Et barns stille kamp for å bevare seg selv
Nikoline Riis Lindahl (f. 1995) debuterte som forfatter med sakprosaboka «Pasientrom 42» (2025), en personlig beretning om psykisk sykdom og erfaringer fra psykiatrien. Med «Hvis jeg var Agnes» tar hun steget over i skjønnlitteraturen, men hun viderefører noe av den samme interessen for menneskesinnet, sårbarhet og hvordan traumatiske erfaringer setter spor. Resultatet er en roman som både er psykologisk overbevisende og litterært ambisiøs.
«Hvis jeg var Agnes» har høstet mye ros siden den kom ut. Mange har fremhevet den særegne fortellerstemmen og måten Nikoline Riis Lindahl lar oss oppleve verden gjennom et barns øyne. Flere har også pekt på hvor sterkt romanen formidler den konstante uroen og frykten som preger et barn som vokser opp med vold. Det har riktignok også kommet mer forbeholdne anmeldelser. Noen mener at fortellingen blir vel ensidig, og at de voksne rundt Astrid kunne vært tegnet med større nyanser. Jeg deler ikke den innvendingen. Etter min mening er dette en bok som bevisst holder fast ved barnets perspektiv. Det er Astrids opplevelse av verden som står i sentrum, og nettopp derfor treffer romanen så sterkt.
Astrid, bokas jeg-person, går på barneskolen. En dag sitter hun i klasserommet og hører læreren fortelle om maur. De små insektene lever i kolonier, følger faste stier og er avhengige av hverandre for å overleve. Astrid henger seg opp i ett spørsmål: Hva skjer med mauren som blir alene? Læreren svarer kort at den ikke klarer seg. Dette enkle undervisningsopplegget blir stående som et bilde på hele romanen. For Astrid er det ikke maurene som er interessante. Det er ensomheten. Og hva som vil skje med henne dersom hun blir alene …
Fra første side befinner vi oss inne i Astrids bevissthet. Hun registrerer verden annerledes enn andre barn. Hun legger merke til lyder ingen andre hører, mønstre ingen andre ser og detaljer som blir livsviktige holdepunkt når angsten truer med å ta over. Hun teller, sorterer og organiserer. Hun følger linjer med fingrene, ser på geometriske former og holder fast ved faste rutiner. Dette er ikke tvangshandlinger fremstilt for å oppnå en dramatisk effekt. Derimot er det et barns desperate forsøk på å skape orden i en tilværelse der ingenting er trygt.
Hjemme venter faren. Han trenger ikke å slå for at frykten skal fylle huset. Stemmen hans, blikkene, den uforutsigbare vekslingen mellom tilsynelatende normalitet og eksplosivt raseri gjør at hele familien lever i konstant beredskap. Astrid lærer seg å lese de minste endringer i ansiktet hans, fordi hun vet at de kan avgjøre hvordan dagen ender. Hun forsøker å gjøre alt riktig, men oppdager at det ikke finnes noe «riktig». Reglene endres hele tiden. Det som var riktig i går, kan være galt i dag.
Moren forsøker lenge å holde familien sammen. Hun er selv fanget i et voldelig forhold og fremstår stadig mer handlingslammet. Til slutt forsvinner hun. Faren omtaler henne foraktfullt som «hun som stakk». For Astrid oppleves det annerledes. Hun mister ikke bare den eneste voksne som kunne ha beskyttet henne. Hun mister moren sin. Savnet blir et av romanens sterkeste underliggende temaer. Gjennom store deler av boken vender hun stadig tilbake til tanken: Hvis jeg var Agnes … Hun forsøker å forstå morens valg, samtidig som hun kjenner seg forlatt.
Tittelen «Hvis jeg var Agnes» vekket min nysgjerrighet. Hvem er egentlig Agnes, og hvorfor ønsker Astrid å være henne? Gjennom romanen gjentas formuleringen som et slags omkved. Astrid tenker stadig: «Hvis jeg var Agnes …» Jeg opplevde etter hvert at ordene rommer flere betydninger. Én av dem peker mot moren, som til slutt forlater hjemmet fordi hun ikke orker mer. Astrid forsøker å forstå henne, å se verden gjennom hennes øyne og kanskje også finne en forklaring på hvorfor hun dro. Samtidig rommer tittelen noe mer. Den uttrykker et barns lengsel etter å gjøre alt riktig, etter å være den som blir elsket, beskyttet og ikke vekker farens vrede. Nettopp derfor blir tittelen stående som et av romanens sterkeste symboler. Den peker både mot savnet etter moren og mot Astrids egen kamp for å forstå hvem hun er i en verden der hun hele tiden får høre at hennes opplevelser ikke stemmer.
Etter at moren er borte, blir Astrids situasjon enda mer utsatt. Den psykiske volden glir gradvis over i seksuelle overgrep. Lindahl beskriver dette med stor varsomhet. Overgrepene blir ikke skildret gjennom detaljerte beskrivelser, men gjennom Astrids oppsplittede bevissthet, kroppens reaksjoner og den overveldende skammen. Nettopp derfor blir scenene så sterke. Leseren forstår hva som skjer lenge før Astrid selv klarer å sette ord på det.
En av romanens mest interessante sider er skildringen av psykisk vold. Mange tenker først og fremst på blåmerker og slag når vold omtales. Lindahl viser noe langt mer snikende. Faren kontrollerer virkeligheten. Han benekter det Astrid opplever, vrir på sannheten og får henne til å tvile på egne sanser. Hun lærer gradvis at hun ikke kan stole på det hun selv ser, hører eller føler. Denne systematiske gaslightingen bryter sakte ned hennes tillit til seg selv. Når et barn ikke lenger tror på egne opplevelser, mister det også språket for å fortelle andre hva som skjer.
Samtidig viser romanen hvor ufattelig lojale barn kan være mot foreldrene sine. Astrid forsøker gjennom hele boken å beskytte både faren og moren. Hun unnskylder dem, leter etter forklaringer og tar skylden på seg selv. Selv etter de groveste overgrepene er hun mer opptatt av hva som vil skje med faren dersom hun forteller, enn av hva som har skjedd med henne. Denne lojaliteten er kanskje romanens mest hjerteskjærende trekk. Den minner oss om at barn sjelden slutter å elske foreldrene sine, selv når foreldrene svikter dem fullstendig.
Like viktig er skildringen av hvordan tillit bygges. Astrid forteller ikke alt med én gang. Hun prøver ut de voksne. Kan de tåle sannheten? Blir de sinte? Forsvinner de? Presser de henne? Helene, læreren hennes, gjør ingen av delene. Hun skynder seg ikke. Hun stiller få spørsmål, men blir værende. Hun vasker sår, fletter håret hennes, lar henne velge farge på plasteret og tegner sammen med henne. Gjennom slike små handlinger viser hun Astrid forskjellen mellom kontroll og omsorg. Det er en av bokas vakreste innsikter: Barn forteller ikke nødvendigvis fordi de blir spurt. De forteller når de kjenner seg trygge nok.
Mormoren får en minst like viktig funksjon. Hun representerer det hjemmet Astrid aldri har hatt. Hos henne finnes det stillhet, faste rutiner, varm kakao, hage, bøker og mennesker som ikke roper. Mormoren forsøker aldri å løse Astrids problemer. Hun er ganske enkelt til stede. Nettopp derfor blir hun den første som viser Astrid hvordan kjærlighet kan se ut når den ikke er knyttet til frykt.
Den grønne boka Astrid skriver i får også stor betydning. Skrivingen blir en måte å gjenvinne sin egen historie på. Faren forsøker hele tiden å definere virkeligheten for henne. Når Astrid skriver, blir det hennes egne ord som gjelder. Hun skaper en fortelling der hennes opplevelser ikke kan avvises eller omskrives. Skrivingen blir derfor ikke bare en mestringsstrategi, men et første skritt mot å finne tilbake til seg selv.
Det som gjør «Hvis jeg var Agnes» til en usedvanlig sterk roman, er først og fremst fortellergrepet. Lindahl lar Astrid være jeg-forteller, og språket følger barnets bevissthet helt konsekvent. Setningene er korte, rytmiske og fulle av gjentakelser. Tankene hopper mellom sanseinntrykk, minner og frykt. Leseren får aldri den trygge avstanden som en allvitende forteller ville gitt. Vi opplever angsten innenfra. Vi kjenner hvordan verden går i oppløsning når Astrid mister fotfestet, og hvordan telling, mønstre og små ritualer blir livsviktige forsøk på å holde den sammen igjen.
Romanen er også bemerkelsesverdig fordi den aldri reduserer Astrid til et offer. Hun er redd, men hun observerer. Hun tviler, men hun tenker. Hun brytes ned, men hun forsøker hele tiden å forstå. Den langsomme bevegelsen fra et liv der alt handler om kontroll, til en gryende erkjennelse av hva omsorg faktisk er, er skildret med stor psykologisk troverdighet. Da Astrid etter hvert oppdager at voksne kan møte henne med respekt, tålmodighet og varme, begynner også tilliten til egne følelser langsomt å vende tilbake.
Romanen gir ingen enkel slutt. Den lover ikke at traumene forsvinner eller at livet plutselig blir godt. Det ville vært lite troverdig. Håpet ligger et annet sted. Det ligger i at ett menneske ser barnet. Så enda ett. Og enda ett. Mormoren. Helene. De andre voksne som nekter å vende blikket bort. Lindahl minner oss om noe grunnleggende: Ett menneske kan faktisk gjøre en forskjell. Ikke fordi det kan viske ut fortiden, men fordi det kan gi et barn mot til å tro at fremtiden ikke behøver å ligne den.
«Hvis jeg var Agnes» er en rystende roman om vold, svik og overlevelse. Men den er også en roman om språk, tillit og håp. Den viser hvor dypt et barn kan skades når den som skulle beskytte, blir den som krenker. Samtidig viser den at veien tilbake begynner i det øyeblikket et barn blir trodd. Dette er en bok som gjør vondt å lese, men som samtidig er umulig å legge fra seg. Den blir værende i tankene lenge etter at siste side er lest, og minner oss om hvor avgjørende det er at ett barn blir sett og trodd i tide.
Utgitt: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 251
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
