Hva er igjen når krigen har tatt nesten alt?
Musa Mutaev (f. 1952) er tsjetsjensk forfatter og kom til Norge som politisk flyktning etter selv å ha opplevd krig, fangenskap og tortur i hjemlandet. I 2004 kom han til Trondheim som fribyforfatter, og han har siden bodd og skrevet i Norge. Erfaringene fra Tsjetsjenia, krigene mot Russland og det tsjetsjenske folkets historie har satt tydelige spor i forfatterskapet hans.
Jeg har lest Mutaev tidligere. I 2010 skrev jeg om «Kuntas skygge«, hans første bok på norsk. Også dette var en novellesamling, med sterke og til dels svært brutale skildringer av krigen i Tsjetsjenia, av tortur, fangenskap og russiske overgrep. Men det jeg husker aller best er hvordan Mutaev skrev om hva volden gjør med menneskene som utsettes for den. Særlig én fortelling har blitt sittende hos meg: En mann får muligheten til å hevne seg på den som har torturert ham, men klarer ikke å være like brutal som sin bøddel. Hvor går grensen mellom motstand og hevn? Og hva skal til for at et menneske selv blir det det frykter og avskyr?
Nesten tjue år senere er Mutaev tilbake i mye av det samme landskapet. «Den siste ubykh» består av fire fortellinger: «Aiza», «Den siste ubykh», «Kaborz» og «Jegeren». De er svært forskjellige, men likevel nært forbundet. Krigen og den russiske maktutøvelsen ligger som en mørk klangbunn under dem alle, men først og fremst handler dette om menneskene som skal forsøke å leve midt i det hele. Om tap og sorg, motstand og hevn, om tilhørighet og identitet, og om frykten for at ikke bare enkeltmennesker, men også et språk, en kultur og til slutt et helt folk kan forsvinne.
Den første fortellingen, «Aiza», er også den mest brutale. Aiza leter etter sønnen Taza, mannen, faren og broren, som alle er blitt bortført. Rundt henne har det vokst frem et grotesk system der desperate pårørende betaler mellommenn for opplysninger, for å få sine kjære løslatt, og noen ganger bare for å få utlevert de døde kroppene. Det er en verden der menneskeliv nærmest har fått en prislapp, og der håpet om å finne noen i live gradvis erstattes av håpet om i det minste å få vite hvor de døde befinner seg.
Én etter én får Aiza faren, mannen og broren tilbake som lik. Bare sønnen er fortsatt borte. Og et sted underveis skjer det noe med henne. Sorgen og fortvilelsen går over i et ønske om hevn. Hun oppsøker motstandsbevegelsen og får sprengstoff festet til kroppen. Målet er kommandanten hun holder ansvarlig for det som har skjedd med familien. Første gang hun oppsøker ham, kommer han ikke. Neste gang gjør han det. Aiza går mot ham og trekker i snora som utløser bomben.
Det er sterke saker. Samtidig er det nettopp veien frem mot denne handlingen jeg synes er mest interessant. For Mutaev lar oss bli kjent med mennesket før selvmordsbomberen. Med moren, kona, datteren og søsteren som leter, spør, ber og håper, helt til nesten alt hun har å leve for, er tatt fra henne. Det betyr selvsagt ikke at handlingen hennes forsvares. Men Mutaev tvinger oss til å forholde oss til et vanskeligere spørsmål: Hva kan skje med et menneske når sorgen, maktesløsheten og ønsket om hevn blir så altoppslukende at heller ikke ens eget liv lenger synes å ha noen verdi?
Tittelfortellingen «Den siste ubykh» er langt stillere, men ikke mindre sterk. Her møter vi en gammel mann som alle bare kaller Ubykh. Han er den siste representanten for ubykhene, et kaukasisk folk som er i ferd med å forsvinne. Når han dør, forsvinner derfor ikke bare et menneske, men også den siste levende forbindelsen til et språk, en kultur og en historie.
Dette gjør sterkt inntrykk på Kalo. Han klarer ikke helt å forsone seg med at et helt folk bare kan bli borte, og begynner å lete etter måter å forhindre det på. Kan språket skrives ned og dermed reddes? Kan Ubykh få barn? Kalo går så langt som til å forsøke å finne en kvinne som kan gifte seg med den gamle mannen. Det er både litt komisk og dypt alvorlig, for bak de nokså håpløse forsøkene ligger en desperasjon: Det må da være mulig å redde noe?
Men et folk lar seg selvfølgelig ikke bevare gjennom noen nedskrevne ord eller ved at det siste gjenlevende mennesket får etterkommere. Et språk må snakkes, en kultur må leves og minnene må deles av noen. Det er kanskje nettopp dette Kalo etter hvert må erkjenne.
Mot slutten kommer en liten detalj som jeg synes rommer mye. Først når den gamle mannen ligger for døden, innser Kalo at han ikke engang vet hva han heter. For alle har han bare vært Ubykh, representanten for et helt folk. Det egentlige navnet hans er Alisia Ogu. På et vis har mennesket nesten blitt borte bak alt han har vært nødt til å representere.
Og under hele fortellingen ligger et spørsmål som gjør den større enn historien om ett utdøende folk. Kalo er selv tsjetsjener. Hvis ubykhene kunne gå fra å være et folk til å ende med ett eneste menneske, hvem kan da være sikker på at det samme ikke en dag kan skje med tsjetsjenerne?
«Kaborz» er den lengste fortellingen. Kaborz er en abrek, en væpnet motstandsmann som i årevis har holdt seg skjult i fjellene mens russiske myndigheter jakter på ham. For dem er han en banditt og forbryter. For andre er han frihetskjemper og symbol på motstanden.
Kaborz har overlevd fordi han kjenner fjellene og fordi mennesker i landsbyene hjelper ham. Men nettopp dette setter også dem i fare. De utsettes for razziaer og press, og etter hvert ønsker flere av dem bare fred. De forsøker å overtale Kaborz til å inngå en avtale med oberst Talkov. Kaborz forstår at menneskene er utslitte, men erfaringen har lært ham hvor lite myndighetenes løfter kan være verdt.
Her ligger noe av det mest interessante ved fortellingen. Mutaev nøyer seg ikke med å romantisere motstandsmannen i fjellene. Han viser også kostnadene ved motstanden. Hva skylder en frihetskjemper de menneskene han mener å kjempe for, dersom kampen samtidig gjør livet deres farligere?
Den siste fortellingen, «Jegeren», har et langt enklere utgangspunkt. Gutten Bakar er glad i duene sine, men en falk angriper dem, og han bestemmer seg for å skyte den. Samtidig utfordres han på det tilsynelatende opplagte i dette: Falken er ikke ond. Den jakter fordi det ligger i dens natur.
Dette enkle bildet får en annen betydning i en verden der også mennesker jakter på mennesker. Falken jakter på duene, Bakar jakter på falken, mens soldater jakter på dem de oppfatter som fiender. Hvem er egentlig jegeren, og hvem er byttet? Og det finnes en avgjørende forskjell mellom rovfuglen og mennesket: Mennesket har et valg. Et dyr følger bare sine overlevelsesinstinkter.
Det er nettopp slike moralske spørsmål som binder de fire fortellingene sammen. «Den siste ubykh» handler selvfølgelig om Tsjetsjenia, russisk undertrykkelse og et folk preget av krig. Men enda mer handler den om hva som skjer med mennesker når volden har pågått så lenge at den trenger inn i familiene, hjemmene og måten man betrakter andre mennesker på.
Aiza velger til slutt volden. Kaborz har valgt et liv i væpnet motstand. Den gamle ubykhen bærer på en annen form for tap: utslettelsen av et helt folks språk og kultur. Og i «Jegeren» reduseres mange av bokas spørsmål til noe helt grunnleggende: Hva gir oss rett til å ta et annet liv?
Her finnes også en forbindelse tilbake til «Kuntas skygge«. Da var det torturofferet som fikk muligheten til å hevne seg, men lot være, som gjorde sterkest inntrykk på meg. I «Den siste ubykh» undersøker Mutaev igjen denne grensen mellom offer og overgriper, motstand og hevn, men uten å gi oss enkle svar.
Det er kanskje nettopp det jeg liker best ved disse fortellingene. Mutaev skriver ikke om moralske valg foretatt på trygg avstand. Han skriver om mennesker som har mistet familie, hjem og trygghet, og som likevel må velge hvordan de skal møte volden.
Under alle de fire fortellingene ligger dessuten frykten for utslettelse. Et menneske kan utslettes. En familie kan utslettes. Et språk kan dø, og et helt folk kan forsvinne. Men det finnes også en sterk vilje til å holde fast ved noe: verdigheten, minnene, språket, tilhørigheten og retten til å fortelle sin egen historie. Dette gjør «Den siste ubykh» til en liten bok med et stort alvor.
Utgitt: 2026
Forlag: Communicatio
Antall sider: 92
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
