Anmeldelse av «En kvinnes frigjøring» av Édouard Louis (2021 – på norsk 2022)

Hvor fri er man når man ikke har råd til å velge?

Édouard Louis (f. 1992) har i løpet av få år etablert seg som en av de mest markante franske forfatterne i sin generasjon. Han vokste opp som Eddy Bellegueule i et fattig arbeiderklassemiljø i Hallencourt i Nord-Frankrike, og debuterte i 2014 med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule«. Boka ble en internasjonal suksess og er oversatt til mer enn 30 språk. Siden har han fortsatt å skrive med utgangspunkt i sitt eget liv og sin egen familie, om fattigdom og klasse, vold og alkoholisme, homofobi, skam og sosial mobilitet.

Jeg har etter hvert lest samtlige av bøkene hans som foreligger på norsk, med ett unntak: «Kollaps«, som kom på norsk i 2025, og som ligger på vent. Louis er en forfatter jeg stadig vender tilbake til. Bøkene hans er som regel korte, men det betyr ikke at de er små. Tvert imot rommer de ofte forbløffende mye.

«En kvinnes frigjøring» («Combats et métamorphoses d’une femme«) kom ut i Frankrike i 2021 og på norsk, i Egil Halmøys oversettelse, i 2022. Den norske utgaven er på bare 108 sider. Jeg leste boka da den kom, men skrev aldri om den på bloggen. Etter nylig å ha lest «Monique flykter«, som fortsetter historien om moren, fikk jeg lyst til å gå tilbake og lese denne på nytt. Denne gangen valgte jeg lydbokutgaven, selv om jeg har papirutgaven liggende.

Boka åpner med et fotografi av Édouard Louis’ mor som ung. På bildet ser han en kvinne som virker fri og lykkelig, full av forventninger til livet. Det er vanskelig å forene denne unge kvinnen med den moren han selv husker fra barndommen, en kvinne som levde i fattigdom, med fem barn og som i mange år ble ydmyket og undertrykt. Hva skjedde med henne på veien?

Hun var bare 19 år da hun ble gravid og giftet seg med barnets far. Det var ikke dette livet hun hadde drømt om som ung. Ekteskapet ble ulykkelig, og etter hvert forlot hun mannen og flyttet inn hos søsteren. Dermed gjennomførte hun det første store bruddet i livet sitt.

Senere møtte hun en ny mann, Édouard Louis’ far. Heller ikke dette forholdet skulle gi henne det livet hun hadde håpet på. Han drakk, var voldelig og nedverdiget henne. Familien levde under trange økonomiske forhold, og livet var preget av fattigdom, alkohol og konflikter.

Da faren skadet ryggen i en arbeidsulykke og ikke lenger kunne arbeide, ble situasjonen på mange måter enda verre. Han ble gående hjemme. Dermed forsvant også de timene hvor moren tidligere hadde kunnet være alene, bevege seg friere og få et pusterom fra mannen hun levde sammen med. Den lille friheten hun hadde hatt, ble ytterligere innskrenket. Og var de fattige fra før av, så ble det nå ren nød.

Det er lett å lese dette som historien om en kvinne som gang på gang velger feil mann. Men da overser man mye av det Louis forsøker å vise. Hvilke reelle valgmuligheter hadde hun egentlig? Hun hadde liten utdannelse, lite penger og få muligheter til å forsørge seg selv og barna. Kjønn og klasse virker sammen. Det ene kan vanskelig forstås uten det andre. Mannen hennes ønsket heller ikke at hun skulle få førerkort, og dermed kontrollerte han også kontakten hennes med egen familie.

Louis skriver også om sin egen rolle i morens liv, og her blir boka mer ubehagelig og samtidig mer interessant. Som barn skammet han seg over familien og miljøet han kom fra. Senere gjennomførte han sin egen klassereise og forlot både stedet, språket, væremåtene og mye av identiteten han hadde vokst opp med. Han frigjorde seg fra det livet moren fortsatt satt fast i.

Men også moren forandrer seg. Da hun er omkring 45 år gammel, gjør hun det som lenge kunne virke umulig: Hun bryter ut. Hun kaster mannen ut og begynner å skape seg et annet liv. Litt etter litt gjenerobrer hun noe hun nesten hadde mistet underveis, retten til å bestemme over sitt eget liv.

Og forvandlingen er slående. Kvinnen som gjennom store deler av livet hadde vært økonomisk og sosialt avhengig av menn, begynner å stå på egne ben. Hun besøker sønnen i Paris. Hun beveger seg inn i miljøer som tidligere hadde vært utenkelige for henne. Etter hvert ser Louis henne med et annet blikk. Ikke bare som den undertrykte moren fra barndommen, men som et selvstendig menneske.

Det mest interessante ved «En kvinnes frigjøring» er etter mitt syn at Louis nekter å gjøre morens historie til et spørsmål om individuell viljestyrke alene. Dette er ikke den enkle fortellingen om en kvinne som endelig «tok seg sammen» og forlot en dårlig mann. For hvorfor gjorde hun ikke det tidligere?

Det er nettopp her Louis’ klasseperspektiv blir avgjørende. Frihet er ikke bare et spørsmål om å ville. Man må også ha mulighet til å handle. Økonomi, utdannelse, arbeid, bosted, sosial tilhørighet og forventninger til kvinner påvirker hvilket handlingsrom et menneske faktisk har. Moren har levd under det Louis fremstiller som en dobbel undertrykkelse, gjennom både klasse og kjønn.

Hos Louis er dette heller aldri bare en privat familiehistorie. Klasse er også politikk. Hvilke muligheter mennesker som moren hans har til å komme seg ut av fattigdom og avhengighet, påvirkes av arbeidsliv, velferdsordninger og politiske beslutninger. Dermed blir spørsmålet om frihet også et spørsmål om hvem samfunnet faktisk gir mulighet til å være fri.

Dette er et gjennomgående trekk ved hele forfatterskapet hans. Han skriver om enkeltmennesker, men forsøker samtidig å vise hvilke samfunnskrefter som virker gjennom livene deres. Familien blir på mange måter det stedet han undersøker disse spørsmålene fra. Gjennom sin egen familie undersøker han hva klasse gjør med mennesker, med kroppene deres, språket, drømmene, relasjonene og forestillingene om hva som overhodet er mulig.

Gjennom sin egen familie undersøker han hva klasse gjør med mennesker, med kroppene deres, språket, drømmene, relasjonene og forestillingene om hva som overhodet er mulig.

Dermed handler «En kvinnes frigjøring» også om noe større enn Monique. Det handler om hvor mye av et menneskes liv som faktisk er selvvalgt.

Samtidig er dette kanskje en av Louis’ ømmeste bøker. Forholdet mellom mor og sønn er ikke ukomplisert. Han romantiserer verken henne eller sin egen rolle. Han vet at han selv har skammet seg over henne. Han vet at hans egen frigjøring også innebar at han forlot henne. Klassereisen hans skapte en avstand mellom dem. Nettopp derfor blir det sterkt når rollene etter hvert forskyves. Først er det sønnen som flykter fra det livet familien representerer. Senere er det moren som gjør noe av det samme. Hun blir ikke stående igjen som den han forlot. Hun forandrer seg.

Det er også interessant å lese boka på nytt etter «Monique flykter«. For den frigjøringen Louis beskriver her, skulle vise seg ikke å være endelig. Morens historie var ikke ferdig. Det skulle komme enda et forhold hun måtte bryte ut av, og enda en flukt. I ettertid får derfor tittelen «En kvinnes frigjøring» nesten en ekstra betydning. Frigjøring er ikke nødvendigvis én avgjørende handling. Noen ganger må friheten erobres flere ganger.

Det er kanskje dette jeg sitter sterkest igjen med etter gjenlesningen. Vi liker fortellinger der mennesker bryter ut, reiser seg og begynner på nytt. De gir oss en følelse av at livet kan endres dersom man bare er modig nok. Louis gjør det vanskeligere enn som så. Han minner oss om at mennesker ikke lever uavhengig av sine materielle og sosiale vilkår.

Og likevel finnes muligheten for forandring. Den unge kvinnen på fotografiet forsvant kanskje aldri helt. Hun ble bare borte under fattigdommen, barna, mennene, volden og alle årene hvor livet hennes ble formet av andres behov. Det vakreste ved «En kvinnes frigjøring» er kanskje at Louis forsøker å hente henne frem igjen, ikke bare som sin mor, men som et menneske med et eget liv, egne lengsler og en rett til frihet.

Det er en liten bok om et stort tema: hva som former et menneskes liv, hvor vanskelig det kan være å bryte ut av de rammene man er blitt plassert i, og hvor mye som skal til for endelig å kunne si: Dette livet er mitt!

Det er en liten bok om et stort tema. Og kanskje først og fremst en bok om hvor vanskelig det kan være å bli den man en gang hadde mulighet til å bli.

Utgitt i Frankrike: 2021
Originaltittel: Combats et métamorphoses d’une femme
Utgitt i Norge: 2022
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Egil Halmøy
Antall sider: 108
Spilletid: 1 t 24 min.