Anmeldelse av «Monique flykter» av Édouard Louis (2024 – på norsk 2025)

Hvor mange ganger må man flykte for å bli fri?

Édouard Louis (f. 1992) er en av de mest markante franske forfatterne i sin generasjon. Han vokste opp som Eddy Bellegueule i et fattig arbeiderklassemiljø i Hallencourt i Nord-Frankrike, og slo gjennom allerede som 21-åring med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» i 2014. Siden har han fortsatt å skrive med utgangspunkt i sitt eget liv og sin egen familie, om fattigdom og klasse, vold og alkoholisme, homofobi, skam og sosial mobilitet. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk, og flere av dem er dramatisert.

Familien har hele tiden stått sentralt i forfatterskapet. I «Hvem drepte faren min» skrev Louis om farens ødelagte kropp og om hvordan politiske beslutninger rammer mennesker nederst på den sosiale rangstigen. I «En kvinnes frigjøring» vendte han blikket mot moren Monique og hennes vei ut av et liv preget av fattigdom, mannlig dominans og et voldelig ekteskap. Jeg har tidligere lest boka, men ikke skrevet om den. I løpet av kort tid kommer jeg derfor til å ta for meg lydbokutgaven, slik at jeg også får denne boka med blant omtalene her på bloggen.

«Monique flykter«, som kom ut i Frankrike i 2024 og på norsk i 2025, fortsetter historien om moren.

Og det viser seg at frigjøring ikke nødvendigvis er noe man gjør én gang for alle. Det er heller ikke uvanlig at mennesker som har levd lenge i destruktive forhold, senere havner i relasjoner med noen av de samme mønstrene. For Monique blir historien på ubehagelig vis gjentatt.

Édouard Louis befinner seg i Athen en kveld moren ringer. Mannen hun lever sammen med, er full og skjeller henne ut. Det er ikke første gang. I flere år har det samme gjentatt seg. Han drikker og kaller henne de styggeste ting. Monique har skjult mye av dette for sønnen fordi hun ikke vil bekymre ham. Men denne kvelden har hun fått nok.

Situasjonen er smertelig kjent. Monique har allerede én gang klart å bryte ut av et destruktivt samliv. Hun forlot Louis’ far etter et langt ekteskap preget av alkohol, vold og undertrykkelse. Nå har hun på nytt havnet sammen med en mann som drikker og ydmyker henne.

Sønnen er ikke i tvil: Hun må komme seg ut.

Men hvordan forlater man egentlig et forhold når man ikke har penger?

Dette er et av de viktigste spørsmålene i «Monique flykter«. Det er lett å si at et menneske som blir dårlig behandlet, må gå. Men frihet forutsetter handlingsrom. Monique har verken utdannelse, førerkort eller økonomiske ressurser å falle tilbake på. Store deler av livet hennes har gått med til å føde og oppdra barn, lage mat, vaske klær og holde familien sammen. Det arbeidet har vært nødvendig, men det har ikke gitt henne den økonomiske selvstendigheten hun nå trenger.

Dermed må Louis hjelpe.

Fra Athen organiserer han morens flukt. Han skaffer henne et sted å bo og sørger etter hvert for at hun kan etablere et nytt liv. Her ligger også et av bokas interessante paradokser. Det forfatterskapet som har skapt så mye uro i familien, og som til dels bygger på den samme familiens smertefulle historie, har gitt Louis de økonomiske ressursene som nå gjør ham i stand til å hjelpe moren ut av situasjonen.

Litteraturen får dermed en helt konkret betydning. Den beskriver ikke bare et liv. Inntektene fra den gjør det mulig å forandre dette livet.

Det er dessuten noe Louis selv reflekterer over på et annet nivå. Moren har gjennom store deler av livet vært en av dem samfunnet knapt ser. Hun har arbeidet i hjemmet, tatt seg av andre og tilhørt en sosial klasse som sjelden får fortelle sin egen historie. Denne gangen er det faktisk Monique selv som ber sønnen skrive om henne. Louis har fortalt at han oppfattet ønsket hennes som et ønske om å komme ut av denne usynligheten.

Det gjør også «Monique flykter» annerledes enn flere av de tidligere bøkene hans. Louis er selvfølgelig til stede, men han befinner seg mer i bakgrunnen. Dette er først og fremst Moniques historie.

Etter hvert får Monique sitt eget sted å bo. Hun kjøper ting til hjemmet sitt og innreder det slik hun selv vil ha det. De små tingene får stor betydning. For friheten viser seg ikke først og fremst i de store erklæringene, men i muligheten til å bestemme over sitt eget hverdagsliv. Hva man skal kjøpe. Hvordan man skal innrede. Hvem man skal være sammen med. Hva man skal bruke pengene sine på.

Og kanskje viktigst: å slippe å være redd for hvordan en mann vil oppføre seg når han har drukket.

Samtidig handler boka om forholdet mellom mor og sønn. Det er ikke et enkelt forhold, og det har det heller aldri vært. Louis har tidligere skrevet om avstanden mellom dem, om skammen over miljøet han kom fra og om sin egen klassereise bort fra familien. Her forsøker de å finne en annen måte å være sammen på. Ikke først og fremst som mor og sønn, men som venner.

Jeg synes dette er noe av det fineste ved boka. For kanskje ligger det også en erkjennelse her av at enkelte relasjoner blir lettere dersom man klarer å legge bort forestillingene om hvordan de burde være. De kan ikke gjøre fortiden ugjort. Monique kan ikke bli den moren Louis kanskje trengte som barn, og han kan ikke bli den sønnen hun en gang forestilte seg. Men som voksne mennesker kan de forsøke å møte hverandre på nytt.

Denne bevegelsen mellom liv og litteratur blir enda tydeligere gjennom teateret. En forestilling basert på Louis’ tidligere bok om moren settes opp i Hamburg, og Monique får se sitt eget liv fremstilt på scenen. Dermed oppstår et fascinerende kretsløp: Hun har levd livet, sønnen har skrevet om det, andre mennesker spiller det, og til slutt sitter hun selv i salen og ser sin egen historie bli fortalt.

Det kunne blitt selvhøytidelig. Hos Louis blir det i stedet rørende.

Jeg likte «Monique flykter» svært godt. Édouard Louis har alltid skrevet politisk litteratur, selv når han skriver om de mest intime delene av sitt eget liv. Også denne gangen handler boka om klasse og kjønn. Hva betyr det egentlig å be en kvinne forlate en mann når hun ikke har egne penger, utdannelse, førerkort eller et sted å bo? Hvor reell er valgfriheten dersom man mangler de materielle forutsetningene for å velge?

Det er dette Louis er så god til å vise. Strukturelle problemer blir aldri bare teorier hos ham. De finnes i kropper, hjem, bankkontoer og familier.

Samtidig opplevde jeg «Monique flykter» som varmere enn mye annet jeg har lest av Louis. Det er som om forfatterskapet har modnet, og at også Louis selv har blitt eldre på en måte som preger blikket på moren og på sin egen historie. For noe av det å bli ordentlig voksen handler kanskje nettopp om å klare å se foreldrene sine som de menneskene de var og er, med sine begrensninger, feil og mangler. Og etter hvert også å kunne tilgi noe av det de gjorde, eller ikke klarte å gjøre, da man selv var barn.

Louis trer dessuten mer i bakgrunnen enn han ofte har gjort tidligere. Han analyserer fortsatt, men denne gangen får moren i større grad være hovedperson i sitt eget liv, ikke bare moren i hans historie. Det har også betydning at det faktisk var hun som ønsket at han skulle skrive boka. På den måten tar Monique selv et tydeligere eierskap til fortellingen om sitt eget liv.

Jeg ble også sittende og tenke på paradokset i Louis’ forfatterskap. Han har skrevet nådeløst om familien han kommer fra, og nettopp dette forfatterskapet har gitt ham de økonomiske mulighetene til å hjelpe moren når hun trenger det som mest. Litteraturen har dermed ikke bare gjort hennes liv til en fortelling. Den har også bidratt til å forandre det.

Men aller mest oppfatter jeg dette som en bok om kjærlighet. Ikke den enkle og selvfølgelige kjærligheten mellom mor og barn, men den langt vanskeligere kjærligheten mellom to voksne mennesker som har såret hverandre, misforstått hverandre og levd svært forskjellige liv, men som likevel forsøker å finne en måte å være i hverandres liv på. Kanskje må de slutte å prøve å være den moren og den sønnen de en gang skulle ha vært. Kanskje kan de heller bli venner.

Jeg valgte denne gangen å høre «Monique flykter» som lydbok, selv om papirutgaven står i bokhylla. Christian Hestø leser den norske utgaven, som er oversatt av Egil Halmøy. Lydboka varer i rundt fem timer. For meg fungerte boka svært godt i dette formatet. Det direkte og muntlige ved Louis’ språk passer godt til opplesning, og nærheten mellom mor og sønn kommer tydelig frem.

«Monique flykter» er en liten bok om et stort spørsmål: Hva skal til for at et menneske virkelig skal kunne bestemme over sitt eget liv? Noen ganger begynner friheten ganske enkelt med muligheten til å gå.

Utgitt på fransk: 2024
Originaltittel: Monique´s Évade
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Egil Halmøy
Antall sider: 156
Spilletid: 5 t