Kan man elske på nytt når man ikke kan glemme sin første kjærlighet?

Finn Iunker (f. 1969) er først og fremst kjent som dramatiker, og er den mest spilte nålevende norske dramatikeren etter Jon Fosse. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med The Answering Machine i 1994, og skuespillene hans har siden vært oppført i en rekke europeiske land, i tillegg til Canada og Peru. I 2006 mottok han Ibsenprisen for sitt dramatiske forfatterskap, sammen med Liv Heløe. Iunker har også en akademisk bakgrunn som er interessant i møte med denne romanen: I 2014 tok han doktorgrad ved Universitetet i Oslo med en avhandling om Bertolt Brecht, og i 2020 fullførte han en kunstfaglig doktorgrad ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Selv har jeg bare lest én bok av Iunker tidligere, Stemmer fra Israel fra 2017. Den tok utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldater om deres handlinger på Vestbredden og i Gaza. Jeg var svært begeistret for boka og skrev den gangen at Iunker hadde redigert tekstene slik at de nakne hendelsene sto igjen, presist formulert og uten unødvendige forklaringer.

Nå har Finn Iunker altså skrevet sin første roman. «Romanse» er på bare 142 sider. Og bare for å ha sagt det med en gang: Denne romanen er fantastisk! Jeg er imponert over hvor mye Iunker har fått plass til i en så liten bok, og ikke minst hvor mange lag historien etter hvert viser seg å ha.

Anton er bokas jeg-forteller. Som ung mann reiser han til Færøyene, der han får sommerjobb på en fiskefabrikk i Fuglafjørður. Der møter han en ung kvinne som for ham er det vakreste mennesket han noen gang har sett.

De forelsker seg intenst. Likevel reiser Anton videre. Planen om å se verden ble lagt før han traff henne, og han gjennomfører den. Først da han vender tilbake til Færøyene, får han vite at kvinnen han elsker, er gravid med barnet hans.

Det blir ikke Anton og henne.

Vi får aldri vite hva kvinnen heter. Hun er Bjarkis mor, den unge kvinnen Anton elsket, kvinnen som står igjen på Færøyene da han reiser. Dette synes jeg er interessant. Hun eksisterer først og fremst gjennom Antons erindring om henne. Kanskje er det også noe av grunnen til at hun kan forbli så fullkommen. Hun blir stående som den store kjærligheten, nærmest uberørt av det hverdagslivet de aldri fikk sammen.

Sønnen Bjarki vokser opp uten Anton. Først som voksen tar han kontakt med faren, og dermed begynner de på den krevende oppgaven det er å forsøke å etablere et far-sønn-forhold flere tiår for sent.

Jeg synes forholdet mellom Anton og Bjarki er noe av det fineste og vondeste i romanen. Anton ønsker så sterkt å komme nær sønnen. De reiser sammen, og Anton inviterer, spør og forsøker å finne ting de kan ha felles. Men Bjarki har levd et helt liv uten ham.

Vanligvis skjer det en gradvis løsrivelse mellom foreldre og barn. Barnet er først helt avhengig av foreldrene, før det gjennom oppveksten og ungdomstiden skaper stadig større avstand og til slutt etablerer sitt eget voksne liv. Anton og Bjarki har aldri vært gjennom denne prosessen. De begynner nærmest i motsatt ende. Bjarki er allerede voksen når faren kommer inn i livet hans.

Hvordan skaper man da den nærheten som andre foreldre og barn har brukt et helt liv på å utvikle? Anton vil ikke at sønnen skal ringe eller besøke ham fordi han føler at han bør. Han vil at Bjarki skal ønske det. Nettopp derfor blir Antons sårhet så forståelig når Bjarki ikke prioriterer ham slik han håper. Samtidig vet Anton at han ikke kan kreve den nærheten han lengter etter.

Det finnes også en annen avstand mellom dem. Anton er intellektuell, forsker på Brecht og beveger seg hjemmevant mellom litteratur, historie, filosofi, kunst og politikk. Bjarki har en helt annen bakgrunn og andre referanser. Forskjellen i kulturell kapital er merkbar, men Iunker gjør aldri Bjarki mindre interessant av den grunn. Tvert imot kan Anton fremstå ganske hjelpeløs når han beveger seg inn på sønnens område.

Det morsomste eksemplet er compliance. Bjarki arbeider med compliance i et internasjonalt selskap. Anton spør hva det egentlig innebærer. Bjarki forklarer. Anton spør igjen senere. Nye forklaringer følger. Likevel virker det som om begrepet aldri riktig fester seg. Anton, som ellers forsøker å forstå verden gjennom språk, begreper og kunnskap, klarer ikke helt å forstå sønnens verden. Og Bjarki har på sin side ikke nødvendigvis behov for alle bøkene, tankene og perspektivene faren gjerne vil gi ham. De er far og sønn, men mangler et felles språk på flere områder.

I Antons voksne liv finnes også Lina. Hun er en helt annen kjærlighet enn den første. Her finnes hverdagen, reisene, samtalene, sexen, familiene, irritasjonen, de små gavene og alle de ubetydelige tingene som et faktisk forhold består av. Men den første kjærligheten er aldri helt borte. Dermed ligger et spørsmål under store deler av romanen: Kan man elske et nytt menneske når man aldri helt har sluttet å elske den forrige?

Etter hvert begynte jeg å lure på om spørsmålet burde stilles annerledes. Kanskje handler det mindre om hvorvidt Anton kan elske Lina, og mer om vår forestilling om at én kjærlighet må utslette den foregående for at den nye skal være sann. For mennesker fungerer vel sjelden så ryddig? Den første kjærligheten har dessuten fått et levende uttrykk gjennom Bjarki. Sønnen er både seg selv og forbindelsen tilbake til kvinnen Anton mistet.

Lina har på sin side sett hvordan faren aldri kom ordentlig over tapet av moren hennes. Dermed oppstår det speilinger mellom kjærlighetshistoriene som gradvis blir synlige.

Noe av det jeg likte aller best ved «Romanse» er alle detaljene som tilsynelatende ikke betyr noe. En sag. En sagklype. En CD. Et par raggsokker. En flaske. En kommentar. Et fotografi. En sang. En reise. Et navn. Så leser man videre, og plutselig viser det seg at en liten opplysning mange sider tidligere likevel hadde betydning.

Det er også forbløffende mange mennesker innom denne korte romanen. Først kan noen av dem virke perifere. Etter hvert oppstår forbindelser. Historiene speiler hverandre, utfyller hverandre og korrigerer noen ganger det vi trodde vi hadde forstått. Romanen krever derfor oppmerksomhet. Ikke fordi den er tunglest, tvert imot, men fordi detaljene er viktige å få med seg.

Dette fører til det jeg oppfatter som et av romanens viktigste temaer: hukommelsen. Anton forteller sin egen historie. Men hvor pålitelig er hukommelsen?

Møtene med Marianne er særlig interessante i denne sammenhengen. De har kjent hverandre i mange år og husker hendelser de begge har vært med på. Likevel stemmer ikke minnene alltid overens. Den ene husker noe den andre har glemt. De korrigerer hverandre og fyller ut tomrommene. Vi tror gjerne at vi husker en hendelse, men ofte husker vi kanskje like mye fortellingen vi senere har laget om den.

Dette gjør Anton til en interessant jeg-forteller. Jeg opplever ham ikke som upålitelig fordi han forsøker å lure leseren. Han er upålitelig på den måten vi alle er det når vi forteller om våre egne liv. Vi velger ut, glemmer, forskyver og skaper sammenheng i ettertid. Og jo eldre vi blir, desto flere ganger har vi fortalt noen av historiene. Hva husker vi da til slutt, selve hendelsen eller vår egen fortelling om den?

«Romanse» er heller ikke strengt kronologisk fortalt. Fortellingen beveger seg mellom ulike perioder i Antons liv, mellom mennesker og steder, og mellom små private hendelser og store politiske spørsmål. Én tanke kan føre til en annen, som igjen åpner en historie fra flere tiår tilbake.

Jeg synes formen passer svært godt til innholdet. For slik fungerer også minnene våre. Vi husker ikke livet fra A til Å. Et sted kan bringe oss tretti år tilbake. En sang kan hente frem et menneske. En lukt kan åpne et minne vi ikke har tenkt på på årevis. Gradvis må vi lesere selv sette historien sammen.

Bertolt Brecht spiller en viktig rolle i Antons liv. Her er det for øvrig en klar forbindelse til Iunkers egen faglige bakgrunn; doktorgraden hans fra Universitetet i Oslo handlet nettopp om Brecht.

Da The International Brecht Society planlegger en konferanse i Tel Aviv, reagerer Anton sterkt. Hvordan kan et miljø som arbeider med en så politisk forfatter som Brecht, diskutere undertrykkelse, protest og politisk ansvar, og samtidig se bort fra okkupasjonen og palestinernes situasjon? Anton begynner å lese seg grundigere opp, blant annet gjennom Ilan Pappés The Ethnic Cleansing of Palestine, og skriver et åpent brev til medlemmene av Brecht-selskapet der han problematiserer beslutningen om å legge konferansen til Tel Aviv.

Anton har en sterk motvilje mot dobbeltmoral. Det holder ikke å ha de riktige prinsippene dersom man ikke er villig til å anvende dem når det faktisk koster noe.

Og her synes jeg Iunker gjør noe svært interessant med hovedpersonen sin. Anton er kompromissløs når han gransker verdenssamfunnet og institusjonene rundt seg. Men hvordan står det egentlig til med hans eget liv? Anton elsker Lina. Og så er han utro mot henne.

Kontrasten er slående.

Jeg oppfatter selvfølgelig ikke romanen som om politisk undertrykkelse og utroskap skulle være moralsk sammenlignbare størrelser. Det interessante ligger et annet sted: gapet mellom de prinsippene vi forsvarer, og måten vi selv lever på. Det er lett å oppdage andres inkonsekvens. Vanskeligere er det å rette det samme kritiske blikket mot seg selv.

Anton vet at han må fortelle Lina om utroskapen. Han bestemmer seg for å gjøre det. Flere ganger. Men øyeblikket passer aldri helt. Han er i stand til å analysere kompliserte politiske og moralske spørsmål, men står hjelpeløs overfor noen av de mest elementære spørsmålene i sitt eget liv.

Jo mer jeg tenker på denne boka, desto mindre sikker blir jeg på at kjærlighetshistorien alene er dens egentlige sentrum, til tross for hva tittelen kan gi inntrykk av. For meg handler «Romanse» minst like mye om hvordan vi lager fortellinger av våre egne liv.

Anton forsøker å forstå hvem han har vært som kjæreste, far, sønn, venn og politisk menneske. Han oppsøker mennesker, undersøker og husker, og oppdager at andre husker annerledes. Og hele tiden finnes spørsmålet om hva som kunne ha vært.

Hva om han ikke hadde reist fra Færøyene? Hva om han hadde fått være far for Bjarki fra begynnelsen? Hva om han og den første kjærligheten hadde fått et liv sammen? Hva om han hadde behandlet Lina annerledes?

Men et menneskeliv består ikke av alternativene. Det består av det som faktisk skjedde. Det er kanskje noe av det mest vemodige ved romanen.

Anton kan få kontakt med Bjarki, men han kan aldri få tilbake barndommen hans. Han kan møte kvinnen han en gang elsket, men han kan ikke bli den unge mannen han var. Han kan forsøke å finne tilbake til Lina, men det som har skjedd mellom dem, vil alltid være en del av forholdet.

Fortiden kan forstås på nye måter. Den kan ikke gjøres om.

Jeg er rett og slett svært begeistret for «Romanse«. Noe av det fineste er hvor lite Iunker forklarer for leseren. Han har tillit til at vi selv oppfatter forbindelsene. Språket er enkelt og nøkternt, og humoren ligger ofte i dialogene og i Antons litt særegne blikk på verden. Det er mye å smile av underveis, samtidig som boka rommer stor sorg.

Kanskje er det nettopp kontrastene som gjør romanen så sterk. Det store står ved siden av det lille. Verdenspolitikken ved siden av kjærlighetslivet. Folkemord ved siden av compliance. Brecht ved siden av en sag som skal files riktig. Den store kjærligheten ved siden av spørsmålet om hvem som skal kjøre bilen hjem.

Slik er jo også livet. Vi lever ikke ett tema av gangen. Alt eksisterer samtidig, og midt i dette forsøker vi å skape en fortelling om hvem vi er.

Det er utrolig hvor mye Finn Iunker har fått plass til på 142 sider. «Romanse» ser liten ut, men den er alt annet enn liten. Jeg har allerede tatt meg i å bla tilbake for å se på detaljer jeg ikke forsto betydningen av første gang. Det er for meg et sikkert tegn på en roman som har truffet.

Og etter «Romanse» vet jeg én ting: Jeg skal lese mer av Finn Iunker. Jeg har «Fortellinger«, som ble gitt ut første gang i 2006, liggende på vent.

Utgitt: 2026
Forlag: Kolon forlag
Antall sider: 142

Jeg har fått tilsendt et leseeksemplar fra forlaget.