Anmeldelse av «DJ Bambi» av Auður Ava Ólafsdóttir (2023 – på norsk 2026)

Å få være seg selv

Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958) er en av Islands fremste samtidsforfattere. Hun er kunsthistoriker og har gjennom et langt forfatterskap skrevet romaner som kombinerer stillferdig humor, varme og melankoli med store eksistensielle spørsmål. Hun skriver om mennesker som befinner seg ved livets vendepunkter, men gjør det uten de store dramatiske effektene. I stedet lar hun de små øyeblikkene bære fortellingen.

Jeg har tidligere lest «Stiklingen«, «Frøken Island» og «Eden«, og har vært begeistret for dem alle. Gang på gang imponerer Ólafsdóttir med sin evne til å skrive om alvorlige temaer med en letthet som aldri blir overfladisk. Hun viser stor tillit til leseren og lar menneskene sine vokse frem gjennom hverdagslige observasjoner og små, betydningsfulle møter.

Det gjør hun også i «DJ Bambi«.

Hva vil det egentlig si å være transseksuell?

For de fleste handler det ikke om et ønske om å bli et annet menneske. Tvert imot handler det om å få leve som den man hele tiden har vært. En person kan være født med en kropp som ikke samsvarer med den grunnleggende opplevelsen av eget kjønn, og for noen blir en kjønnsbekreftende behandling avgjørende for å kunne leve i samsvar med egen identitet. Dette er utgangspunktet for Ólafsdóttirs roman.

Bambi har levd hele livet som kvinne i en mannskropp. Veien frem mot en kjønnsbekreftende behandling har vært lang. Først kom årene med tvil, refleksjon og utredninger. Deretter ventingen på hormonbehandling, og den langsomme forvandlingen hormonene setter i gang. Kroppen begynner gradvis å nærme seg den kvinnen hun alltid har visst at hun er. Nå gjenstår den siste etappen: den kjønnsbekreftende operasjonen, som skal gjennomføres i Thailand.

Men Bambi bærer samtidig med seg et helt levd liv. Hun har vært gift med Sonja, er far til en sønn og har barnebarn. Den kjønnsbekreftende behandlingen handler derfor ikke om å begynne på nytt, men om å forsøke å forene den hun alltid har vært med et liv som allerede er levd. Familien blir en viktig del av fortellingen, både gjennom kjærligheten, usikkerheten og de små skrittene mot en ny forståelse av hvem hun er.

Kallenavnet Bambi fikk hun allerede som barn av bestemoren, som syntes barnebarnet hadde de samme store øynene som rådyrkalven. Mange år senere oppdager hun at navnet rommer en dypere mening. Hun leser Felix Saltens Bambi og kjenner igjen den vare skapningen som må finne sin plass i verden. Navnet blir et bilde på hennes egen livsreise.

Likevel er det ikke operasjonen som står i sentrum. Det gjør ventingen. Romanen handler om dagene før avreisen, om håpet, tvilen og den langsomme bevegelsen mot et liv hun har lengtet etter i flere tiår.

I ventetiden møter vi tvillingbroren, søsteren, venner og en kvinnelige forfatter som Bambi hjelper med et bokmanuskript. Forfatteren, som aldri får noe navn, er blitt enke og arbeider med en roman om sorg og tap. Mellom de to vokser det frem et nært vennskap, og samtalene dreier seg etter hvert om langt mer enn litteratur. Begge står ved et vendepunkt i livet, og begge forsøker å finne et språk for det som har forandret dem.

Hormonbehandlingen skildres som en langsom forvandling, ikke bare av kroppen, men også av livet. Etter hvert som de ytre trekkene endrer seg, skjer det også noe i møtet med omverdenen. For første gang blir Bambi møtt som kvinnen hun er, uten forklaringer eller spørsmål. Det er de små øyeblikkene som gjør sterkest inntrykk: en tilfeldig hilsen, en korrekt tiltaleform, et menneske som ser henne uten å tvile. Slike hendelser blir små bekreftelser på at avstanden mellom den hun er, og den verden ser, endelig er i ferd med å bli mindre.

Det som kanskje overrasket meg mest, var hvor lite dramatisk denne romanen egentlig er. Man kunne lett forestille seg at en bok om en kjønnsbekreftende operasjon ville være preget av konflikter og sterke følelsesutbrudd. Ólafsdóttir velger en helt annen vei. Hun skriver med den samme rolige, lavmælte stemmen som har gjort de tidligere romanene hennes så særpregede. En kopp kaffe, en telefonsamtale, en bursdagsfeiring, en fugl utenfor vinduet eller et islandsk ord kan romme like mye mening som de store dramatiske hendelsene i livet.

Et av romanens vakreste motiver er de islandske ordene for ulike former for vindstille. Bambi oppdager at språket rommer en hel rikdom av nyanser for det vi på norsk bare kaller stillhet. Disse ordene vender tilbake gjennom hele romanen som små mellomspill: blikkstille, fløyelsstille, slørstille og mange flere. De beskriver naturen, men blir samtidig bilder på Bambis indre liv. Hun søker ikke dramatikk. Hun søker fred. En tilstand hvor kropp og identitet endelig kan falle til ro.

Et annet motiv som stadig vender tilbake, er måkene som hekker på takene rundt boligblokken. For naboene er de først og fremst en plage. De oppleves som aggressive, de stuper mot mennesker som kommer for nær reirene, og borettslaget diskuterer hvordan de skal bli kvitt dem. Bambi betrakter dem annerledes. Hun følger dem fra balkongen, leser om dem, studerer adferden deres og lar dem gradvis bli en del av sin egen indre fortelling. Særlig gjør det inntrykk når fugler flyr rett mot vindusruter uten å forstå at glasset er en usynlig hindring. Hun kjenner igjen sitt eget liv i disse kollisjonene. Også hun har levd med en usynlig barriere mellom den hun var, og den verden oppfattet henne som. Måkene blir dermed mer enn et naturmotiv. De speiler både sårbarheten, lengselen etter frihet og de hindringene som ikke alltid er synlige for omgivelsene. Som så mye annet hos Ólafsdóttir forklares symbolikken aldri direkte. Den får vokse frem gjennom fortellingen, og nettopp derfor virker den så sterkt.

Romanen rommer også mye kunnskap. Vi får innblikk i medisinske vurderinger, kjønnsbekreftende kirurgi og forskning omkring blant annet tårer, uten at dette noen gang oppleves som belærende. Fakta flettes naturlig inn i fortellingen og blir en del av Bambis egen søken etter forståelse.

Dette er heller ingen politisk roman. I en tid der spørsmål om kjønnsidentitet ofte preges av steile fronter og sterke meninger, velger Ólafsdóttir en annen tilnærming. Hun skriver om ett enkelt menneske. Hun forsøker ikke å overbevise leseren eller ta del i samfunnsdebatten. I stedet inviterer hun oss til å følge Bambi gjennom ventingen, tvilen, håpet og de små seirene. Nettopp derfor blir romanen så sterk. Den gir et sjeldent nyansert innblikk i hva det vil si å leve som transseksuell, og minner oss om at bak alle debattene finnes mennesker med liv, relasjoner, drømmer og en grunnleggende lengsel etter å bli sett for den de er.

Som alltid skriver Auður Ava Ólafsdóttir med en sjelden ømhet for menneskene sine. Hun dømmer ingen. Hun hever aldri stemmen. Likevel rommer den stille prosaen hennes en bemerkelsesverdig kraft.

«DJ Bambi» er en varm, klok og dypt menneskelig roman. Den ga meg større forståelse for en livserfaring jeg aldri selv har hatt, og minnet meg samtidig om noe allmennmenneskelig: hvor grunnleggende behovet er for å bli sett som den man faktisk er. Jeg anbefaler den varmt.

Utgitt på islandsk: 2023
Originaltittel: DJ Bambi
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Pax
Oversetter: Tone Myklebost
Antall sider: 184
Jeg har lånt boka på biblioteket