer løgner, nazisme, Holocaust, homoseksualitet, skam, flukt, identitetstyveri, hemmeligheter og ødelagte relasjoner. Det finnes nok stoff her til flere romaner. Springora velger likevel den motsatte veien. Hun skriver nøkternt og presist, uten å overdramatisere. Nettopp derfor blir de følelsesmessige øyeblikkene desto sterkere. Hun stoler på oss lesere. Hun forklarer ikke mer enn nødvendig, og hun lar de mest smertefulle erkjennelsene vokse frem av dokumentene selv. Det gir teksten en egen verdighet.
Samtidig minner boka oss om at de store historiske katastrofene aldri bare utspiller seg i historiebøkene. De fortsetter å leve videre i familier, i taushet, i skam og i identiteter som formes gjennom generasjoner. Holocaust, nazismen, den kalde krigen, antisemittismen og forfølgelsen av homofile blir ikke abstrakte historiske begivenheter. De får ansikter, navn og familier. De blir levd liv. Og nettopp derfor angår de også oss.
Det som begynner som en undersøkelse av en fars liv, blir gradvis en refleksjon over hva identitet egentlig er. Er vi summen av våre minner? Av navnet vi bærer? Av historiene familien forteller om seg selv? Eller av dem den forsøker å skjule? Dette er spørsmål som Springora aldri forsøker å besvare én gang for alle. Hun lar dem bli stående.
Jeg ble dypt berørt av denne boka. Ikke først og fremst fordi den avdekker en dramatisk familiehistorie, men fordi den stiller spørsmål som angår oss alle. Hvem er vi egentlig? I hvor stor grad er vi formet av slekten vi kommer fra? Hvor mye av identiteten vår ligger i navnet vi bærer, i historiene vi har fått fortalt – og kanskje enda mer i dem som aldri ble fortalt? Kan vi frigjøre oss fra fortiden og skape en identitet som er vår egen, eller vil vi alltid bære med oss spor av menneskene som levde før oss? Dette er spørsmål Springora aldri gir enkle svar på. Hun lar dem følge leseren gjennom hele boka.
Samtidig er «Farsnavn» en bok om noe enda vanskeligere: forsøket på virkelig å forstå en forelder man aldri hadde et godt forhold til mens vedkommende levde. Springora skriver ikke for å ta et oppgjør med faren. Hun forsøker heller ikke å rehabilitere ham. Hun gjør noe langt vanskeligere. Hun forsøker å forstå. Hun undersøker ham med samme nysgjerrighet som hun undersøker arkivene. Hver ny opplysning tvinger henne til å revurdere bildet hun hadde av ham. Hun oppdager et menneske som levde hele livet med hemmeligheter han aldri klarte å bære. Et menneske som skapte seg selv på nytt, gang på gang, fordi den virkeligheten han kom fra, var for smertefull å leve med. Likevel lar hun aldri forståelsen gli over i unnskyldning. Det er denne hårfine balansen som imponerte meg mest. Hun dømmer verken faren eller slekten bakover. Hun forsøker heller ikke å skrive om historien slik at den blir lettere å leve med. Hun lar menneskene stå frem slik dokumentene, minnene og historien viser dem – med motsetninger, svakheter, skyld, kjærlighet og sårbarhet.
Historien(e) Sprinora forteller i denne boka minner oss om at mennesker sjelden lar seg redusere til én identitet. Vi er aldri bare offer eller gjerningsperson, bare sterke eller svake, bare gode eller onde. Livene våre rommer motsetninger, og historien gjør det samme.
Jeg satt også igjen med en dyp respekt for Springoras metode. Hun viser en nesten forskningsmessig samvittighetsfullhet i arbeidet med kildene. Hun skiller hele tiden mellom det hun vet, det hun tror og det hun ikke kan vite. I en tid hvor bastante påstander og skråsikre fortellinger ofte dominerer, oppleves denne intellektuelle redeligheten som befriende. Den forsøker aldri å gi flere svar enn materialet faktisk bærer.
Jeg opplever «Farsnavn» som en enda mer ambisiøs bok enn «Samtykket«. Den krever mer av leseren, men gir også mer tilbake. Dette er ikke en bok man leser for handlingens skyld. Den krever konsentrasjon og vilje til å følge mange historiske og filosofiske spor.
Det er en bok som beveger seg mellom familiehistorie, europeisk samtidshistorie, psykologi, filosofi og litteratur uten at helheten går tapt. Tvert imot er det nettopp i møtet mellom det personlige og det historiske at Springora finner sin største styrke.
Da jeg lukket boka, satt jeg igjen med én tanke som stadig vendte tilbake. Ingen av oss begynner livet med blanke ark. Vi fødes inn i historier som startet lenge før vi selv kom til verden. Noen kjenner vi. Andre er blitt tiet i hjel. Noen er vi stolte av. Andre forsøker vi å glemme. Men de er der like fullt og former oss på måter vi kanskje ikke engang er klar over.
Vanessa Springora viser hvor frigjørende og hvor smertefullt det kan være å lete etter disse historiene. Ikke fordi sannheten nødvendigvis gir oss fred, men fordi den gjør det mulig å forstå både dem som kom før oss og oss selv litt bedre.
Derfor handler «Farsnavn» til syvende og sist ikke bare om én familie eller ett etternavn. Den handler om oss alle. Selv uten en like dramatisk familiehistorie som Springoras, tror jeg mange vil kjenne igjen spørsmålet boka stiller: Hvor kommer vi fra, og hvor frie er vi egentlig til å bli oss selv?
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Utgitt i Frankrike: 2025
Originaltittel: Patronyme
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Oktober forlag
Oversetter: Agnete Øye
Antall sider: 330
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
