Hvor godt kjenner vi egentlig det mennesket vi har levd et helt liv sammen med?
Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en av våre mest produktive kunstnere, med et langt liv både som musiker og forfatter. Som pianist og komponist har han en omfattende musikalsk produksjon bak seg, samtidig som han siden forfatterdebuten på 1970-tallet har skrevet en lang rekke romaner, biografier, essays og erindringsbøker. De to kunstneriske løpene har aldri vært helt adskilt. Musikken har ofte en sentral plass i livene til menneskene Bjørnstad skriver om.
Jeg har fulgt Bjørnstads forfatterskap i mer enn førti år og lest nesten alt han har skrevet. Noen bøker har naturligvis truffet meg sterkere enn andre, men jeg vender stadig tilbake til ham. Ikke minst fordi han er så god når han skriver om mennesker som har kommet så langt i livet at blikket oftere vendes bakover. Hvordan ble livet vårt? Hva husker vi, og hva har vi glemt? Hvilke valg tok vi? Og hvor godt kjenner vi egentlig dem vi har levd tettest sammen med?
Dette står helt sentralt i «Glemselen«, den tredje og avsluttende romanen i Vendepunkt-trilogien, etter «Norefjell» og «Elvestad«. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men har alderdommen og tilbakeblikket som et slags felles omdreiningspunkt. I «Glemselen» er det erindringen selv, og dens upålitelighet, som gradvis trer frem som noe av det aller viktigste.
Et trekantdrama
Sverre Kvaal er lysdesigner og regissør. Hans kone Elvira er en kjent og folkekjær skuespiller, mens Edvin Berg, deres nære venn gjennom mange år, er regissør og teatersjef. De tre møttes allerede som unge på teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole, og siden har de fulgt hverandre gjennom et langt liv i norsk teater. Alle tre får etter hvert sentrale posisjoner, og i en periode utgjør de nærmest en makttriangel på Nationaltheatret.
Da romanen begynner har Kvaal fått en mistanke han ikke klarer å slippe. Har Elvira og Edvin vært mer enn venner? Mistanken blir særlig påtrengende i forbindelse med oppsetningen av Harold Pinters «Betrayal«. Valget av akkurat dette stykket er neppe tilfeldig. «Betrayal» handler om utroskap og svik, men også om vennskap, fortielser og om hvor forskjellig mennesker kan oppleve og huske en og samme hendelse.
Kvaal konfronterer Elvira, men noe ordentlig svar får han aldri. Morgenen etter premieren rammes hun nemlig av et massivt hjerneslag. Hun blir lammet og mister evnen til å snakke. Ett år senere dør hun. Dermed sitter Kvaal igjen med et spørsmål Elvira ikke lenger er i stand til å svare på.
Hva visste han egentlig om Elvira?
Etter Elviras død begynner Kvaal å se tilbake på ekteskapet deres med et annet blikk. Han hadde oppfattet det som stabilt og trodd at han kjente kvinnen han hadde delt livet med. Nå spør han seg hva han kan ha oversett.
Kvaal og Edvin finner etter hvert tilbake til hverandre. De er blitt gamle menn og har ikke bare sorgen over Elvira felles, men minnene fra et langt liv i norsk teater. Det viser seg at Edvin vet mer enn Kvaal har vært klar over. Den siste natten Elvira fremdeles kunne snakke, fortalte hun ham noe hun ikke ønsket at han skulle bringe videre til ektemannen.
Kvaal begynner å oppsøke mennesker som kjente Elvira og sammenholde det de forteller med det han selv husker. Først og fremst vil han vite hva som egentlig skjedde mellom Elvira og Edvin. Hadde de hatt et forhold? Men jo mer han får vite, desto flere spørsmål dukker opp. Etter hvert handler det like mye om hvor godt han egentlig kjente Elvira. Hun hadde sin egen historie, sine egne vennskap og fortrolige, og et langt liv i teateret som Kvaal ikke alltid hadde fullt innsyn i.
Teateret som liv og bakteppe
Teateret har en helt sentral plass i «Glemselen«. Gjennom Kvaal, Elvira og Edvin tar Bjørnstad oss med gjennom flere tiår av norsk teaterhistorie, med Nationaltheatret som et naturlig midtpunkt. Forestillinger, roller, skuespillere og regissører trekkes inn, og virkelige personer og hendelser blandes med Bjørnstads fiktive persongalleri.
For de tre hovedpersonene har teateret vært selve livet. Elvira gjør karriere som skuespiller og får de store rollene. Edvin blir regissør og teatersjef, mens Kvaal begynner som lysdesigner og senere også arbeider som regissør. Det profesjonelle og private lar seg vanskelig skille. De arbeider sammen, følger hverandres karrierer og beveger seg i det samme miljøet.
Teaterhistorien blir også viktig når Kvaal forsøker å rekonstruere fortiden. Han tidfester hendelser gjennom forestillinger, roller og perioder i karrierene deres. Men heller ikke dette gir sikre svar. Kvaal og Edvin husker ikke nødvendigvis det samme, og Kvaal blir flere ganger korrigert på hendelser og tidspunkter han selv har vært sikker på.
Men hva med Kvaal selv?
Etter hvert blir det vanskelig å komme utenom et ganske opplagt spørsmål: Hva med Kvaal selv? For mens han bruker stadig mer tid på å finne ut om Elvira var utro, kommer det frem at han slett ikke har vært trofast selv.
Særlig viktig var forholdet til Dagny. Dette var langt mer enn et tilfeldig sidesprang. Han var forelsket i henne, og livet hans kunne i perioder ha tatt en helt annen retning. Mot slutten av romanen får vi vite mer om dette forholdet, blant annet når Kvaal skriver til Dagnys datter Sigrid.
Det setter jakten på Elviras hemmeligheter i et annet lys. Hvorfor er det så vanskelig for ham å forsone seg med at hun kan ha hatt andre menn, når han selv har hatt andre kvinner? Det er nærliggende å tenke dobbeltmoral, men fullt så enkelt er det likevel ikke.
Kvaal kjenner historien om sine egne forhold. Han vet hvorfor han forelsket seg i Dagny, hva han følte for henne og hva forholdet betydde. Når det gjelder Elvira, har han bare mistanker, bruddstykker av samtaler og andre menneskers minner. Hun kan ikke lenger fortelle ham hva som skjedde eller hva et eventuelt forhold til en annen mann betydde for henne.
Kvaal kan forklare sine egne svik. Elviras historie må han forsøke å forstå utenfra. Hennes versjon får han aldri.
Kan sannheten om et liv finnes?
Utroskapen driver mye av handlingen fremover, men for meg handler «Glemselen» etter hvert om noe langt mer. Hvor sikkert kan vi egentlig vite hva som skjedde flere tiår tilbake? Og hvor pålitelig er vår egen hukommelse?
Kvaal ønsker seg et svar, men menneskene han spør husker ikke nødvendigvis det samme. Tidspunkter blandes sammen, hendelser forskyves og enkelte ganger blir han korrigert på ting han selv har vært helt sikker på. Det er noe av det jeg synes Bjørnstad får svært godt frem. Vi kan være overbevist om at vi husker en hendelse akkurat slik den skjedde, mens et annet menneske som var til stede, kan huske den helt annerledes. Tittelen «Glemselen» er derfor svært treffende. Kvaal og Edvin er gamle menn, og mye av det de forsøker å rekonstruere, ligger flere tiår tilbake. Noen av menneskene som kunne ha hjulpet dem, er døde. Andre husker ikke lenger. Og de som fremdeles husker, har sine egne versjoner.
Men det handler ikke bare om hva vi glemmer fordi vi blir gamle. Noe har vi kanskje fortrengt. Og kanskje husker vi enkelte hendelser slik de passer best inn i den historien vi gjennom årene har laget om vårt eget liv. Dette gjelder også Kvaal. Han gransker Elviras fortid ganske nådeløst, samtidig som hans egen historie slett ikke er så enkel.
Et langt liv sett i ettertid
Bjørnstad skriver svært godt om mennesker som er kommet så langt i livet at det meste ligger bak dem. Kvaal og Edvin tilhører en generasjon der stadig flere faller fra. Mennesker de har arbeidet sammen med, er døde, karrierene er over, og forestillinger som en gang fylte hele tilværelsen, tilhører nå teaterhistorien.
Kvaal forsøker samtidig å forstå det lange livet han og Elvira hadde sammen. Men hva ville han egentlig ha oppnådd dersom han fikk vite alt? Ville et svik flere tiår tilbake forandre livet de hadde sammen? Ville kjærligheten bli mindre virkelig? Og hvordan ville hans eget liv sett ut dersom Elvira hadde gransket hans forhold til andre kvinner like grundig som han nå gransker hennes?
Dette er et landskap Bjørnstad har skrevet mye om i de senere bøkene sine, og som jeg synes han behersker svært godt. Hvordan ble livet egentlig? Hvilke valg tok vi? Hvem såret vi underveis? Og hva ville vi ha gjort annerledes dersom vi hadde visst det vi vet nå?
For Kvaal blir det også en erkjennelse av at det finnes ting han aldri kommer til å få vite. Han elsket Elvira og levde et langt liv sammen med henne. Likevel var det sider ved henne han ikke kjente. På samme måte fantes det sider ved ham som hun kanskje heller ikke kjente fullt ut. Og kanskje trenger vi heller ikke å vite alt.
For meg er «Glemselen» derfor langt mer enn en roman om utroskap og sjalusi. Den handler like mye om kjærlighet og aldring, om hukommelse og glemsel, og om hvordan vi forsøker å forstå det livet vi har levd. Ikke minst handler den om hvor vanskelig det kan være å akseptere at vår egen fortelling om livet ikke nødvendigvis er den eneste. Vi kan ha levd et helt liv sammen med et annet menneske uten noen gang å kjenne hele historien.
Utgitt: 2026
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 287
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
