Hvem eier sannheten om et menneske?
Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en av våre mest produktive kunstnere, med et langt liv både som musiker og forfatter. Som pianist og komponist har han en omfattende musikalsk produksjon bak seg, samtidig som han siden forfatterdebuten på 1970-tallet har skrevet en lang rekke romaner, biografier, essays og erindringsbøker. De to kunstneriske løpene har aldri vært helt adskilt. Musikken har ofte en sentral plass i livene til menneskene Bjørnstad skriver om. Slik er det også i «Elvestad«.
Jeg har fulgt Bjørnstads forfatterskap i mer enn førti år og lest nesten alt han har skrevet. Noen bøker har naturligvis truffet meg sterkere enn andre, men jeg vender stadig tilbake til ham. Ikke minst fordi han er så god når han skriver om mennesker som har kommet så langt i livet at blikket oftere vendes bakover. Hvordan ble livet vårt? Hvilke valg tok vi og hvilke lot vi være å ta? Hva gikk tapt underveis? Og er det fortsatt tid til å gjøre noe annerledes? Dette er også sentrale spørsmål i «Elvestad«, den andre frittstående fortsettelsen av Bjørnstads Vendepunkt-trilogi.
Elvestad er pianist og forfatter og har nylig mistet sin mangeårige venn og kollega Brockenhurst. Nå har han fått i oppdrag å skrive biografien hans. For å få arbeidsro forlater han Oslo og leier Gamlegården, en stor og temmelig medtatt gård med råte, muggsopp og et Blüthner-flygel. Med «på kjøpet» får han også en rotte ved navn Ruth.
Det er ikke akkurat den idylliske forfatterresidensen han kunne ha håpet på. Men Gamlegården blir etter hvert mer enn en kulisse. Elvestad har reist dit for å skrive om et annet menneskes liv, men tvinges etter hvert til å se nærmere på sitt eget.
Elvestad er romanens jeg-person, og vi kommer tett på en mann som uavbrutt observerer, assosierer, husker, angrer og korrigerer seg selv. Tankene beveger seg mellom nåtid og fortid, og Brockenhurst trenger seg stadig på.
Hvilken biografi skal Elvestad egentlig skrive? Og hva er egentlig sannheten om et menneske? Er det den personen vi andre ser? Den historien vedkommende selv har fortalt om sitt liv? Eller finnes sannheten et sted i alle bruddstykkene – i minnene, erfaringene og fortellingene til menneskene som har kjent ham? Dette blir et stadig mer interessant spørsmål fordi Elvestad ikke er en nøytral biograf. Han var selv en del av Brockenhursts liv.
Mannen ved flygelet
Brockenhurst var ikke bare Elvestads venn. Han var også mannen Elvestad gjennom store deler av sitt voksne liv kom til å stå ved siden av, aller mest i skyggen. Brockenhurst var intellektuell og en mediepersonlighet med mye kunnskap, sterk karisma og ikke minst et meget stort ego. Han ble etter hvert en folkelig mediepersonlighet gjennom et populært TV-program.
Ved flygelet satt Elvestad. Samarbeidet mellom dem er viktig for å forstå forholdet. Brockenhurst var spontan og improviserende og kunne gjerne bevege seg langt utenfor manus. Elvestad måtte følge med. Når Brockenhurst mistet tråden eller ikke var godt nok forberedt, kunne Elvestad gripe inn fra flygelet, stille et spørsmål, spille noe eller på andre måter dekke over det som skjedde. Han var ikke bare pianist, men også sikkerhetsnettet som fikk Brockenhurst til å fremstå enda bedre på direkten. Også utenfor studio stilte han opp. Når Brockenhurst havnet i vanskelige situasjoner, kunne han tilkalle Elvestad for å roe ned gemyttene. Elvestad kom. Det sier mye om vennskapet deres. De var nære, de lo sammen og hadde en fortrolighet som strakk seg over svært mange år. Men Brockenhurst tok også Elvestads lojalitet nærmest for gitt. Mens Brockenhurst fikk oppmerksomheten, suksessen og kvinnene, ble Elvestad værende litt ute til venstre i TV-bildet.
Derfor er sorgen hans heller ikke entydig. Han savner Brockenhurst, men er også sint på ham. Han beundrer ham og misunner ham. Han sørger over ham og konkurrerer på et vis fremdeles med ham, selv etter hans død. Det er noe av det mest interessante ved romanen. For kan man elske et menneske og samtidig misunne det? Kan man sørge dypt over en venn og samtidig kjenne på bitterheten over hvor stor plass denne vennen fikk ta i ens eget liv?
Hvem eier historien om Brockenhurst?
Biografiprosjektet innebærer samtidig at maktforholdet mellom de to vennene snus. I alle år var det Brockenhurst som hadde scenen, kameraene og publikum. Han satte dagsorden og skapte i stor grad også fortellingen om seg selv, mens Elvestad satt ved siden av, klar til å gripe inn når det var nødvendig.
Nå er Brockenhurst død, og det er Elvestad som sitter med pennen. Mannen som så lenge befant seg i utkanten av bildet, har plutselig fått makten over fortellingen om den andre. Det er han som skal velge hva som skal med, hvilke sider av Brockenhurst som skal frem, og dermed også hvilket bilde leserne skal sitte igjen med.
Men Elvestad kjenner Brockenhurst altfor godt til å være noen nøytral betrakter. Han bærer med seg både kjærligheten og lojaliteten, men også sjalusien, sårene og alle årene i skyggen av ham. Og etter hvert som han snakker med andre som kjente Brockenhurst, blir det tydelig hvor forskjellig et menneske kan oppleves, avhengig av hvem som ser.
Kanskje finnes det heller ingen endelig sannhet om et menneske. Vi viser forskjellige sider av oss selv til forskjellige mennesker, samtidig som vi skaper vår egen fortelling om hvem vi er. En biografi kan samle noen av disse bruddstykkene, men den vil alltid innebære valg og fortolkninger.
For Elvestad ligger det en egen ironi i dette. Gjennom store deler av livet var det Brockenhurst som tok plassen og styrte fortellingen. Nå er rollene byttet om. For første gang er det Elvestad som får det siste ordet.
Hva skjedde med Elvestads eget liv?
Arbeidet med biografien blir derfor også et oppgjør med Elvestads eget liv. For han hadde ambisjoner selv. Han ville noe med både musikken og skrivingen, men livet ble ikke helt slik han hadde forestilt seg. Det er ikke først og fremst store katastrofer han ser tilbake på, men alt det uforløste. Mulighetene som ikke ble brukt, valgene som ikke ble tatt og følelsen av at han kanskje lot seg redusere til en birolle i andres historier.
Her synes jeg Bjørnstad skriver særlig godt om det å bli gammel. For hva skjer når tiden ikke lenger oppleves som ubegrenset? Stadig mer er ugjenkallelig. Mennesker er døde, forhold avsluttet og muligheter forsvunnet. Samtidig er man fremdeles det samme mennesket, med begjær, sjalusi, forfengelighet, håp og behovet for å bli sett. Elvestad er derfor ingen avklart gammel mann som betrakter livet med stoisk ro. Han er selvkritisk og selvmedlidende, sjalu og generøs, klok og tidvis ganske latterlig. Det er nettopp det som gjør ham levende.
Ruth og Une
Midt i alle refleksjonene rundt Brockenhurst, livet som har vært og alderdommen, finnes også Ruth.
Da Elvestad får vite at det bor en rotte på Gamlegården – og at denne rotta attpåtil heter Ruth – er hans første tanke naturlig nok at den må bort. Men Ruth er ingen hvilken som helst rotte. Hun er nærmest blitt en lokal kjendis, og Elvestad forstår raskt at det ikke nødvendigvis vil bli godt mottatt dersom han tar livet av henne.
Etter hvert endrer også forholdet hans til Ruth seg. Fra å være et skadedyr han helst vil bli kvitt, blir hun en del av hverdagen hans. Han legger merke til når hun kommer, snakker til henne, bekymrer seg for henne og savner henne når hun blir borte. Gradvis blir Ruth en slags merkelig samboer og kanskje også et kjærkomment selskap for en mann som har trukket seg tilbake alene på en stor gård. Det er både absurd, morsomt og ganske rørende.
Så møter han Une Bekkedalen, som arbeider på den lokale Kiwi-butikken. Une vekker raskt Elvestads interesse. Hun bærer dessuten på en dramatisk historie: Hun har drept sin tidligere mann med kniv, men ble frifunnet fordi hun handlet i selvforsvar. Det er imidlertid ikke bare historien hennes Elvestad blir opptatt av. Han tiltrekkes av Une og begynner snart å lure på om interessen kanskje kan være gjensidig. Samtidig er han svært klar over aldersforskjellen mellom dem. Han analyserer det hun sier og gjør, leter etter tegn, håper og tviler, og er samtidig redd for at han skal ha lest mer inn i møtene deres enn det er grunnlag for.
Også dette får ham til å tenke på Brockenhurst. For gjennom alle årene de kjente hverandre, var det gjerne Brockenhurst som fikk kvinnenes oppmerksomhet, mens Elvestad nok en gang ble stående i skyggen.
Forholdet til Une føyer seg dermed fint inn i romanens refleksjoner rundt det å bli eldre. Når blir man egentlig for gammel til å forelske seg, begjære et annet menneske eller håpe på kjærligheten? Elvestad vet at det meste av livet ligger bak ham. Men det betyr ikke at livet ikke fortsatt kan ha noe å by på.
Alvor med et skjevt smil
«Elvestad» handler om sorg, alderdom, ensomhet, uforløste ambisjoner og et liv som ikke helt ble slik man hadde forestilt seg. Likevel er dette ingen spesielt tung roman. Bjørnstad lar en lett humoristisk og selvironisk tone prege fortellingen. Bare navnene bidrar til dette: Brockenhurst, Elvestad, Une Bekkedalen, Glenn Høyhalsen, Sevat Finnskogen – og Ruth. Det er noe lett karikert og lekent over dem.
Særlig Ruth tilfører romanen en fin absurditet. Elvestad kan gruble over livets store spørsmål det ene øyeblikket og være fullstendig opphengt i en rotte det neste. Slik er vel livet også. Eksistensielle kriser fritar oss ikke fra muggsopp, naboprater, handleposer og skadedyr. Men under humoren ligger et alvor jeg synes Bjørnstad treffer godt. Elvestad har reist til Gamlegården for å finne ut hvem Brockenhurst egentlig var. Etter hvert blir det like viktig å finne ut hvem Elvestad var og er uten Brockenhurst. Var han virkelig «bare» mannen ved flygelet? Eller har han selv vært med på å gjøre seg til statist i sitt eget liv?
Og her ligger romanens kanskje fineste ironi. Elvestad har fått makten til å forme fortellingen om Brockenhurst. Men mens han forsøker å finne sannheten om sin døde venn, begynner en annen historie å trenge seg frem, nemlig historien om ham selv. Kanskje er det først nå, når mannen som alltid tok den største plassen er borte, at Elvestad endelig kan bli hovedpersonen i den.
Jeg storkoste meg med denne romanen. For selv om Bjørnstad tar opp store og alvorlige spørsmål, gjør den underfundige humoren, de mildt absurde situasjonene og ikke minst Ruth at «Elvestad» også har høy underholdningsverdi.
Utgitt: 2025
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 234
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
