Anmeldelse av «Et øye lukket» av Cecilie Enger (2026)

Når fortiden ikke lar seg begrave

Det er noe med romaner der tilsynelatende tilfeldige hendelser viser seg å ha forbindelser langt tilbake i tid. Der mennesker bærer med seg erfaringer de ikke nødvendigvis kjenner opphavet til, og der det som har vært fortiet i en generasjon, får konsekvenser for den neste. Dette er kjernen i Cecilie Engers siste roman «Et øye lukket» som kom ut tidligere i år.

Jeg har lest flere av Engers romaner tidligere, blant annet «Himmelstormeren» (2007) og «Pust for meg» (2017), og jeg har også skrevet om «Mors gaver» (2013). (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene.)

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen «Nødvendigheten«. Det store gjennombruddet kom med «Mors gaver«, som hun mottok Bokhandlerprisen for i 2013. I flere av bøkene hennes står familiehistorier, minner og menneskers forsøk på å forstå sine egne liv sentralt. Det gjelder også denne gangen, men i «Et øye lukket» strekker fortellingen seg over flere generasjoner, og forbindelsene mellom menneskene avdekkes litt etter litt.

Seks fortellerstemmer og flere tidsplan

Romanen er bygget opp rundt seks fortellerstemmer: Erika Randem, Helge Amble, Peter Sunde, Kristian Sunde, Ragnhild Mørk og Bo Randem Sunde. Vi beveger oss frem og tilbake mellom 1940-tallet og 2024, fra krigstidens Oslo til industristedet Dale på Vestlandet og videre frem til vår egen tid.

Det er ingen rettlinjet familiekrønike Enger har skrevet. I stedet får vi bruddstykker av forskjellige liv, fortalt av menneskene selv. Hver av dem kjenner sin del av historien, men ingen kjenner til alle sammenhengene. Etter hvert som perspektivene skifter både hva gjelder personene som forteller, tiden vi befinner oss i og stedene vi er på, får hendelser vi allerede har lest om en ganske annen betydning.

Utgangspunktet er en telefon til Erika Randem i 2024. En eldre mann, Helge Amble, ønsker å kjøpe maleriet Hesten i myra, som hennes avdøde ektemann Peter Sunde malte. Bildet har ligget bortgjemt i kjelleren i mer enn tjue år. Hvorfor er denne mannen så opptatt av akkurat dette maleriet? Og hvorfor fjernet Peter det fra Høstutstillingen i 2001, der det hadde vakt betydelig oppmerksomhet? Det som først kan ligne en nokså enkel fortelling om et maleri og en mulig handel, utvikler seg til en historie om krig, skyld, tap, oppvekst og familiehemmeligheter.

Et maleri som binder fortellingene sammen

Hesten i myra er langt mer enn et kunstverk i denne romanen. Det er selve omdreiningspunktet for fortellingen. Maleriet forestiller et myrlandskap med en trane og en blå gyngehest. Gyngehesten har ett øye åpent og ett lukket. For noen er dette et merkelig og fascinerende motiv. For andre vekker det minner om noe de har forsøkt å forstå gjennom et helt liv.

Helge Amble gjenkjenner noe i bildet som knytter det til hans egen barndom under andre verdenskrig. Peter Sunde har på sin side malt et motiv som rommer langt mer enn en naturskildring. Gjennom maleriet trekkes tråder tilbake til hendelser under okkupasjonen, og til spørsmål om hva mennesker gjorde, hva de unnlot å gjøre og hva som siden ble tiet i hjel.

Jeg synes Enger har funnet et godt litterært grep her. Et maleri er i utgangspunktet noe vi betrakter utenfra. Vi kan se de samme figurene og fargene, men legge helt forskjellige betydninger i dem. Det er nettopp dette som skjer i romanen. Bildet forandrer seg ikke, men betydningen av motivene forandrer seg etter hvert som vi får vite mer.

Myra har også en viktig funksjon. Den kan bevare spor etter det som har ligget skjult i svært lang tid. Samtidig kan overflaten dekke over det som finnes under. Slik blir myra et bilde på familiehistoriene i romanen. Det som er forsøkt gjemt bort, er ikke nødvendigvis borte.

Oppveksten slipper aldri helt taket

Noe av det jeg ble særlig opptatt av mens jeg leste denne romanen, var hvordan erfaringer fra barndommen kan følge oss gjennom hele livet. Også det vi ikke selv har opplevd, men som foreldrene og besteforeldrene våre har vært en del av, kan sette spor. Særlig når det dreier seg om hendelser som ingen har ønsket å snakke om.

Kristian Sunde er en sentral person i fortellingen om det som skjedde under andre verdenskrig. Gjennom hans historie blir vi minnet om hvordan jødiske familier ble fratatt eiendom, trygghet og til slutt livet. Det er ubehagelig å lese om hvordan mennesker kunne dra fordel av andres ulykke, og hvordan dette i ettertid kunne bli en del av familiens velstand. Hva skjer når neste generasjon begynner å stille spørsmål ved hvor verdiene egentlig kommer fra?

Peter vokser opp med farens holdninger og forventninger. Selv velger han en annen vei og blir kunstner, men han klarer ikke å legge familiens historie bak seg. Etter hvert som han forstår mer av det som har skjedd, må han også forholde seg til en skyld han ikke selv har ansvar for. Hvor langt strekker egentlig ansvaret for tidligere generasjoners handlinger seg?

Helges historie gjorde også inntrykk på meg. Han har opplevd store tap som barn, og viktige deler av hans egen historie er blitt holdt skjult for ham. Andre har tatt avgjørelser om hva han skal få vite. Hvordan skal han da kunne forstå sin egen bakgrunn og hva dette har betydd for den han har blitt?

Også Ragnhild Mørk bærer med seg erfaringer fra oppveksten som påvirker livet hennes som voksen. Hun strever med å finne sin plass, både i forholdet til andre mennesker og i kunsten. Det er mye som ikke blir sagt i familien hennes og det er tydelig hvor vanskelig det kan være å frigjøre seg fra det man har vokst opp med.

I vår egen tid møter vi Bo Randem Sunde, datteren til Erika og Peter. Hun er biolog, mens faren var kunstner. De har ulike måter å nærme seg naturen på, men begge er opptatt av myrlandskapet og alt som skjuler seg der. Jeg synes dette er en interessant forbindelse mellom dem. Der Peter forsøker å uttrykke noe gjennom kunsten, søker Bo kunnskap gjennom naturvitenskapen. Begge er opptatt av å forstå det som ikke umiddelbart lar seg se.

Det som særlig interesserer meg, er hvordan Enger får frem forbindelsene mellom mennesker som har levd under helt forskjellige forhold. Krigsårene ligger langt fra Bos hverdag i 2024, men konsekvensene av det som skjedde den gangen er fremdeles til stede. Familiehistorier forsvinner ikke nødvendigvis selv om ingen snakker om dem. Og det er slett ikke sikkert at vi kjenner hele sannheten om våre egne foreldre og besteforeldre.

Hvor mye av det vi er, skyldes egentlig vår egen oppvekst? Hvor mye har vi arvet fra generasjonene før oss? Og er det mulig å frigjøre seg fra en familiehistorie man kanskje bare kjenner bruddstykker av? Dette er spørsmål jeg satt igjen med etter å ha lest romanen.

Minner, fortielser og familiehemmeligheter

Et annet tema som opptok meg under lesingen, er hvor pålitelige minnene våre egentlig er. Vi tror gjerne at vi husker hendelser slik de faktisk fant sted. Men så enkelt er det ikke. Minnene våre påvirkes av tiden som går, av erfaringene vi gjør oss senere i livet og ikke minst av det andre forteller oss. Noe husker vi godt, mens andre ting blir borte. Og enkelte hendelser kan få en helt annen betydning når vi ser tilbake på dem mange år senere.

Dette får Enger godt frem gjennom de ulike fortellerstemmene. Vi får innblikk i hvordan forskjellige mennesker opplever og husker hendelser, og etter hvert blir det tydelig at det ikke nødvendigvis finnes én felles oppfatning av det som har skjedd. Alle sitter med sin del av historien og ingen har full oversikt.

Enda mer komplisert blir det når minner blandes med fortielser. I mange familier finnes det historier som ingen snakker om. Det kan handle om skam, om handlinger man angrer på eller om et ønske om å beskytte andre mot vonde sannheter. Noen ganger har tausheten vart så lenge at det nærmest har blitt umulig å bryte den. Og når de som faktisk vet hva som skjedde er borte, kan det være for sent å få svar.

Men det at man ikke snakker om noe, betyr ikke at det mister sin betydning. Tvert imot kan fortielsene føre til misforståelser og spekulasjoner, og etter hvert kan det bli vanskelig å skille mellom det som faktisk har skjedd, og det man har forestilt seg.

I «Et øye lukket» dreier dette seg om langt mer enn familiehemmeligheter. Gjennom fortellingene om det som skjedde under andre verdenskrig, berører Enger også behandlingen av de norske jødene og hvordan enkelte kunne tjene på at andre ble fratatt alt de eide. Dermed reiser romanen spørsmål om skyld og ansvar som strekker seg langt utover den enkelte familien.

Jeg synes særlig dette er interessant: Hvordan forholder vi oss til det når vi oppdager at mennesker vi har vært glade i og sett opp til, har gjort noe vi tar sterk avstand fra? Er det mulig å fordømme handlingene uten samtidig å forkaste mennesket? Og hva med etterkommerne? De har selvsagt ikke skyld i det som skjedde, men har de likevel et ansvar for å forholde seg til sannheten når den kommer frem?

Kunst, natur og det vi ikke ser

Jeg synes det er interessant hvordan Enger knytter kunsten og naturen sammen med menneskenes historie. Peter er kunstner og maler myrlandskapet, mens datteren Bo er biolog og undersøker myra fra et naturvitenskapelig ståsted. Der Peter forsøker å formidle det han ser og opplever gjennom kunsten, er Bo opptatt av å forstå hvordan myra fungerer, hvilke økologiske sammenhenger som finnes der og hvorfor det er så viktig å ta vare på den.

Selv om de nærmer seg naturen på forskjellige måter, har de mye til felles. Begge er opptatt av å se nærmere på det som omgir dem, og av å forstå sammenhenger som ikke nødvendigvis er synlige ved første øyekast. Kunsten kan få oss til å legge merke til ting vi ellers ville oversett, mens vitenskapen kan gi oss kunnskap om hvorfor naturen er som den er. Jeg synes det er fint hvordan Enger lar disse to perspektivene møtes.

Romanen har også en miljødimensjon. Myrene er viktige økosystemer som blant annet lagrer store mengder karbon. De har dessuten en helt spesiell evne til å bevare spor fra fortiden. Når vi ødelegger myrområder, kan vi derfor gjøre skade som det vil ta svært lang tid å rette opp, dersom det i det hele tatt er mulig. Jeg oppfatter at Enger også bruker myra som et bilde på noe mer. Under overflaten kan det ligge ting som har vært skjult i generasjoner, men som likevel ikke er forsvunnet. Slik er det også med familiehistoriene i romanen. Det som har skjedd langt tilbake i tid, kan fortsatt få betydning for mennesker som lever i dag.

Her ser jeg en forbindelse mellom romanens miljøperspektiv og spørsmålene den reiser om skyld og ansvar. Vi kan ikke uten videre overskue konsekvensene av handlingene våre, verken når det gjelder naturen eller andre mennesker. Det som en generasjon tar seg til rette med, kan senere generasjoner bli nødt til å leve med. Og noen skader lar seg kanskje aldri fullt ut reparere.

Min vurdering av boka

Jeg likte «Et øye lukket» godt, ikke minst måten Cecilie Enger har bygget opp romanen på. Vi beveger oss mellom ulike personer og tidsperioder, og etter hvert som historiene deres flettes sammen, får vi stadig bedre innsikt i hva som har skjedd.

Det jeg spesielt fant interessant er spørsmålene romanen reiser om skyld, ansvar og moral. Vi kan selvsagt ikke holdes ansvarlige for det foreldrene eller besteforeldrene våre har gjort. Men hva om vi oppdager at familiens historie rommer handlinger vi tar sterk avstand fra? Har vi da et ansvar for å undersøke hva som faktisk skjedde eller er det best å la fortiden ligge?

Jeg synes også romanens tittel er treffende. Gyngehesten i maleriet har ett øye åpent og ett lukket. Det kan forstås som et bilde på hvordan vi mennesker gjerne ser det vi ønsker å se, mens vi lukker øynene for ubehagelige sannheter. Maleriet binder dessuten sammen de ulike historiene og viser hvordan kunst kan vekke minner og få forskjellig betydning avhengig av hvem som betrakter den.

Under lesingen tenkte jeg også på hvor lite vi egentlig vet om våre egne forfedre. Vi kjenner kanskje de viktigste hendelsene i livene deres, men langt mindre om valgene de sto overfor, og hva de valgte å holde skjult. Når de som kjenner historien, er borte, kan sannheten være tapt for alltid.

For meg handler «Et øye lukket» først og fremst om hvordan fortiden fortsetter å påvirke senere generasjoner, særlig når viktige hendelser er blitt fortiet. Vi kan ikke endre det som har skjedd, men vi kan ta stilling til hvordan vi vil forholde oss til det. Da må vi også være villige til å se historien slik den faktisk var, og ikke bare slik vi skulle ønske at den hadde vært. Med begge øynene åpne.

Boka er godt skrevet og svært lettlest.

Utgitt: 2026
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 254

Jeg har lånt boka på biblioteket